Jeg husker den dagen da sønnen min, Arne Pedersen, og svigerdatteren hans, Solveig, overrasket meg med en leilighet da jeg gikk av med pensjon. De kom inn i stuen med nøklene i hånden, fulgte meg deretter til en notarius public som stod klar med papirene. Jeg var så oppspilt at jeg knapt klarte å finne noen ord, og bare hvisket:
Hvorfor gir dere meg så kostbare gaver? Jeg trenger egentlig ikke det!
Det er en pensjonsbonus, så du kan leie den ut til andre, sa Arne mens han smilte.
På den tiden hadde jeg ennå ikke tatt kontakt med pensjonskassen. Jeg hadde nettopp blitt sagt opp fra jobben for å gå av med rettmessig pensjon, og de hadde allerede gjort alle ordningene uten meg. Jeg begynte å protestere, men de sa at jeg ikke skulle skape krangel.
Forholdet til Solveig har aldri vært helt jevnt; noen ganger var det fredelig, andre ganger brøt en storm ut plutselig uten forvarsel. Både jeg og hun var årsakene til stormen. I mange år måtte vi lære oss å holde kjeft og unngå slåssing. Men takket være Gud har vi i flere år nå levd i fred.
Da svigerinnen min, Marit, fikk vite om gaven, ringte hun umiddelbart og gratulerte meg, for så å skryte av seg selv: «Jeg har jo oppdratt en god datter, siden hun ikke hadde noe imot en slik gave til deg!» Senere la hun til at hun selv aldri ville ha takket ja til en slik gave, og ville ha gitt den bort til barnebarnet sitt i stedet.
Midnattstimene brukte jeg på å lure på om jeg klarte meg på én pensjon, for jeg hadde egentlig ikke så mange utgifter. Om morgenen ropte jeg på barnebarnet mitt, Jonas, og begynte forsiktig å spørre om han ville ha et sted å bo. Jonas var snart seksogtyve år gammel, skulle snart begynne på universitetet, hadde kjærasten sin, og kunne ikke ta henne med hjem til foreldrene.
Bestemor, ikke bekymre deg! Jeg vil tjene til mitt eget livsopphold, svarte Jonas.
Alle avfeide idéen om å ta imot leiligheten. Jeg foreslo den til Solveig, til Jonas, og til og med til Arne.
Jeg husket en hendelse som rammet min eldre søster, Liv. Svigerens hennes, Kjell, mistet huset sitt og måtte flytte inn i en kommunal leilighet. Hun holdt fast ved det lille rommet som en flåte i stormen.
Vår onkel har vært borte i femten år, men arvingene hans krangler fortsatt om arven, for ingen klarer å dele opp uten kamper.
En gang så jeg i et TV-program at foreldrene mine hadde skrevet testamentet sitt slik at huset deres skulle gå til meg, men Arne tok det, satte dem på gaten og solgte huset for å tjene penger. Jeg stod i tårene enten av takknemlighet eller stolthet over barna mine.
Etter et besøk på pensjonskontoret fikk jeg vite at pensjonen min var på to tusen kroner i måneden, mens Arne hadde lyst til å leie leiligheten for tre tusen kroner i måneden. Da forsto jeg virkelig hvor kongelig gaven deres var.
