Svigeren min ba oss passe barna hennes så forsvant hun i tre dager
Å, Karianne, vær så snill! Det er et spørsmål om liv og død, helt sant! Jeg har virkelig ingen andre å spørre, mamma er på hytta og har høyt blodtrykk, jeg kan ikke bekymre henne men du er jo yndlingssvigerinnen min, den eneste som forstår! Ragnhild snakket så fort at jeg bare fikk tak i bruddstykker som «viktig møte», «bare til i kveld» og «vær så grei».
Jeg sto i døra til min egen leilighet, med en støvklut i den ene hånda, og i den andre prøvde jeg å holde igjen dachsen vår, Frøya, som bjeffet som gal på uventede gjester. Det var min svigerinne Ragnhild og sønnene hennes sju år gamle Even og fire år gamle Sindre. Gutta hadde allerede rukket å tråkke skitne spor på dørmatta, og nå nynnet de mens de pirket i tapeten i gangen med skitne fingre.
Ragnhild, vent litt, prøvde jeg å avbryte strømmen hennes. Hva mener du med i kveld? Det er fredag. Thomas og jeg skulle jo på hytta, vi har booket rom på et spa-hotell hele helgen. Vi har gledet oss i to måneder.
Ragnhild slo demonstrativt ut med hendene, veska nesten falt ned fra skulderen fullastet med barneklær etter vekten å dømme.
Å, hvem trenger vel hotell? Dere er jo unge, friske dere kan slappe av en annen gang! Men for meg handler det om livet! Jeg har fått altså, jobbintervju i en annen by. Veldig lovende jobb, fleksibel arbeidstid, lønn du ikke tror! Hvis jeg ikke drar nå, mister jeg sjansen. Jeg gjør det jo for barna! Du vet, pappaen betaler bare småpenger i barnebidrag.
Hun snufset og så ut som verdens mest fortvilte alenemor det kunne hun på fingertuppene.
Akkurat da kom Thomas, mannen min, tuslende ut fra kjøkkenet med et rundstykke i hånden. Han stivnet da han så søsteren og nevøene.
Ragnhild? Hva gjør du her? Vi skal jo dra om en time.
Thomas! Min kjære lillebror! Hun kastet seg om halsen på ham, nesten så han mistet balansen. Du må hjelpe meg! Jeg må dra, bare et døgn! Lover å være tilbake i morgen etter lunsj, hånden på hjertet! Even og Sindre blir her, de er så snille, du merker ingen ting. Sett på noen tegnefilmer og gi dem kjeks du skjønner, englebarn.
Thomas så spørrende på meg. Jeg så tydelig blikket hans den blandingen av medfølelse og frykt for bråk. Thomas er ikke verdens tøffeste, og Ragnhild vet å utnytte det.
Karianne, hva gjør vi mumlet han. Kanskje vi kan utsette turen? Det er jo et viktig jobbintervju.
Thomas, bookingen er ikke refunderbar, sa jeg lavt, men bestemt. Jeg er sliten etter uka.
Jeg betaler alt tilbake! skjøt Ragnhild inn. Så fort jeg får lønn! Og penger for bookingen! Jeg skal virkelig spandere på dere! Vær så snill! Skal jeg ellers sette barna igjen på barnevernet i helga?
Sindre nøs høyt og tørket nesa i jakkeermet. Even hadde allerede funnet stua og skrudd opp lyden på tv-en til maks.
Greit, sa jeg, irritert, men uten å rope. Til i morgen klokka to! Hvis ikke du kommer, så kjører vi dem til moren din på hytta, og det driter jeg i blodtrykket hennes.
Du er god som gull! En engel! Ragnhild lot et kyss fare over kinnet mitt og strøk av barna jakkene, stappet en pose med klær i armene på Thomas, og smatt ut døra. Ringer hvis det er noe! Kjempeglad i dere!
Døra smalt igjen. Stillheten senket seg, bare brutt av reklamepauser fra tv-en.
God start på helgen, Thomas forsøkte et skyldbetynget smil.
