Hvor har du tenkt å sette den vasen? Jeg ba deg jo om å legge den i skapet, den passer ikke i det hele tatt til serviset, sa Ingrid og prøvde å snakke rolig, selv om hun kokte innvendig som grønnsaksuppe på komfyren. Hun retter raskt på forkleet og ser på mannen sin, som vandrende flytter på den krystallklare salatbollen.
Ingrid, hva gjør det, da? sa Eirik med et unnskyldende smil, et smil som pleide å gjøre henne mild, men i dag stakk han ekstra. Kristin elsket denne vasen. Hun sa alltid at oliviasalaten ser ekstra festlig ut i den. Og nå feirer vi jo sammen for guttene så hvorfor ikke bare gjøre det hyggelig for alle?
Ingrid stivner med kniven i hånda, bladet henger over en halvskivet agurk. Hun puster sakte ut og teller til tre for å unngå å eksplodere.
Eirik, sier hun lavt, med en kjølig stemme. La meg få avklare én ting. Vi samler gjester i MITT hus. Jeg, din lovlige kone, har stelt til fest her i to dager. Jeg har marinert kjøtt, bakt kakebunner og vasket gulv. Nå sier du at vi skal ha frem denne smakløse vasen, bare fordi din ekskone likte den? Mener du egentlig at det er saklig?
Eirik synker ned på stolen som om all verdens garder henger på skuldrene.
Ingrid, ikke begynn. Vi har jo blitt enige. Tvillingene har bursdag, tyve år! Det er stort. De ville ha begge foreldrene der. Hva skulle jeg gjort? Si til Kristin hun ikke fikk komme? Hun er tross alt moren deres. Det er bare for én kveld. Vi spiser, feirer, tar kake, og så går alle hvert til sitt. Jeg vil bare ha det hyggelig, uten krangling. Du er så forstandig.
«Forstandig». Ingrid kunne ikke tåle det ordet. Det var synonymt med «praktisk». Hun som tiggere seg, holder ut, glir til side og later som alt går greit mens alle tramper over henne.
De hadde vært gift i fem år. Ingrid tok imot Eirik med fortiden hans, med bidragene, de evige besøkene til sønnene, Jonas og Peder da var de kranglete tenåringer. Ingrid hadde aldri hindret kontakten med dem. Guttene, Jonas og Peder, kom ofte på besøk, og hun hadde utviklet en vennlig tone med dem. Men Kristin… Kristin var et helt eget kapittel. Høylytt, bestemt, overbevist om at Eirik fremdeles var hennes bare midlertidig borte og overlatt til en annen.
Jeg har aldri sagt nei til guttene, Eirik. Til og med det at du inviterte Kristin for denne dagen… Men hvorfor må jeg dekke bordet etter hennes smak? Skal jeg finne frem den kjolen hun liker også? Gjøre håret som henne, kanskje?
Nå overdriver du, sa Eirik og begynte å rydde bort vasen. Ok, jeg tar den vekk. Ikke vær sint. Guttene kommer straks, og Kristin kjører med dem bilen hennes er på verksted. Kan vi ikke bare prøve å holde stemningen god for bursdagen?
Han ga henne et raskt, pliktskyss på kinnet før han forsvant for å barbere seg. Ingrid sto igjen på kjøkkenet, omgitt av boller, gryter og råvarer. Ovnen bød på glinsende stek, gryten putret stuing. Det luktet himmelsk, men Ingrid hadde ikke matlyst i det hele tatt. Hun følte hun dekket bord for sin egen selvrespekt en begravelse.
En time senere ljomet latter og stemmer i gangen.
Hvor er pappan vår? den stemmen kjente Ingrid blant tusen. Høy, skjærende, fyller hele rommet. Eirik! Vi er her!
Ingrid tok av seg forkleet, ordnet håret foran speilet og gikk for å ta imot gjestene.
I entréen var det trangt. Jonas og Peder, begge voksenhøye, slet med jakkene. Imellom dem sto Kristin, som en dronning blant tjenere. Hun hadde på seg knallrød kjole, tettsittende med store draperinger, og håret stivnet av halve flasken hårspray.
Hei, Ingrid, sa hun overfladisk uten å se på husets vertinne. Hun glante etter Eirik. Vi har med gaver! Eirik, kom og hjelp mor å bære veska her er sylteagurk og sopp på glass!
Eirik spratt ut, entusiastisk og stresset.
