I gamle dager
Hvorfor plasserer du salatbollen akkurat der? Nå kommer man jo ikke til på spekematen! Og flytt glassene litt, nå kommer Øyvind straks, han liker å ha god plass til å gestikulere mens han prater.
Viktor ordnet krystallglassene på bordet i all hast, så stresset at han nesten mistet bestikket på gulvet. Sigrid sukket tungt og tørket hendene på forkleet. Hun hadde stått ved komfyren siden daggry; føttene verket og ryggen stakk akkurat der det alltid gjorde. Klage? Nei, tiden strakk ikke til. I kveld skulle den store gjesten komme ektemannens lillebror Øyvind.
Ta det med ro, Viktor, prøvde hun å si så rolig hun kunne. Bordet ser nydelig ut. Men, du, har du husket å kjøpe grovbrød? Sist gang sa Øyvind at vi bare hadde loff, og han må passe figuren.
Javisst, kjøpte grovbrød, med karve, akkurat slik han liker det, sa Viktor, og løp bort til brødboksen. Sigrid, kjøttet? Kjøttet er ferdig, ikke sant? Du vet jo at han kan mat, spiser på fine restauranter og lar seg ikke begeistre av kjøttkaker.
Sigrid knep munnen sammen. Naturligvis visste hun det. Øyvind, førti år og evig ungkar, kalte seg fri kunstner, selv om han stort sett gikk på tilfeldige oppdrag og livnærte seg på støtte fra sin gamle mor. Han hadde alltid opphefet seg som stor gourmet; hvert besøk føltes for Sigrid som en eksamen man aldri kunne bestå.
Jeg har stekt svinestek med honning- og sennepssaus, sa hun rett ut. Ferskt kjøtt fra torget, kostet nesten fire hundre kroner kiloen. Blir han ikke fornøyd nå, gir jeg opp.
Ikke ta det slik, sa mannen med et rynkefjes. Han har ikke vært her på et halvt år, savner oss. Han vil bare ha litt familiestemning. Prøv å være imøtekommende, Sigrid, han er litt ute av seg om dagen, leter etter seg selv.
Han leter etter penger, ikke etter seg selv, tenkte Sigrid, men hun sa ingenting. Viktor forgudet sin lillebror; mente han var et uoppdaget geni og tok alt han sa som en sannhet.
Presis klokken sju ringte det på døren. Sigrid rev av forkleet, rettet håret foran speilet i gangen og satte på seg det vanlige smilet. Viktor åpnet allerede døren med et ansikt som glinset som nyhøvlet kobber.
Øyvind! Bror! Endelig!
På dørstokken sto Øyvind. Helt ærlig, så han ganske elegant ut: moderne frakk, skjerfet slengt over skulderen, litt skjeggstubber som kanskje skulle gjøre ham mandig. Han bredte ut armene, lot Viktor klemme ham, men ga bare et par slappe klapp på skulderen tilbake.
Sigrid kastet et blikk på hendene hans. Tomme. Ingen gavepose, ingen eske med kake, ikke en gang en liten blomst. Han kom til et hus han ikke hadde besøkt på seks måneder, til et festbord fullt av mat og hadde ikke med seg så mye som en sjokolade til barna som, heldigvis, var hos bestemor den kvelden.
Hei, Sigrid, sa han, mens han gikk inn i gangen og vurderte tapetet. Ny tapet? Fargen er litt… sykehusaktig. Men dere må jo like det selv.
God kveld, Øyvind, svarte hun saklig. Vask hendene dine. Her har du nye tøfler.
Tøfler? Nei takk, får bare fotsopp av andres. Jeg går i sokkelesten, jeg håper gulvet er rent?
Sigrid kjente irritasjonen koagulere i magen. Hun hadde vasket gulvet to ganger før han skulle komme.
Det er rent, Øyvind. Kom til bords.
De satte seg i stuen. Bordet så virkelig innbydende ut; kritthvit duk, dyre servietter, salat på tre fat, spekemat, ostefat, rødlaks, hjemmelagde sopper fra høstens tur til skogen. Varmmat sto i midten.
Øyvind la seg bakover i stolen og kastet et langdrag over alt som var satt frem. Viktor stresset med å åpne konjakken dyr, fem år gammel han hadde kjøpt spesielt til kvelden.
Skål for gjensynet! ropte Viktor, mens han helte i glassene.
Øyvind snurret glasset rundt, kikket mot lyset, luktet forsiktig.
Armensk? fnyste han. Egentlig ikke min smak, foretrekker fransk, mer subtilt. Dette smaker sprit. Men ikke verst, man skal ikke se en gavehest i munnen…
Han drakk raskt opp, uten å smake, og strakte seg etter det dyreste kjøttstykket på fatet.
Ta for deg, Øyvind, sa Sigrid og skjøv salatskålen nærmere. Her er salat med reker og avocado, ny oppskrift.