Det går fint, sa jeg på vei mot kjøkkenet, og lot være å se på de skitne merkene i gangen. Det er bare snakk om et døgn. Så lenge de ikke ramponerer hele leiligheten.
De første timene var roligere enn jeg hadde fryktet. Guttene fikk tilgang på tv og godteskål, og var fornøyde. Jeg pakket ut posen Ragnhild hadde lagt igjen. Der var to skift, én strømpebukse til deling, et nettbrett med knust skjerm og en pose First Price potetgull. Ingen medisiner, ingen kosebamser, ikke skikkelig mat.
Hun la ikke en gang med pysj eller tannbørster, konstaterte jeg.
Jeg løper på butikken, tilbød Thomas, kjøper tannbørster, melk, frokostblanding, de må jo få i seg litt i morgen.
Kvelden ble brått mindre hyggelig da Sindre, mett på godteri, nektet å spise middag.
Jeg vil ikke ha suppe! skrek han og smurte potetstappe over bordet. Jeg vil ha nuggets! Mamma kjøper alltid nuggets!
Vi har ikke nuggets, svarte jeg tålmodig, tørket bort sølet. Det er hjemmelagde karbonader. Prøv en bit.
Æsj! talerken fløy i gulvet.
Frøya pilte bort og slukte karbonaden, mens jeg bet tennene sammen og hentet klut. Even så på broren og skjøv bort sin tallerken.
Jeg vil ikke ha det heller. Onkel Thomas, bestill pizza.
Pizza er ikke sunt, Even, prøvde Thomas pedagogisk. Spis det Karianne har laget, da.
Mamma sier at det å lage mat er for tapere man kan jo bare bestille, informerte sjuåringen alvorlig.
Vi så på hverandre. Dette kom til å bli en lang kveld.
Vi fikk til slutt lagt dem på den utslåtte sofaen i stua. Jeg fant gamle T-skjorter til dem da de ikke hadde pysj. Da vi krøp i seng etter midnatt, gjentok jeg lavt:
Hun henter dem klokka to. Vi rekker kanskje kino.
Selvfølgelig, Thomas klemte meg. Unnskyld at det ble sånn. Ragnhild er litt kaotisk, men mener godt.
Lørdag morgen begynte klokka sju med et brak Even dro ut alle kjøkkenskuffer og mistet en pakke byggryn i gulvet. Hele gulvet var grått av gryn.
Det var ikke med vilje, mumlet han da jeg, trøtt, kom inn.
Går fint, jeg telte sakte til ti. Hent kosten og hjelp meg.
Jeg vet ikke hvordan, svarte han. Mamma ordner det vanligvis. Eller mormor. Jeg er jo gutt.
Klokka nærmet seg to leiligheten så ut som et katastrofeområde. Uten egne leker brukte barna sofaputer til å bygge borg, de klippet ut bilder fra bladene mine, og forsøkte å trene katten (men pusen var lur og la seg på toppen av klesskapet).
Maten sto klar, bagene var pakket. Jeg tittet på klokka.
14:00. Ingen ringer på.
14:30. Stille.
Ring henne, ba jeg Thomas.
Thomas tastet søsterens nummer. Lange tut så «abonnenten er utilgjengelig».
Kanskje hun kjører? Kanskje dårlig dekning, prøvde han.
Jobbintervju på en lørdag? Tror du på det selv, Thomas?
Vi ventet til kvelden. Ragnhilds telefon var av. Sindre begynte å gråte og spurte etter mamma. Even ble sint og krevde nettbrett som selvsagt var flatt, og selvfølgelig lå ikke laderen i baggen.
Hun kommer ikke i dag, sa jeg tørt og så ut i skumringen. Dette er respektløst.
Karianne, tenk om det har skjedd noe? Kanskje hun har glemt å lade? Kanskje bussen brøt sammen? Thomas forsøkte å forsvare henne, men det syntes på ham at han ikke trodde på det selv.
Natta var urolig. Sindre tisset på seg jeg skiftet sengetøy og vasket sofaen. Even ville ha lys i gangen; han var redd for monstre. Jeg sov knapt i det hele tatt.
Søndag fortsatt intet livstegn fra Ragnhild.
