Steg for steg fikk vi innlagt vann og til slutt gass i hennes gamle hus, og ordnet alle moderne bekvemmeligheter. Senere fant jeg tantens hus på en norsk eiendomsside. Min 78 år gamle tante har to søstre – én av dem er min mor. Tante Katarina har vært gift minst ti ganger, og hennes siste ektemann døde for ti år siden. Hun har ingen egne barn. Tante og mannen hennes bodde i et gammelt hus uten bekvemmeligheter – huset hadde bare to rom, og hun hadde utedo på gårdsplassen. Tantens mann var det man kaller en fargerik karakter, og vi besøkte dem ofte. Den yngste søsteren bodde i Sverige, og søstrene holdt kontakt på telefon. Etter ektemannens død måtte vi besøke henne oftere. For egne penger kjøpte vi kull og ved til henne, og hjalp til med hagen. Vi tok aldri imot noe fra henne, og tilbød gjentatte ganger at hun kunne flytte til oss, men hun insisterte på at hun ikke var skapt for bylivet. Steg for steg fikk vi innlagt vann og etter hvert gass, og gjorde alle nødvendige forbedringer i huset; vi bygde også et bad utenfor og la nytt tak, for å sikre at tante Katarina skulle ha det best mulig på bygda. Som takk sa hun at hun skulle testamentere huset til våre barn. Vi kom alltid når hun trengte oss – men plutselig flyttet hun til Sverige, til yngstesøsteren. Tidligere var de ikke spesielt nære, men plutselig våknet den søsterlige kjærligheten. Hva med huset? Hun ba oss la det stå. Jeg tenkte også at tanten kanskje ville komme tilbake – søsteren i Sverige har egen familie, mann og voksen datter, og de bor sammen alle sammen. Vi hadde nøklene til huset, og bestemte oss for å ta en tur neste helg for å sjekke at alt var i orden. Så oppdaget vi at nøkkelen ikke passet – låsen var skiftet, og på gjerdet sto det med store bokstaver: “Til salgs” malt med hvit maling. Da vi kom hjem, fant jeg tantens hus på en norsk nettside for eiendommer. Jeg ringte megleren – det viste seg at huset var solgt for nesten 2 hundre tusen kroner. Jeg ringte ikke til tanten, fordi jeg var så skuffet. Hadde vi ikke investert pengene våre, ville huset vært verdiløst. Tanten ringte en måned senere og sa at huset var solgt, og pengene hadde hun gitt til sin niese, datteren til søsteren i Sverige. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal møte mannen min – pengene investert i tantens hus var også hans.

Etter hvert fikk vi installert vann og til slutt også gass i huset til henne. Senere ordnet vi alle fasiliteter hun kunne trenge. Etter hvert fant jeg huset til min tante på en nettside for eiendommer.

Min syttendeogåtte år gamle tante har to søstre. Den ene av søstrene hennes er min mor. Tante Sigrid har vært gift minst ti ganger. Hennes siste ektemann gikk bort for ti år siden. Hun hadde ingen egne barn. Tanten og hennes mann bodde i et gammelt hus uten noen moderne bekvemmeligheter. Huset besto av to rom, og tanten min hadde utedo på tunet.

Mannen hennes var kjent som en livlig og fargerik person. Vi var ofte på besøk hos dem. Den yngste søsteren til tanten min bodde i Sverige. Søstrene holdt kontakt per telefon.

Etter at mannen hennes døde, måtte vi besøke henne oftere. For egne penger kjøpte vi ved og kull til henne. Vi hjalp henne også med hagearbeid og orden i hagen. Vi tok aldri imot noe fra henne. Vi foreslo flere ganger at hun kunne flytte inn til oss, men hun insisterte på at livet i byen ikke var noe for henne.

Gradvis fikk vi installert vann og til slutt gass. Vi ordnet bad til henne på tunet og la nytt tak på huset. Alt for at hun skulle ha et så komfortabelt liv som mulig på landet. Som takk sa tante Sigrid at hun ville testamentere huset til våre barn.

Vi dro til henne hver gang hun trengte oss. Men etter hvert fikk vi vite at hun hadde reist til Sverige for å bo hos sin yngre søster. Før hadde de ikke hatt så nær kontakt, men nå var det plutselig sterk søsterkjærlighet. Hva med huset? Hun sa at vi bare kunne la det være enn så lenge!

Jeg tenkte at uansett hvordan forholdet utvikler seg mellom søstrene, så kanskje tante Sigrid kommer tilbake. Søsteren i Sverige har egen familie mann og voksen datter. Alle bor sammen i samme hus.

Vi hadde nøklene til huset til tanten og bestemte oss for å kjøre dit neste helg for å sjekke om alt var som det skulle. Selvfølgelig passet ikke nøkkelen vår lenger, fordi låsen var byttet ut, og med hvit maling sto det med store bokstaver på porten: Til salgs.

Da vi kom hjem, fant jeg huset til tanten min på en eiendomsportal. Jeg ringte nummeret til megleren. Det viste seg at huset allerede var solgt for nesten to millioner kroner. Jeg ringte ikke til tanten, for jeg var så skuffet over henne.

Hadde vi ikke investert våre egne penger i huset, hadde det vært verdiløst. En måned senere ringte tante Sigrid og fortalte at hun hadde solgt huset og gitt pengene til sin niese, datteren til tanten fra Sverige. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal se ektemannen min i øynene, for også hans penger gikk med på å pusse opp huset.

Livet lærer oss at ekte omsorg ikke alltid blir verdsatt, og at materiell takknemlighet ikke kan måle seg med følelser av svik og skuffelse. Det viktigste er likevel at vi har gjort vårt beste og det er den innsikten man kan leve med.