Hei, gutter! Gratulerer! sa han og ga dem en hard klem. Kristin, hei! Hvorfor hadde du med sylteagurk? Bordet er fullt!
Jaja, dette bordet kjenner jeg. Ingrid har vel laget alt etter lavkalorioppskrifter? Uten salt, uten fett? Gutta må jo ha ordentlig mat! Her er mine agurker, tomater og sopp. Og, by the way, ekte aspic, sånn som skal være på svineknoker ikke det kylling-geléet du hadde sist!
Ingrid kjente rødmen stige. Forrige gang, for halvår siden, kom Kristin for å hente guttene, og da kritiserte hun alt hun så.
Hei, Kristin, sa Ingrid kjølig men høflig. Bare kom inn. Det er nok mat til alle. Aspicen min er av okse, klar som en tåre.
Ja du, vi får smake, svarte hun og marsjerte rett inn i stua uten å vente på invitasjon. Æh, sofaen er fortsatt her? Eirik, jeg sa jo for ett år siden denne fargen ikke passer! Rommet ser gammelt ut. Og gardinene… kjedelig! Hos oss, husker du, der var det alltid lyst, med lette blondetrekk!
Eirik fulgte etter med glassene.
Kristin, vi liker det slik. Koselig.
Koselig? Det er sang i sjela som er koselig! Her er det som i en krypt, sa Kristin og slo seg ned på den «feile» sofaen. Gutta, vask hendene! Ingrid, du står der jo dekk på, da! Guttene er sultne.
Ingrid klemte hendene så hardt at neglene skar i huden. «Rolig,» sa hun til seg selv. «Dette er for Eirik. For guttenes skyld.»
Hun gikk til kjøkkenet. Eirik kom løpende.
Ingrid, ikke ta deg nær av henne, hvisket han mens han grep fatene. Hun er bare sånn. Hun mener ikke noe vondt. Hun har alltid skulle bestemme. La meg hjelpe deg med salatene.
Nei, jeg klarer det, svarte hun tvert.
Middagen startet elendig. Kristin satte seg til høyre for Eirik, så nære at albuene deres rørte hverandre. Jonas og Peder satt rett ovenfor. Ingrid ble plassert ytterst, ved utgangen, som om hun var betjeningen.
Skål for gutta mine! sa Eirik, løftet glasset. Tyve år! Tida flyr.
Åh, ja, Eirik, stemte Kristin inn og avbrøt. Husker du da du kjørte meg til føden? Holka og bilen starta ikke, du løp rundt i skjorta, så forvirra! Og så sto du under vinduet og ropte «Hvem? Hvem?» Åh, så vi lo!
Hun lo høyt og la hånden på Eiriks skulder. Han smilte beskjedent og mistet seg i minnene.
Ja, det var tider… Våre unge år.
Husker du da Peder falt i søledammen i den nye dressen? Vi skulle til din mor på jubileum! Du løftet ham opp, han hylte med gjørme over hele seg! Vi vasket ham i fontenen!
Minne fulgte minne. Kristin styrte samtalen kunstferdig tilbake til den tiden da de var familie. «Husker du ferien på Hvaler?», «Husker du da vi tapetserte?», «Husker du da du brakk beinet, og jeg matet deg med skjeen?»
Ingrid pirket i salaten, taus. Hun følte seg som en fremmed. Guttene satt med telefonene. Eirik, beruset av vin og nostalgi, lo med på samtalene, helt glemt at Ingrid satt tvers over.
Ingrid, kan du sende brødet? smalt Kristin, midt i fortellingen om bilkjøringen. Han ropte: «Brems!», og jeg tråkket på gassen! Holdt på å kjøre inn i gjerdet! Eirik, du ble jo grå…
He-he, sa Eirik. Du har alltid vært en rågutt.
«Du har alltid.» Ingrid løftet hodet og stirret på mannen sin. Han så det ikke. Han så på Kristin. Hun myknet ham, minnet om unge tider.
Og salaten er salt, plutselig utbryter Kristin og putter oliviasalat i munnen. Ingrid, er du forelsket, eller? Folk salter mer når de er forelsket. Men i hvem, da? Sin egen mann? Haha! Eirik, smak på min aspic, den er riktig god! Har brukt masse hvitløk.
Hun rekker tvers over bordet for å legge aspic oppå Ingrids stuing.
Kristin, trekk til deg hånda, sier Ingrid lavt.
Hva? Kristin stopper opp. Hvorfor er du så nervøs?