Jeg ringer moren din, annonserte jeg under frokosten.
Ikke gjør det! Thomas ble blek. Hun hadde blodtrykksanfall forrige uke. Får hun vite at Ragnhild er borte, blir hun dårlig igjen. Vent til kvelden. Hun hadde aldri overlatt guttene for godt!
Vi har jobb i morgen, Thomas. Jeg må være på kontoret klokka åtte. Hvem skal passe barna?
Jeg tar meg fri, lover, svarte han.
Midt på dagen skjedde det jeg hadde gruet meg til. Sindre spurtet gjennom stua og rev ned den store gulvvasen bryllupsgave fra foreldrene mine. Knust glass overdøvet alt annet.
Det var ikke meg! Even ropte høyt. Det var Sindre!
Jeg hentet feiekost og brett. Jeg var tom for både tårer og ord. Bare iskald irritasjon igjen. Jeg vasket opp og gikk rett inn på soverommet der Thomas satt svart i blikket:
Hvis hun ikke dukker opp innen i morgen tidlig, så ringer jeg politiet og melder fra at en mor har etterlatt to mindreårige barn uten tilsyn. Og jeg ringer barnevernet.
Men Karianne! Det er søsteren min! Skal du anmelde hennes barn familien!
Jeg vil at hun skal holde ansvar for ungene sine! Vi er ikke hennes barnevakt. Vi har vårt eget liv, Thomas! Hvorfor skal vi offre helgen vår, våre ting og vår mentale helse bare fordi hun vil på eventyr?
Det handler ikke om det hun er jo på jobb!
Virkelig? Se her!
Jeg hentet mobilen. Ragnhild er venn med meg på Facebook, men har lukket profil. Men min venninne Vibeke kjenner henne også. Og i Vibekes feed dukket det nettopp opp et bilde.
Der var Ragnhild i bikini, med en drink i hånda ved bassenget. Geotagg: Et blått strand-spa-hotell utenfor byen. Bildet var lagt ut tre timer tidligere, «Endelig velfortjent pause! Jenter, dette fortjener vi!»
Thomas ble rød i ansiktet mens han stirret på skjermen.
Det er sikkert gammelt, mumlet han, men stemmen hans ristet.
I dag-dato, Thomas. Og den bikinien så jeg du vurderte å kjøpe forrige uke. Hun har løyet for oss hun har stukket på spa og dumpa ungene sine på oss.
Han satte seg på senga, ansiktet mellom hendene.
Hva gjør vi nå?
Jeg gjør som jeg sa. I morgen tar jeg dem med til kontoret, setter dem på møterommet, og du ringer moren din. Hun kan komme og hente barnebarna. Eller hun får ringe Ragnhild for nå har jeg fått nok.
Den natta var verst. Sindre fikk feber, sikkert stress, annen mat, trekk fra et åpent vindu. Feberen steg til 38,5. Jeg ga Paracet, byttet på ham med kalde kluter, ga vann. Fikk ikke lukket øynene. Thomas gikk hvileløst fram og tilbake.
Mandag morgen endelig, klokka syv, beepet meldingen: «Abonnenten har kommet på nett».
Thomas ringte umiddelbart.
Hallo? Ragnhilds stemme var sur og trøtt.
Ragnhild! Hvor er du!? Thomas ropte så Even våknet på naborommet. Hva driver du med!?
Hvorfor skriker du sånn? svarte hun slappt. Ble intervjuet lenge, måtte bli. Har sagt at det var viktig.
Hva slags intervju på spa-hotell? Thomas brølte. Vi har sett bilde du drikker drinker, Sindre har nesten 40 i feber her!
Det ble stille.
Følger dere med på meg? skrek hun plutselig irritert. Jeg har kanskje PRIVATLIV. Skulle kanskje møte en mann! Og Har Sindre blitt syk? Hva har dere gjort med barna mine!? Jeg leverte dem friske! Hvis noe skjer, så saksøker jeg dere!
Kom hit med det samme, ellers tar jeg kontakt med barnevernet, sa Thomas iskaldt, en tone jeg aldri hadde hørt før.
Greit, greit! Kommer snart, hysterikere!
