Jeg er 25 år og har bodd sammen med bestemoren min i to måneder – etter at min tante, hennes eneste gjenlevende datter, plutselig gikk bort. Nå deler vi hverdag og stillhet i hennes hjem, og selv om stemmen til omverdenen sier jeg bør reise ut og leve livet, har jeg valgt å bli hos henne. Moren min døde da jeg var 19, faren min har jeg aldri kjent, og nå er det bare jeg og bestemor igjen. Noen synes det er riktig, andre mener jeg mister ungdommen min – men for meg handler det om kjærlighet og tilstedeværelse i det som er mitt nærmeste familie. Ville dere gjort det samme?

Jeg er 25 år gammel og har bodd sammen med mormor i to måneder nå. Tanten min hennes eneste gjenlevende datter døde plutselig for to måneder siden. Frem til da bodde mormor hos henne. De delte hverdagene, hjemmet og de tause stundene sine. Jeg kom ofte på besøk, men vi levde alle våre egne liv. Alt endret seg idet mormor ble alene.

Tapet er ikke nytt for meg. Moren min døde da jeg var 19. Siden den gang har jeg lært meg å leve med savnet som en del av hverdagen. Jeg har aldri kjent faren min. Det er ingen historie, ingen skjult sannhet bak det han har bare aldri vært der. Så da tanten min gikk bort, skjønte jeg én ting veldig klart: Nå var det bare jeg og mormor igjen.

De første dagene etter begravelsen var merkelige. Mormor gråt ikke hele tiden, men sorgen lå i detaljene hun reiste seg saktere, glemte å slå av lyset, kunne bli sittende og stirre ut i luften. Jeg sa jeg skulle bli hos henne “et par dager”. De dagene ble til uker. Plutselig tok jeg meg selv i å henge klærne mine i skapet hennes og forstod at jeg ikke kommer til å dra igjen med det første.

Deretter kom kommentarene meninger har folk alltid. Noen sier jeg har gjort det riktige det går jo ikke an å la en eldre dame som nettopp har mistet datteren sin, være alene. Andre mener jeg kaster bort ungdomstiden min, at jeg burde reise, gå ut, få kjæreste, “leve livet mitt”. De spør om det ikke blir for tungt, om jeg føler meg fanget, eller om jeg er redd for å ende opp alene selv.

Men jeg ser det ikke slik.

Jeg jobber, sparer litt penger, holder huset i orden, følger mormor til legen, vi lager mat sammen, og på kvelden ser vi på TV. Jeg føler ikke at jeg ofrer noe. Jeg føler at jeg velger. Jeg har ingen kjæreste nå, jeg tenker ikke på barn eller på å flytte utenlands. Jeg tenker på stabilitet, på tilstedeværelse, på å ikke gjenta historien med fravær og ensomhet, som jeg kjenner altfor godt.

Mormor er det eneste jeg har igjen av min nærmeste familie. Ingen mor, ingen far, ingen tante. Jeg vil ikke at hun skal tro hun er til bry i sine siste år, eller at hun er alene om det meste. Jeg vil ikke at hun skal spise middag alene, eller legge seg om kvelden med følelsen av at ingen bryr seg.

Kanskje tar livet mitt en annen retning om litt. Kanskje reiser jeg, forelsker meg, flytter hjemmefra. Men akkurat nå er dette min plass. Ikke fordi jeg må. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet. Men fordi jeg elsker mormor, og fordi jeg faktisk trives med meg selv sammen med henne.

Hva ville du gjort?