Jeg sa: trekk hånden fra min manns tallerken, og ta med aspicen din. Her er nok mat, som jeg har laget.
Det blir stille. Guttene ser opp fra mobilene, Eirik blunker engstelig.
Ingrid, slapp av, sa han lavt. Hva gjør det om hun la litt på? Det smaker jo…
Så du synes det smaker bedre fra Kristin? Du koser deg med fortiden? Du liker at andre styrer huset mitt, kritiserer møbler, mat og meg?
Æh, ta deg sammen, fnyste Kristin. Så følsomt. Bare gode råd, jo!
Jeg trenger ikke rådene dine, sa Ingrid rolig, og stirret Kristin inn i øynene. Jeg trenger ikke selskapet ditt. Jeg holdt ut for Eiriks skyld, for guttene. Men dere klarer dere fint uten meg. Deres gamle mimring og vitser. Dere er fortsatt familie. Jeg er ikke mer enn betjeningen skal bare servere og ikke synes.
Ingrid, slutt, sa Eirik og prøvde å ta hånden hennes, men hun dro den vekk. Du misforstår. Vi bare mimret…
Ja, fortsett med det. Jeg skal ikke forstyrre.
Ingrid reiste seg, stolen skrapte. Kristin hvisket høyt:
For et hysteri! Eirik, jeg sa det: hun er ikke for deg. Altfor selvhøytidelig.
Ingrid gikk til soverommet. Hendene skalv, men tankene var krystallklare. Hun pakket en liten bag. La oppi sminkepung, undertøy, pysj og nettbrett. Hun byttet fra festkjolen, følte seg som klovn på annens fest, til jeans og genser.
Hun bestilte taxi via appen. Bilen kom om sju minutter.
Hun tok på seg jakka og gikk ut i gangen. Latter fra stuen, Kristin snakket, Eirik lo. De hadde glemt henne, trodde hun kom tilbake etter gråting.
Hun stakk hodet inn døra:
Jeg drar, sa hun høyt og tydelig.
Alle ble stille. Eirik snudde seg med et drammeglass i hånden.
Hvor skal du? Til butikken? Glemt brød?
Nei, Eirik. Jeg reiser til hotell. Jeg har også en feiring i dag friheten fra uforskammethet og mangel på respekt. Dere har det sikkert fint, feir dere. Masse mat i kjøleskapet, kaken står på verandaen. Oppvaskmaskinen og tablettene er på kjøkkenet. Håper Kristin gir dere et masterclass ikke bare i aspic, men også i oppvask.
Har du klikket? Eirik spratt opp, dramglasset falt. Vodkaen fløt som en flekk over duken. Hotell? Det er natt! Det er fortsatt gjester!
Det er dine gjester, Eirik. Ikke mine. Ha det bra. Gratulerer med dagen, gutter.
Hun gikk ut og smekket døra igjen, og lot protestene bak bli med.
I taxien stirret hun ut av vinduet mot byen. Hun ringte byens beste spa-hotell.
God kveld, har dere ledig suite eller juniorsuite? Flott, jeg er der om tjue minutter. Vin og frukt på rommet, og book meg tidlig til massasje i morgen.
På hotellet var det stille med duft av dyre parfymer. Ingen løk-lukt, ingen bestikk-klirr, ingen fremmede stemmer. Rommet bød på sval hvithet i sengetøyet.
Ingrid tok en dusj og vasket kvelden av seg. Tok på badekåpen, skjenket kald prosecco i glasset og satte seg ut på balkongen. Byen glitret likegyldig under henne.
Mobilen surret allerede i taxien, men hun satte den på lydløs. Nå sjekket hun den. Femten ubesvarte fra Eirik. Tre meldinger.
«Hva driver du med?»
«Kom deg hjem, du gjør oss flau!»
«Ingrid, dette er ikke morsomt, Kristin er helt satt ut.»
Ingrid smilte skjevt og slo av telefonen helt. Hun tok en slurk prosecco. For første gang på lenge følte hun seg fri. Ingen tanker på mat, TV, eller om Eirik var fornøyd. Hun var alene, og det var godt.
Neste morgen våknet hun til sol. Bestilte frokost på rommet eggerøre, croissanter og kaffe. Tok massasje, svømte i bassenget. Hun forlenget oppholdet med en dag. Hun ville ikke hjem.
Telefonen skrudde hun på først på kvelden. Nå var det mange meldinger, i ny tone.
«Ingrid, hvor er du? Jeg er urolig.»