Hun kom etter tre timer. Jeg hadde allerede sagt fra til jobben og tatt fri: sykt barn kan man ikke etterlate eller dra ut med.
Ragnhild veltet inn sprudlende, velduftende, gyllenbrun. Hun løp til Sindre, som lå småslapp under teppet på sofaen.
Stakkars lille! Har de sultet deg? Blitt syk? Hun snudde seg mot meg, i blikket hennes brant et hat. Det er typisk deg! Du burde ikke få ansvar for barn du vet jo ikke hvordan barn skal håndteres!
Det svimlet. Det stakk under ribbeina hun visste jo at Thomas og jeg hadde prøvd å få barn i tre år.
Ut, sa jeg lavt.
Hva? Ragnhild måpte.
Bare gå. Ta guttene. Kom aldri mer hit.
Akkurat som om vi trenger det! freste Ragnhild mens hun slengte sammen sakene. Even! Sindre! Nå drar vi hjem! Mamma kjøper leke til dere, og godteri
Du skylder oss, sa Thomas og stilte seg i døra.
Hva da?
For knust vase: fem tusen. Matvarer: tre tusen. Medisin: ett tusen. Moral, egentlig ubetalelig, men jeg lar det fare. Totalt: ni tusen kroner. Vipps nå.
Kødder du? KREVE penger av din egen søster?
Du hadde råd til spa-hotell. Da kan du dekke dette. Hvis ikke, ringer jeg mamma og forteller detaljert om såkalte «jobbmøter», menn, drinker. Og sender bilder. Hun får selv vurdere hvor mye du jobber mens barnebarna ligger syke.
Hun snerret, fisket frem mobilen, trykket sint på skjermen.
Her, svelg den! mobilen pipet, overføring mottatt. Nå ser du oss aldri igjen! Ingen hjelp å få hos dere!
Hun løftet Sindre (som subbet motvillig bak), dyttet Even foran seg og smalt døra.
Jeg sank ned i sofaen. Leiligheten luktet fortsatt feber og småbarnssvette. Godtepapir fløt på gulvet og karbonadesausen var fortsatt på veggen.
Thomas satte seg ved siden av meg og tok hånden min.
Unnskyld, sa han stille. Jeg var naiv.
Du er ikke naiv, jeg la hodet på skulderen hans. Du er bror. Men nå kjenner du prisen på søsterens bønner.
Det skjer ikke igjen. Lover.
Vi satt slik en stund før vi begynte å rydde. Stille, sammen. Vi vasket, luftet, byttet på med skitt og støv forsvant også stresset fra de siste tre dagene.
Senere på kvelden ringte svigermor, Inger Johanne.
Karianne, er det sant at dere nektet å passe guttene? Ragnhild gråt og sa dere hadde vært så slemme, bedt om penger, jaget dem bort stemmen var svak.
Før ville jeg forklart meg, trøstet henne. Men nå var jeg ikke redd lenger.
Inger Johanne, jeg holdt stemmen rolig. Ragnhild har ikke fortalt alt. Spør henne hvor «jobbintervjuet» hennes var på hvilket hotell og hvorfor hun var i bikini med drink. Eller kom heller på besøk. Vi kan vise dere video, der Even forteller at «det er for tapere å lage mat». Det er mye å prate om.
Det ble stille lenge. Så sukket svigermor tungt.
Jeg skjønner, Karianne. Jeg skjønner. Ikke vær sint på henne. Jeg har nok skjemt bort henne for mye.
Vi er ikke sinte, Inger Johanne. Vi har bare lært.
Jeg la på.
Du, Thomas skal vi kjøpe pizza? Med ordentlig usunn ost og et glass vin? Det fortjener vi.
Og spa-hotell da?
Der drar vi neste helg. Og har mobilene på lydløs. Hele helgen.
Det gjorde vi. Og da det en uke senere blinket «Ragnhild» på Thomas skjerm, snudde han mobilen over på lydløs og la den med skjermen ned. Leksjonen var lært, grensene satt og faktisk ble familiebåndene sterkere av å holde dem på trygt avstand.
Takk for at du leste!
