Mamma flytter inn til oss i morgen tidlig. Jeg har allerede avtalt med onkel Per, han hjelper til med flyttingen. Ikke lag det blikket, Anne Grethe, vi har ikke noe valg. Hun hadde blodtrykkskrise, hun trenger tilsyn, hjemmelaget mat og ro. Og du er jo uansett hjemme, jobber hjemmefra, så det er vel ikke så vanskelig for deg å servere en suppe og måle blodtrykk av og til.
Espen sa det i en tone som ikke la opp til diskusjon, og stakk nesa demonstrativt ned i bollen med lapskaus. Temaet var avsluttet. Anne Grethe, som akkurat stod og skar brød, stivnet med kniven i hånda. Knivbladet hvilte over skorpen på et hjemmebakt grovbrød. Inni henne gikk det fra å bli iskaldt til å brenne.
Hun la kniven rolig fra seg på fjøla og så på mannen sin. Espen, ektefellen hun hadde bodd med i tjue år, satt nå på plass på det kjøkkenet hun hadde innredet med kjærlighet og beordret hennes liv som om hun var et husholdningsapparat. Et vedheng til vannkokeren og blodtrykksmåleren.
Espen, sa hun lavt, men med den tonen i stemmen som varslet storm, om man kjente henne. Espen, opptatt med å fiske kjøtt ut av bollen, merket det ikke. Har du spurt meg? Jeg har faktisk årsavslutning på jobb. Jeg jobber hjemmefra, jeg “sitter ikke bare hjemme”. Det er forskjell på det, bare så du vet. Jeg trenger ro og konsentrasjon, ikke å springe rundt med medisiner og høre på klager hele dagen.
Han løftet endelig blikket. Ansiktet røpet genuin forvirring, blandet med irritasjon.
Anne Grethe, nå starter du igjen. Det er jo mamma! Et nært familiemedlem, ikke en vilt fremmed. Hva skal jeg gjøre, plassere henne på sykehjem? Hjemmehjelp har vi ikke råd til, du vet godt vi betaler ned billånet. Og du sitter jo bare foran PC-en hele dagen, er det så vanskelig å ta en fem minutters pause?
Fem minutter? Anne Grethe smilte skjevt. Din mor, Ingunn, krever oppmerksomhet døgnet rundt. Husk forrige sommer på hytta? Da holdt hun meg gående hele tiden teen var for varm, puten for hard, sola plaget henne. Og da var hun frisk. Kan du forestille deg hvordan det blir nå, når hun først føler seg syk?
Du overdriver, fnyste Espen. Mamma liker bare orden. Og dessuten, det varer ikke evig. En måned, så er hun på beina igjen. Du må vise litt omsorg, du er jo kvinne.
«Du må». Ordene traff som et slag. Hele livet hadde Anne Grethe «måttet» noe. Måtte være god husmor, eksemplarisk mor (inntil sønnen flyttet til Oslo for å studere), forståelsesfull kone, pliktoppfyllende medarbeider. Og nå, i en alder av 45, når sønnen fløy ut og karrieren skjøt fart, prøvde de å tre på henne en ny byrde.
Ingunn, svigermoren, hadde alltid vært en karakter. Oppvokst med å styre og stelle, og overbevist om at alt kretset rundt henne. Hver antydning til sykdom ble et verdensdrama, som krevde hele familieklanens umiddelbare innsats. Og denne gangen hadde Espen bestemt at alt ansvar skulle dumpes på sin kone.
Jeg kan ikke, Espen, svarte Anne Grethe bestemt. Jeg har andre planer.
Andre planer? knurret han. Skal du se på serier?
Jeg har fått et stort prosjekt. De vil at jeg skal ta regnskapet for en butikkjede. Det er mye penger og enda mer ansvar. Jeg kan ikke avbryte det hele tiden.
Si opp! svarte Espen lett, og brøt av et brødstykke. Vi har nok penger, og morens helse veier tyngre. Ikke vær egenrådig. I morgen klokken ti kommer vi med henne. Gjør klar ungdomsrommet og bytt sengetøy. Kok kyllingsuppe, hun skal ikke ha fet mat.
Han reiste seg, kastet servietten på bordet og forlot kjøkkenet overbevist om han hadde fått siste ordet. Det hadde alltid vært sånn. Skrik og overbærenhet til tross, til slutt gjorde Anne Grethe alltid som han ville. Ga etter, tilpasset seg, ofret seg for «husfreden».
