Tvillinger?! klarte ikke Ragnhild å holde tilbake.
Hun prøvde så godt hun kunne å skjule misnøyen, men det gikk dårlig. Live visste utmerket godt at hun aldri kunne vente seg et snev av oppriktighet fra svigermor. Ragnhild hadde aldri likt henne, hun mente at svigerdatteren på ingen måte var god nok for sønnen. Selv om alle andre rundt dem syntes heller at Gunnleik, sønnen hennes, var den enkle i forholdet.
Live var en mild og klok jente. Allerede som 23-åring hadde hun gjort seg ferdig med økonomistudiene, og jobbet i en kjede private klinikker i Oslo. Ja, hun kom fra et lite sted på Vestlandet, men faren hennes drev et større byggefirma der, og moren hennes underviste på universitetet i Bergen. Å kalle Live verken uutdannet eller usofistikert var derfor meningsløst. Men Ragnhild fant henne likevel for enkel og traust.
Ja ja, gratulerer da, med dobbel lykke, mumlet Ragnhild tørt.
Men delta i denne lykken hadde hun aldri planlagt. Lives graviditet var vanskelig, og hun ble stadig innlagt på Ullevål sykehus med truende for tidlig fødsel. Gunnleik kom på besøk nesten hver dag, men moren hans, som bare bodde to trikkestopp unna, hadde aldri satt foten innom sykehuset. Hun tok ikke imot barnebarna sine på fødeavdelingen, og kom heller ikke den første måneden, hvordan Gunnleik enn tryglet.
Det skal man ikke gjøre! Tenk om jeg drar med meg en influensa eller noe sånt! Nei, de får heller møte bestemor når de er blitt litt større og sterkere.
Da jentene var blitt tre måneder, traff Live endelig svigermoren utenfor Rema 1000. Ragnhild presset frem et smil og spurte gjennom sammenbitte tenner:
Hvordan går det med deg og jentene, da?
Live svarte varmt.
Jo, vi triller og går. Barnevogna tar jo halve fortauet, men litt frisk luft må de ha!
Ragnhild nikket og var på vei videre, men så fikk hun øye på en gammel venninne. Eva vinket entusiastisk og nærmet seg.
Ragnhild! Så koselig! Er det der dine barnebarn?
Ja, Eva. Mitt hjertes gull!
Live husket Eva Viksjø godt. Hun hilste spakt.
To stykker på én gang! Live, jeg skjønner ikke hvordan du orker. Du ser jo så skjør ut!
Live er en skikkelig heltinne! skjøt Ragnhild inn.
Live ble stående målløs. For bare ett minutt siden ville svigermoren helst rømme fra dem, nå spilte hun rollen som verdens stolteste bestemor.
De to eldre kvinnene snakket høyt og lenge. Live hørte bare bruddstykker at tvillinger var en velsignelse, at hun gjorde en flott jobb, og at Ragnhild selvfølgelig stilte opp og hjalp. Live ante ikke hvilket liv hun plutselig hadde fått ifølge svigermoren. Da Eva endelig skulle videre
Nå må jeg løpe! Setter kursen mot banken, jeg! Ha det, jenter!
Knappe minuttet etter at Eva var borte, stivnet smilet på Ragnhilds ansikt. Hun vinket kjølig farvel og hastet vekk.
Senere samme kveld fortalte Live det hele til Gunnleik. Han trakk bare på skuldrene.
Live, det er bare mamma, hva annet skal jeg si? Hun gikk jo heller ikke med oss da vi var små. Hun har alltid fortalt folk at hun satt oppe og leste lekser med meg i virkeligheten så hun på Hotel Cæsar på sofaen og brydde seg null. Hun fortalte også at hun trillet med søsteren min i timesvis, i virkeligheten var det jeg som trillet, mens hun sminket seg foran speilet Ikke ta det til deg. Vær så snill!
Live hadde hørt alt dette før, mange ganger, men hun ble likevel paff når hun selv ble dratt inn i svigermorens skuespill.
***
Årene gikk, og Ragnhilds forhold til barnebarna ble ikke bedre. Men så skjedde det noe. Utenfor datterens rekkehus, på vei ut av en drosje, snublet Ragnhild i brosteinen og brakk benet. Da fikk hun en idé.
Jeg blir hos dere en stund, sa hun kort til Live og Gunnleik.
De så på hverandre. Begge skjønte hvor dette bar hen. Men de hadde ikke hjerte til å si nei.
Hverdagen ble et mareritt. De måtte flytte ut av sitt eget soverom og inn på barnerommet, mens den skadde Ragnhild tok over dobbeltsengen deres. Plutselig var de foreldre til tre. Ragnhild skulle ha hjelp til alt, fra å lage mat og dusje til å rydde og handle.
Jentene var to og et halvt, Live hadde så vidt begynt på jobb igjen, og de måtte ha jentene i barnehage. Hver morgen kjempet de med barnehageklare tvillingjenter som skrek og tryglet om å få bli hjemme, mens Ragnhild ropte fra soverommet om at de måtte være stille.
En morgen, like før de skulle gå ut, ringte telefonen:
Mamma? Hvorfor ringer du? Du ligger jo i rommet ved siden av!
Jeg får ikke sove, det bråket om morgenen er helt forferdelig. Dørene smeller, dere hyler, og jentene deres slutter aldri å skravle!