«Guttene gikk da du dro. De sa vi var et sirkus.»
«Kristin dro i går kveld. Vi kranglet.»
«Ta telefonen.»
Ingrid ringte Eirik.
Hallo! Ingrid! Er du ok? Hvor er du? Eiriks stemme dirret.
Jeg er på hotell. Jeg slapper av.
Tilgi meg, sa han med et sukk. Jeg var dum. Jeg ødela alt.
Fortell, sa Ingrid kaldt. Hvordan gikk kvelden med familiesamling?
Elendig. Kjempeflaut. Når du dro, reiste Peder seg og sa: «For noen foreldre. Mor er bråksjuk, far er feig. Ingrid er grei, men dere jagde henne.» Så dro han og Jonas de ville ikke ha kake engang.
Ingrid kjente et lite sting av tilfredshet. Guttene var smartere enn foreldrene.
Og så?
Så begynte Kristin å smelle. Hun sa jeg hadde oppdratt utakknemlige sønner. At du har snudd dem mot henne. Hun befalte meg å rydde. Jeg ba henne hjelpe til, hun raserte knuste en tallerken fra serviset til din mor.
Kristin knuste mammas tallerken? Ingrid ble helt kald i stemmen.
Ja… Det var et uhell, hun viftet med hendene. Jeg klarte ikke mer. Sa hun måtte ta taxi og dra. Vi kranglet hun kastet frem alt, lønn fra gamle dager, min mor, at jeg ødela livet hennes. Jeg sendte henne ut.
Eirik pustet tungt.
Nå sitter jeg her alene. Med oppvask. Jeg har ikke tatt noe. Orker ikke. Ingrid, kom hjem, da? Jeg skjønner hvor dum jeg var. Ingen ekskoner mer her, lover.
Du sier du ikke har tatt oppvasken?
Nei, alt står.
Flott. Du har til i morgen. Alt skal være skinnende. Ikke spor etter Kristin eller hennes agurker eller aspic. Kast alt. Hvis jeg kommer hjem og det lukter av henne eller ser rester da går jeg, for alltid. Skjønte du?
Jeg skjønte. Jeg gjør alt klart. Bare kom hjem, jeg elsker deg. Jeg ville bare så gjerne…
Det går best når du tenker med hodet og ikke prøver tilfredsstille alle, sa Ingrid hardt. Jeg kommer hjem til lunsj. Og Eirik… skjer det igjen at noen kritiserer meg i mitt hus da er det ikke hotell neste gang, men skilsmisse.
Hun la på. Hotellvinduene glitret mot kvelden. Ingrid drakk den siste kalde kaffen. Hun følte et snev av sympati for Eirik svak, rotete i alt han prøvde gjøre riktig. Men mest syntes hun synd på seg selv den hun hadde vært så lenge.
Aldri mer. Dette små opprøret, dette hotellet, hadde snudd om noe inne i henne. Hun fortjener å være hovedperson i sitt eget liv. Ikke forstandig, ikke tilpasset, men hovedpersonen.
Neste dag, da hun kom hjem, luktet det sitron og såpe. Vinduene stod oppe som for å lufte ut hele skandalen. Eirik, med oppsvulmede, slitne øyne og såpe på hendene, møtte henne i gangen.
Alt er ryddet, sa han, stolt men ydmyk. Jeg har til og med vasket gardinene. Synes de luktet hårspray.
Ingrid gikk inn på kjøkkenet. Plettfritt. Ingen glass, ingen vasen.
Og vasen? spurte hun.
Kastet. Sammen med aspicen. Jeg vil aldri se den mer.
Ingrid så på han trøtt og litt bedrøvet.
Fint, sa hun og hengte av seg kåpen. Sett på tevannet. Vi får spise kaken med mindre du har kastet den i sinne.
Eirik pustet lettet ut, omfavnet henne, skjulte ansiktet i skulderen hennes.
Den er her. Jeg tok et stykke i natt… Ingrid, du er best. Unnskyld dumheten.
Tilgitt. Men dette var siste gang, Eirik. Siste.
De satte seg og drakk te. Ingrid så på mannen sin og forsto: noen ganger må du gå bort fra familien for å bevare den. Til og med bare for et par dager. For av og til sier et tomt sete mer enn tusen ord.
Og hvis du ikke stiller dine egne grenser, gjør ingen andre det for deg. Den som ikke tar ansvar for sin egen lykke, slutter å eksistere i sitt eget liv.
