Tanten til min ektefelle testamenterte en leilighet til ham. Den leiligheten er ikke akkurat en slotsvilla, for den ligger midt i Oslo sentrum og er mer egnet til studentliv og takeaway-pizza enn til barnefamilie. Vi har tre barn sammen: vår eldste datter, Ingrid, er nitten år og studerer hardt (når hun ikke sover til lunsj). Sønnen vår, Marius, er tolv, og så har vi lille Emil på fem. Vi selv bor i en romslig leilighet med tre soverom, så alle har fått hvert sitt hjørne å trekke seg tilbake til et lite mirakel i seg selv.
Og der begynte altså diskusjonen med mannen min om denne arvede leiligheten. Jeg foreslo sjarmerende til frokosten at Ingrid burde få bo der alene nå som hun er stor nok til å kjøpe sin egen First Price-ost, og hvem vet kanskje hun gifter seg på et eller annet tidspunkt. Men mannen min slo bena under forslaget med en tirade om at dette er blodig urettferdig for guttene, og mente at vi heller burde selge leiligheten og dele pengene likt mellom barna når de blir myndige. Men ærlig talt, om vi deler de pengene, så får de vel akkurat nok til en brukt Toyota fra 2003 og en halvliter brus på Narvesen hver. Jeg mener, det er da et tåpelig forslag barn kan ikke kjøpe seg en kvadratmeter i Oslo for de pengene uansett.
Om vi gjør som han sier, havner pengene på kontoer hvor de samler støv til guttene får skjegg på haka, og Ingrid får kanskje råd til et strøkent polsk bruktbil men ikke en eneste kvadratmeter. Er det ikke bedre med «en fugl i hånden enn ti på taket», tenker jeg da, og gi ett av barna fast bolig, fremfor å spre liksom-lykke. Guttene får vi ta på sikt, med håp om gode renter eller et Oslo-mirakel.
Mannen min er overbevist om at søskenlykken sprenges i tusen biter hvis vi lar Ingrid få bo alene i leiligheten, og at guttene aldri vil tilgi urettferdigheten. Jeg klør meg i hodet og tenker at brødrene hennes knapt skjønner at vi eier noe annet enn Netflix-abonnement ennå, og at vi har god tid til å gruble på fremtiden deres.
Ingen av barna har fått høre om våre vide teorier ennå vi har ikke engang tatt opp det med Ingrid, for leiligheten til tante fra Lillestrøm trenger grunnleggende oppussing. Slik den ser ut nå, så er det kun aktuell som location for en Norgesfilm om fattigdom, og pengene til oppgradering er like fraværende som norsk sommer.
Så jeg funderer fram og tilbake her har jeg rett, eller har min evig praktiske mann rett? Skal jeg stå på mitt, eller kapitulere med verdighet? Kanskje leserne har en genial, tredje løsning vi ikke har oppdaget? Gjenstår å se om det er gull i lunsjskrøner.
