Jeg skjønte at min eksmann var utro da han plutselig begynte å koste gata. Det høres merkelig ut, men det var akkurat sånn det skjedde. Han var elektriker og jobbet hjemmefra. Han drev med kabler og verktøy ute i verkstedet i garasjen, og hadde kunder omtrent hele dagen. Han var aldri typen som drev med husarbeid ikke av prinsipp, men fordi det rett og slett ikke interesserte han. Når han hadde fri, brukte han tiden på å slappe av: se fotball, ta en øl med kamerater eller grille noe kjøtt. Han var en rolig fyr. Likte ikke store fester, var ikke sinna, og var ikke blant de som lett gir grunn til mistanke.
Gata vår var en grusvei bred, med høye bjørketrær. Alltid løv, støv og søle. Kosting måtte til nesten hver dag. Vanligvis gjorde jeg det tidlig om morgenen mens jeg satte over kaffe og laget frokost. Men en dag flyttet det inn en ny nabo i huset ved siden av. Ikke noe spesielt med det huset der ble stadig leid ut, og folk kom og gikk.
Noen måneder etter hun hadde flyttet inn, begynte han plutselig å si: Nei, ikke tenk på det, jeg kan koste gata i dag. Først syntes jeg bare det var hyggelig. Jeg brukte tiden til å rydde kjøkkenet, vaske badet eller bare gjøre noe annet. Jeg fulgte ikke med, hadde ikke grunn til det.
Men så begynte han å gjøre det hver dag. Og ikke bare det alltid klokken sju presis. Ikke før, ikke senere. Det slo meg etterhvert; før levde han ikke etter klokka, bortsett fra på jobb. Nysgjerrig kikket jeg en morgen ut vinduet.
Han stod med kosten i hånda, men kostet ikke. Han pratet og smilte. Rett overfor han sto naboen. Først tenkte jeg det bare var en tilfeldighet. Men neste morgen skjedde det samme. Og dagen etter igjen. Hver gang han gikk ut, var hun der ute også. Som om det var avtalt spill.
Jeg begynte å følge mer med. Det var ikke bare om morgenen. En lørdag sa han han skulle ut og ta en øl med gutta. Helt normalt. Men idet han åpnet døra, fikk jeg en rar følelse og kikket ut. Naboen kom ut samtidig. Hun ropte: Hei, nabo! Ha en fin kveld! Han svarte på vanlig vis. Hun sa: Så artig, jeg skal også samme vei. Og så gikk de sammen.
Helga etter sa han at han skulle spille fotball noe han nesten aldri gjorde. Han dro, og minutter etter gikk naboen ut døra, pratet i telefonen og gikk samme vei.
Jeg hadde ingen bevis. Ingen meldinger. Ingen bilder. Bare rutiner og tider sammenfall som ikke lenger var tilfeldige.
En dag konfronterte jeg ham. Jeg spurte ikke. Jeg sa rett ut: Jeg vet at du er sammen med naboen. Han så overrasket ut. Først nektet han, men jeg sa: Jeg har sett dere. Hver dag. Ikke prøv å lyve. Han ble stille. Så ned. Og sa: Ja. Jeg er med henne. Jeg har blitt forelsket.
Jeg ba ham pakke sakene sine og dra. Vi hadde ingen barn, det var ingenting å diskutere. Og ironisk nok flyttet han rett inn ved siden av, til henne.
De ble ikke boende lenge. Kanskje to måneder. Så forsvant de begge. Ingen vet helt hva som skjedde. De forlot byen, og jeg har aldri hørt noe mer. Naboene snakket, familien også, men jeg ville ikke vite mer.