Øyvind pirket opp en reke med gaffelen og studerte den som en gullsmed.
Kjøpte du frosne reker? spurte han som om det var en dom.
Men selvsagt, vi bor jo ikke ved kysten, sa Sigrid, litt forbauset. Kjøpt i butikken, store fine.
Seigere gummi, konkluderte Øyvind og la reken tilbake. Sigrid, du har kokt dem for lenge. Skal bare ligge i kokende vann i to minutter, ellers blir de for seige. Og avocadoen er visst ikke moden, den knaser.
Viktor frøs, med salatskjeen i lufta.
Synes det smakte godt, jeg! Har smakt, og syntes det var flott, prøvde han.
Viktor, smak må læres, sa Øyvind belærende. Spiser man bare erstatningsmat, skjønner man aldri hva gastronomi er. Jeg var på restaurantlansering forrige uke, de serverte kamskjell-ceviche. Perfekt tekstur! Her eh, er majonesen hjemmelaget i det minste?
Sigrid kjente kinnene brenne. Majonesen var halvbillig, kjøpt på REMA. Eier og olje hadde hun ikke rukket å piske selv.
Nei, den er kjøpt, sa hun dempet.
Typisk. Eddik, konserveringsmidler, stivelse. Ren gift. Ok, la oss prøve kjøttet. Håper det er spiselig.
Sigrid la et stort, saftig stykke svinestek på tallerkenen hans, helte på saus og la ved poteter med rosmarin. Lukten av mat fylte hele rommet, det luktet sånn at enhver normal person ville fått vann i munnen. Men Øyvind var en kjenner.
Han skar et lite stykke, tygget lenge og så i taket. Både Viktor og Sigrid satt ganske stille, og ventet på dommen. Viktor håpet, Sigrid mer og mer rasende.
Tørt, konkluderte Øyvind. Og sausen honningen overdøver alt. For søtt. Kjøtt skal smake kjøtt, Sigrid, her har du gjort det til dessert. Og marineringen altfor kort. Fibrene har ikke sprukket. Skulle ligget i kiwi eller mineralvann et døgn.
Jeg marinerte det i krydder og sennep hele natten, svarte Sigrid stille. Alle har alltid likt det.
Alle betyr bare familien din de spiser jo bare søtt og enklere ting. Jeg sier det objektivt. Spiselig, men kun hvis man er sulten. Men det gir ingen glede.
Han skjøv tallerkenen bort, det meste av det dyre kjøttet lå urørt, og tok en sopp.
Er soppen hjemmeplukket eller fra Kina på boks?
Hjemmeplukket, freste Sigrid. Vi plukket og syltet selv.
Øyvind smakte, rynket på nesen.
For mye eddik. Det ødelegger magen. Og saltet… Har du blitt forelsket, så mye salt som du bruker? sa han og lo godt av sin egen vits. Viktor, pass på blodtrykket, det varer ikke lenge med sånn mat.
Viktor lo nervøst og forsøkte å glatte over.
Jo, jo, helt ok sopp! Passer godt til en dram. Skjenk meg en til!
De drakk. Øyvind ble rød om nesen og knyttet skjerfet opp, men frakken ville han ikke ta av som for å vise at han ikke skulle bli lenge, at hans nærvær var et privilegium.
Fikk dere ikke tak i ordentlig rogn? spurte han, og pirket borti brødet. Denne er jo ørsmå korn, mange hinner. Kjøpt på tilbud?
Øyvind, det er keta-rogn, kostet nesten seks tusen kroner kiloen, utbrøt Sigrid, stemmen skalv. Vi kjøpte et glass for din skyld. Vi unner oss aldri selv, sparer og kniper inn.
Man skal aldri spare på mat, sa Øyvind med et filosofisk trekk i munnen, mens han la enda en dårlig rognskive i munnen. Man er hva man spiser. Jeg kjøper aldri billig pølse. Da spiser jeg heller ikke. Dere fyller fryseren med tilbud, og lurer på hvorfor dere er slappe og grå i ansiktet.
Sigrid kikket på mannen sin. Viktor satt og tygde kjøttet, ansiktet dypt i tallerkenen, som om ingenting hadde skjedd. Hans taushet gjorde mer vondt enn Øyvinds ord. Han valgte igjen å stikke hodet i sanden og lot lillebror snakke som han ville.
Viktor, synes du også at kjøttet er tørt?
Viktor svelget hardt.
Eh… nei, Sigrid, det smaker godt. Veldig godt! Men Øyvind har jo peiling, hans smak er finere…
Finere, sa Sigrid, og la ned gaffelen. Metallet traff porselenet som et pistolskudd. Da har jeg altså grov og tjukk smak. Og stygge never. Og lager bare giftig mat.