Gunnleik ble rød av sinne. Han stormet inn, åpnet døren til soverommet og ropte:
Om du trenger søvn, så kan vi bare la jentene være hjemme hos deg alene neste gang?!
Ragnhild ble helt stille og rødmende. Ikke lenge etter pakket hun sakene og krøp ut, til og med med gipset på benet. Gunnleik så bare lettet ut, men Live ble fylt av skyldfølelse som om hun burde ha hindret konflikten. Men hva annet kunne hun egentlig gjøre?
***
På fredager jobbet Live alltid bare halv dag. Hun hentet jentene etter lunsj, de handlet smågodt og så på tegnefilm hjemme. Denne fredagen var intet unntak. Hun spredde puter utover stuegulvet, slo på prosjektoren, og så ringte det på døra.
Der stod Ragnhild. Hun holdt lille Eskil, sønnen til datteren Lena, i hånden.
Ragnhild, er det noe galt?
Lena måtte dra et gjørmål. Kan du passe Eskil i halvannen time? Bare til i ettermiddag, vær så snill!
Live nølte. Eskil var bare noen måneder yngre enn jentene og pleide å være rolig, så hun smilte og spurte:
Vil du være her litt, Eskil?
Han nikket sjenert tilbake. Da Live så opp igjen, var Ragnhild allerede borte i heisen.
Når kommer du tilbake?
Før to, ropte hun, så var hun borte.
***
Gunnleik kom hjem klokken syv. Han sperret opp øynene da han så nevøen sin smatte i seg fiskekaker rundt kjøkkenbordet.
Hei sjefen! Ble det besøk? Hvor er Lena?
Eskil smilte lurt. Live sukket tungt. Hun ville ikke åpne for ny konflikt, men visste hun måtte si det som det var.
Din mor leverte ham, skulle bare være halvannen time.
Og…?
Snart fem timer siden…
Live vegret seg for å ødelegge søsterens tillit til moren.
Jeg skrev ikke til Lena Ville ikke sette Ragnhild i et dårlig lys. Hun fikk jo ansvaret for barnet.
Gunnleik knyttet hendene.
Live, du er altfor snill…! Men det er ikke greit! Sa ikke mamma hvor hun skulle?
Live ristet på hodet. Gunnleik tok telefonen og ringte søsteren. Lena lovet å komme med en gang hun kunne.
***
Klokka ble halv ni. Barna lekte på rommet. Live, Gunnleik og Lena satt på kjøkkenet.
Skal vi virkelig vente her hele kvelden? Ungene må jo i seng snart…
Relax, én kveld går det greit. Men mamma hun skal få høre det!
I samme øyeblikk ringte det på døra. Live åpnet.
Sånn! Da stikker jeg til Eskil! sa Ragnhild som om ingenting var galt.
Live ble stående taus, men nå kom Lena og Gunnleik til døra.
Mamma, har du noen gang tenkt over hva du holder på med?!
Hør på hvordan dere snakker til moren deres!
Nei, nå får du gi deg! Jeg ba DEG passe Eskil, ikke Live. Hva om noe hadde skjedd?
Ragnhild fnøs.
Slapp av, Lena. Live har kontroll på barna! Jeg hadde viktigere saker.
Gunnleik tok et skritt frem.
Hva er dette for en arroganse? Spurte du henne i det hele tatt?
Herregud, hva er det å snakke om?
Så skjøt Lena inn:
Du var hos frisøren, mamma. Du hadde lenger hår i morges enn nå. Og neglelakken? Den var rød, nå er den rosa!
Ragnhild ble svar skyldig.
Skammer du deg ikke?! sa Gunnleik.
Hun sa ingenting, bare stirret kaldt på barna sine.
Du blir én gang hvert tiende år bedt om hjelp, og sender barnet ditt til min kone så du selv får shoppet og stylet deg? Kanskje Live også har lyst til litt egenpleie?
Ragnhilds ansikt mørknet av sinne. Hun trakk pusten:
Gud, Gunnleik! Som om hun trenger det! Hun er da bare en enkel bondejente fra Sogndal, det har hun alltid vært og blir alltid sånn!
Stillheten varte et sekund, så runget det gjennom leiligheten:
Ut!
Gunnleik grep moren sin under armen og dyttet henne bestemt ut gangen, smelte døra igjen og pustet ut. Da han snudde seg, rant tårene nedover kinnene til Live. Både han og Lena løp for å trøste henne.
Live kjente smerten og skammen brenne, men innerst inne forstod hun at Ragnhild aldri verdsatte noen, ikke engang egne barn. Det var ikke henne det var noe galt med. Hun ville være god men for noen blir man aldri god nok.
Fra da av dabbet kontakten med Ragnhild nesten ut. Gunnleik og Lena hjalp moren sporadisk, men hun var knapt til stede i familien. Hun surmulte lenge over behandlingen, men ønsket om å være blant sine vant til slutt, og hun krøp tilbake men noen bestemor for barnebarna var hun aldri.
En gang bladde Live gjennom meldingene sine og så at Ragnhild hadde lagt ut bilder av alle tre barnebarna med påskriften: Gratulerer med bestemor-dagen til alle oss som har oppdratt barnebarna! Live smilte bittert, men på kvelden fleipet Gunnleik og Lena høylytt på mors bekostning. Live syntes det var litt vondt, men klarte ikke la være å le med dem.