Hun satt igjen på kjøkkenet. Mørket la seg utenfor vinduet, en gatebelysning vugget i vinden. I hodet surrer det: «Hvis jeg gir meg nå, er det over. Da er jeg gratis hjemmehjelp resten av hennes dager. Høyt blodtrykk er ikke en forkjølelse det varer.»
Hun tenkte på samtalen hun hadde hatt med sjefen, Ragnhild, samme morgen.
«Anne Grethe, vi åpner en ny filial i Tromsø. Jeg trenger noen til å få kontroll på økonomien der. Jobben varer i en måned, kanskje litt lenger. Vi fikser bolig. Lønna er dobbel. Du er den beste kandidaten. Men jeg må ha svar i morgen.»
Tidligere på dagen hadde hun tvilt. Reise så langt? La mannen være alene? Det føltes feil. Men nå, med Espens tomme boller foran seg, forsto hun: Dette er ikke et jobbtilbud, det er en livline.
Hun satte bort serviset, gikk til soverommet og hentet kofferten. Espen lå på sofaen foran TV-en og slappet av.
Driver du med rydding? På tide noen klær forsvinner fra skapet, sa han halvhjertet.
Jeg reiser bort, Espen, svarte hun lavt, mens hun brettet bluser.
Espen slo av lyden på TV-en og satte seg opp.
Hva snakker du om? Skal du til moren din? Hun bor jo på landet?
Nei. Jeg skal på jobbreise. Til Tromsø. En og en halv måned.
Stille. Espen stirret vantro på henne.
Er det kødd? Hva med mamma? Hvem skal ta vare på henne?
Du, Espen. Det er din mor. Ikke en vilt fremmed.
Har du blitt gal?! Jeg har en jobb! Jeg drar før åtte og er hjemme etter sju! Hvem gir henne medisiner? Hvem lager mat?
Ta deg fri. Eller avtal fleksitid. Du ba meg si nei til prosjektet for familiens skyld da kan du gjøre det samme nå. Vis litt omsorg, du også.
Dette er svik! ansiktet hans rødflekket. Du gjør dette bare for å irritere meg!
Nei, Espen. Jeg fikk tilbudet i dag tidlig. Jeg var usikker, men nå har du hjulpet meg ta valget. Du har rett, vi trenger pengene, og jobbreisen betaler bedre enn lønna mi. Da har vi faktisk råd til en vikar dersom du ikke klarer det selv.
Hun pakket sakene systematisk. Tannbørste, sminke, husdress, laptop. Espen sprang rundt, gestikulerte, ropte, truet med skilsmisse, ba henne vise hjerte.
Hvordan kan du forlate en hjelpeløs gammel kvinne?! jamret han teatralsk.
Hun er ikke forlatt, hun er sammen med en kjærlig sønn, svarte Anne Grethe tørt mens hun lukket kofferten. Jeg har bestilt taxi. Toget går om to timer.
Du våger ikke! Espen stilte seg foran døren.
Anne Grethe gikk bort til ham og møtte blikket hans.
Jo, jeg våger. Jeg har i tjue år vasket skjortene dine, laget middagene dine og holdt ut med moren din. Jeg er ferdig med å være til behag. Jeg vil være meg selv. Flytt deg, Espen. Ellers søker jeg faktisk skilsmisse, og da deler vi ikke bare ansvaret for moren din, men alt annet også.
Espen vek unna. Han var sjokkert. Den milde, medgjørlige Anne Grethe var borte. Foran ham sto en kvinne han nesten ikke kjente.
Da ytterdøren smalt igjen, var Espen alene i leiligheten. Morgenen etter kom svigermor.
Ingunn entret leiligheten som en selvutnevnt dronning med dramatisk ansikt og tre store bager; proppfulle av syltetøy, pledd og korssteder.
Hvor er Anne Grethe? spurte hun med svak stemme, og plasserte seg i ungdomssenga. Jeg skulle gjerne hatt en pute til og her trekker det.
Anne Grethe… reiste, svarte Espen mutt mens han bar bagene inn. Jobbreise. Plutselig innkalt.
Svigermor stivnet, la hånden teatralsk til brystet.
