Jeg skjønte at eksmannen min var utro mot meg da han plutselig begynte å feie gata.
Det høres kanskje rart ut, men det var akkurat slik jeg forsto det. Han jobbet som elektriker og hadde verksted i garasjen hjemme. Hele dagen drev han på med ledninger, verktøy og kunder. Han var aldri en som tok fatt på husarbeid. Ikke fordi han var lat egentlig, men han likte det bare ikke. Fikk han fri, ville han helst slappe av: se på TV, ta en øl med kamerater eller grille pølser i hagen. Han var en rolig mann, ikke typen som dro på fest, heller ikke aggressiv eller mistenksom på noen måte.
Gata vår var en grusvei, bred og omkranset av store gamle trær. Det var alltid løv, støv og søle. Nesten hver dag måtte det kostes. Som regel gjorde jeg det tidlig om morgenen, mens jeg ordnet frokosten. Inntil en dag da det flyttet inn en ny nabo i huset ved siden av. Ikke noe rart, egentlig det huset ble stadig leid ut, folk kom og gikk.
Noen måneder etter at hun flyttet inn, begynte han å si:
«Du, ikke stress, jeg kan feie i dag.»
Først syntes jeg bare det var hyggelig, og brukte tiden til å vaske kjøkkenet eller rydde badet. Jeg fulgte ikke med på ham. Hvorfor skulle jeg det?
Men så gjorde han det hver bidige dag. Alltid på samme tid. Klokken syv om morgenen, aldri før eller senere. Jeg begynte å legge merke til det, for før hadde han aldri fast tid til noe, unntatt jobb. En dag lot jeg nysgjerrigheten ta over og så ut vinduet.
Da så jeg ham med kosten i hånda, men han feide ikke. Han sto og snakket. Smilte. Og der, rett foran ham, sto naboen. «Det er sikkert tilfeldig,» tenkte jeg. Men neste dag var det akkurat det samme. Og dagen etter der igjen. Hver gang han gikk ut, var hun også der. Som om det var avtalt spill.
Jeg begynte å følge mer med. Det var ikke bare om morgenen det skjedde. En lørdag sa han han skulle ta en øl med gutta det var helt vanlig for ham. Likevel var det noe som ikke stemte da han gikk ut døra. Jeg kikket ut, og så at naboen også gikk ut akkurat da. Hun ropte:
«God kveld, nabo! Kos deg i kveld.»
Han svarte, som om det var det naturligste i verden. Så sa hun:
«Søren for et sammentreff, jeg skal også dit.»
Så gikk de sammen videre ned mot sentrum.
Helgen etterpå dro han visst for å spille fotball noe han ellers nesten aldri gjorde. Han gikk, og et par minutter senere så jeg henne forlate huset, prate i telefonen, og gå samme vei.
Jeg hadde ingen bevis. Ingen meldinger. Ikke bilder. Ingenting. Bare mønstre. Tidspunkter. Sammentreff, som etter hvert sluttet å være sammentreff.
En dag fikk jeg nok. Jeg spurte ikke. Jeg sa rett ut:
«Jeg vet at det er deg og naboen.»
Han ble først overrasket. Prøvde å benekte. Men jeg sto på mitt:
«Jeg har sett dere. Hver eneste dag. Ikke lyv.»
Han ble stille. Kikket ned. Så sa han:
«Ja. Jeg er sammen med henne. Jeg er forelsket.»
Jeg ropte at han måtte flytte ut. Vi hadde ingen barn, ikke noe å forhandle om. Og det største ironiet han flyttet rett inn til henne, i nabohuset.
De ble ikke der lenge. Kanskje to måneder, så var de plutselig borte. Ingen visste hva som egentlig hadde skjedd. De pakket sammen, forlot byen, og jeg har aldri hørt noe mer. Folk i nabolaget snakket, familien min også, men jeg ønsket ikke å vite mer.