Hva? Og hvem skal ta vare på meg nå? Jeg må ha buljong hver tredje time! Jeg har rutiner! Espen, hvordan kan hun svikte deg sånn? Det er jo umenneskelig!
Jeg skal ta meg av deg, mamma. Jeg.
Helvete begynte.
Espen tok ikke fri sjefen på jobben nektet, prosjektet måtte ferdigstilles. Han prøvde å jobbe hjemmefra noen timer, men det holdt ikke.
Allerede klokken syv vekket Ingunn ham med å dunke stokken sin i veggen (den tok hun selvsagt med, selv om hun var forbausende sprek).
Espen, blodtrykket! Jeg tror jeg dør. Mål det!
Espen, rødøyet og trøtt, kom løpende. Blodtrykket var glatt på 130 over 80 hvem som helst kunne sendt henne til månen. Men mamma jamret, krevde dråper, te med to sukkerbiter (må røre selv!) og varme på føttene.
Så var det grøt. Espen hadde aldri kunnet lage annet enn pølser og egg. Grøten brant seg.
Vil du forgifte meg?! gråt mamma og plukket i forbrent grøt. Anne Grethe ville aldri gjort sånn!
På dagtid dro han på jobb, lot henne få med termos og påsmurte brødskiver. Telefonen kimte hvert 20. minutt.
Espen, hvor er fjernkontrollen?
Espen, det trekker. Hvordan lukker jeg vinduet?
Espen, jeg har glemt om jeg tok den røde tabletten, eller var det den blå? Må du komme hjem og sjekke!
Om kvelden kom han hjem til kaotisk leilighet. Ingunn hadde selvfølgelig gått «husmorsjekk» i skapene.
Her har det ikke vært støvtørk på årevis! gneldret hun. Jeg ville hjelpe, men ble svimmel. Og Anne Grethe, hun er så slurvete! Varene deres i papirposer snart får dere melbiller.
Espen bet tennene sammen og serverte ferdigkjøpte karbonader (mer orket han ikke), vasket opp, og lyttet til klagingen over kona og livet generelt.
Etter en uke var han som et spøkelse. Forsømt på jobben, fått advarsler. Hjemme var det uutholdelig. Mamma lot ikke være et sekund i fred.
Kan du ikke se TV, mamma, så får jeg gjort litt jobb, tryglet han.
Jobben viktigere enn mora di? vandret hun inn i sinte monologer. Når jeg dør i natt får du vite det!
En dag kom han hjem tidlig og så noe spesielt: Døren til morens rom sto litt åpen. Ingunn, som for en halvtime siden hadde klaget over «umulige smerter», stod sprekt på en krakk og vasket lysekronen. Da hun hørte nøkkelen i døren, hoppet hun ned, bykset bort til sengen og trakk teppet over seg.
Espen, er du allerede hjemme? pep hun svakt. Jeg bare ligger her, klarer ikke reise meg, vann hadde vært godt…
Espen sto i døren og så tomt på henne. Noe slapp taket inni ham. Den navlestrengen hun hadde dratt i hele livet, røk.
Mamma, sa han lavt. Jeg så deg.
Så hva? øynene hennes flakket.
At du danset på krakken. Du er frisk. Du later bare som for å plage oss og gjøre Anne Grethe til syndebukk.
Hvordan våger du?! ropte hun og glemte straks den «døende svanen». Jeg ville bare hjelpe deg! Det går jo ikke an å leve i slik skitt! Utakknemlig!
Jeg utakkjemlig? Espen lo, skjevt og oppgitt. Jeg sover fire timer i døgnet, karrieren rakner. Anne Grethe reiste på grunn av deg. Alt dette er skuespill.
Hun er en ondskapsfull slange! hylte moren. Hadde hun vært en god kone, ville hun vasket føttene mine akkurat nå!
Hun er god, mamma. Det er jeg som har vært en dårlig mann. Jeg la ansvaret over på henne, eller på noen. Men det meste av det du klager over, er ikke reelle problemer.
Samme kveld ringte han Anne Grethe, for første gang på over en uke.
Hallo? stemmen var rolig og profesjonell, med kontorlyder i bakgrunnen.
Hei… Anne Grethe…
Hei, Espen. Går det bra? Har det skjedd noe med mamma?
Nei, hun… har det altfor bra. Anne Grethe, jeg… jeg var idiot.
Det vet jeg, smilte hun med en varm undertone. Hva nå?
Jeg orker ikke mer. Hun tapper all energi. Jeg så henne vaske lysekronen «i hemmelighet».
Anne Grethe lo lydløst.
Skjønte det. Høyt blodtrykk gir sjelden akutte klatreaktiviteter.
Når er du hjemme? håpefullt.
Om en måned. Har kontrakt, kan ikke stikke.
En måned… jamret Espen. Det er umulig.
Du klarer det. Lærer mye av dette, Espen. På tide å kjenne på hva omsorg faktisk krever.
Unnskyld. Jeg har forstått det nå. Jobben din er viktig. Du er viktig.
Takk. Nå må jeg på møte. Stå på! Hils mamma.
Espen la på. En måned i denne galskapen. Men nå visste han hva han måtte gjøre.
Han gikk inn til moren, som lå med ryggen til og demonstrerte fornærmethet.
Mamma, sa han bestemt. Vi drar til spesialist i morgen, betaler høyt for skikkelig sjekk. Hvis de sier du fortsatt trenger pleie, hyrer jeg inn privat hjemmesykepleier. Da blir det rutiner ingen kan lure unna.
Hjemmehjelp? Er du gal? Sløsing med penger! Jeg klarer meg jo…
Nei, mamma. Du er angivelig syk. Da skal fagfolk ta seg av deg. Jeg må jobbe. Om du faktisk er frisk, drar du tilbake til egen leilighet. Kommunen kan sende hjemmehjelp et par ganger i uka.
Sparker du ut mor di?!
Jeg gir deg vante rammer. Her mistrives du. Hjemme blir alt lettere.
De tre neste ukene gikk i skyttergraver. Legen fant ingen alvorlige feil for alderen. Ingunn prøvde seg på dramatiske scenarier, men Espen ringte bare legevakten. Etter tredje falske alarm tok hun hintet. Hun pakket selv.
Kjører meg hjem du. Her får jeg ikke fred. Og du har blitt helt ødelagt. Anne Grethe har skylda.
Espen bar tingene inn, fylte kjøleskapet, lovte å komme på besøk i helgene.
Men vi bor hver for oss. Det er best for alle.
Da Anne Grethe kom hjem, var leiligheten skinnende ren og stille. Espen møtte henne på stasjonen med en gedigen bukett roser. Han hadde gått ned noen kilo, så sliten ut, men hadde fått noe nytt i blikket respekt.
Under middag (Eduardo hadde laget bakte fiskefileter faktisk ganske godt), snakket de åpent.
Jeg har savnet deg, innrømmet Espen. Ikke bare fordi det var slitsomt, men fordi huset er tomt uten deg.
Jeg har savnet deg også, smilte Anne Grethe. Men jeg har gjort ferdig prosjektet. Fikk bonus, og tilbud om opprykk. Jeg blir økonomiansvarlig og må til Tromsø av og til.
Espen spente seg, men nikket.
Flott. Jeg er stolt av deg.
Og mamma?
Klager over alt. Men ryggen og blodtrykket er i orden. Tanta hennes, Magda, stikker innom av og til. Det koster litt, men er langt roligere sånn.
Anne Grethe tok hendene hans.
Jeg er glad for at det ble sånn. Noen ganger må man stå på kanten for å skjønne det mest elementære.
Ja, nikket Espen. For eksempel at kona ikke er en stuepike, men en partner.
Siden den gangen fikk husholdningen nye regler. Anne Grethe sa nei når det trengtes. Espen sluttet å tro at familieansvar og husarbeid kun er «kvinnearbeid». Ingunn sluttet ikke å være seg selv, men manipulasjonsforsøkene preller nå av den sammensveisede duoen.
Neste gang svigermor ringte: «Espen, jeg dør, dere må komme nå», svarte han rolig:
Jeg ringer legevakten. Blir du innlagt, kommer jeg på sykehuset. Hvis ikke, drikk noen dråper valeriana.
Og sannelig, «døden» uteble.
Anne Grethe lærte én ting: Sett grenser. Selv overfor de nærmeste. Hvis ikke, lever man ikke sitt eget liv, men det andre dikterer. Og noen ganger må man reise til den ytterste kanten av landet eller til Tromsø for å klare det. Verdien kan ikke måles i penger.