Sigrid, ikke lag drama, sa Øyvind og rynket pannen. Jeg gir deg jo bare konstruktiv kritikk. Slik lærer du. Takknemlig burde du være. Viktor spiser alt og skryter, og du er blitt lat. En kvinne skal stadig utvikle seg.
Takknemlig? Du vil jeg skal si takk til deg?
Hun reiste seg. Stolen gnisset.
Sigrid, hvor skal du? spurte Viktor. Vi har da ikke sittet lenge nok.
Jeg skal bare hente dessert. Øyvind liker jo søtt.
Sigrid gikk ut på kjøkkenet. På benken sto hennes berømte Napoleon-kake, bakt til langt på natt. Tolv tynne lag, eggekrem laget av gårdsegg, ekte vanilje Hun så på kaken og deretter på søppelbøtten.
Hun skalv. År med skuffelser og sårende ord fra Øyvind samlet seg som i et utbrudd. Han kom, spiste, fikk penger og gav aldri noe tilbake. Kritikk av alt: hjem, mat, barn, klær. Og Viktor nikket alltid, Han er kreativ, han er sårbar. Mens hun, Sigrid, skulle være av jern?
Hun rørte ikke kaken. Hun tok et stort brett og gikk tilbake.
Nå blir det dessert? ropte Øyvind, nysgjerrig. Håper det ikke er ferdigrull.
Sigrid begynte rolig å rydde matfatene. Først kjøttet. Så salaten med gummireker. Så spekematen.
Hva gjør du? utbrøt Øyvind, da brødskiven forsvant under nesen hans. Jeg er ikke ferdig!
Hvorfor skulle du spise mer? For deg er jo alt uspiselig. Tørt kjøtt, giftig salat, gummireker og dårlig rogn. Jeg kan ikke la gjesten min forgifte seg selv. Jeg er jo ikke din fiende.
Viktor reiste seg, opprørt.
Sigrid! Nok! Sett maten tilbake! Be om unnskyldning!
Sigrid satte brettet på benken, snudde seg og så ham rett i øynene, uten tårer, bare beslutsomhet.
Jeg gjør deg flau? Du satt og nikket mens han overkjørte meg. Synes du det var greit? Du er mann eller dørmatte? Han har spist rogn for tusen kroner på et kvarter og sagt det var dårlig. Har du noen gang kjøpt slik rogn til meg? Nei. Alt det beste til gjester. Og gjestene tråkker på oss.
Han er min bror! Blodsbånd!
Jeg er din hustru! Ti år har jeg vasket, laget mat, gjort husarbeid. I går sto jeg i kjøkkenet til midnatt. For hva? For å høre at jeg er håpløs? Om du ikke slutter å klage, får du Napoleon-kaken oppå hodet. Jeg mener det.
Viktor rygget. Han hadde aldri sett henne slik før. Sigrid var alltid rolig, snill, ettergivende. Nå sto hun som en rasende viking.
Øyvind stakk hodet inn på kjøkkenet, smålig og fornærmet.
Dette har jeg aldri opplevd for en gjestfrihet! Jeg kommer til dere med hjertet i hånden, og alt jeg får er brød?
Hjerte? Hvor, da? Har du noen gang tatt med noe hit te, blomster, kake? Du kommer bare for å kritisere og spise.
Jeg… har trange tider, er blakk!
Du har hatt trange tider i tjue år. Likevel ny frakk og dyrt skjerf. Og på restaurantlanseringer går du. Låne fem tusen av Viktor og glemme å betale tilbake, det kan du.
Sigrid, hold opp! Ikke snakk om penger!
Det er våre penger, familiepenger, som går til å mate en kjenner.
Øyvind la hånden teatralsk på brystet.
Nå har jeg fått nok. Her vil jeg aldri sette føttene mine igjen. Viktor, jeg hadde aldri trodd du skulle gifte deg med en kranglefant. Jeg kommer aldri tilbake.
Han stormet ut i gangen. Viktor løp etter.
Øyvind, vent! Ikke bry deg om henne. Hun har PMS eller er sliten fra jobb! Snart blir hun rolig!
Nei, bror. Dette kan ikke vaskes bort. Jeg går nå. Ikke kontakt meg før hun ber om unnskyldning.
Døren smalt.
Viktor ble stående i gangen, stirret på døren som om det var porten til Eden. Han gikk sakte inn på kjøkkenet, der Sigrid rolig pakket kjøttet i bokser.
Er du fornøyd nå? spurte han, nedstemt. Du har splittet meg fra min eneste bror.
Jeg har fjernet en snylter, sa hun. Sett deg og spis. Maten er varm. Eller er den for tørr for deg?
Viktor satte seg, hodet i hendene.
Hvordan kunne du han var gjest…
En gjest skal oppføre seg som en gjest ikke mattilsynet. Hør på meg, Viktor. Jeg kommer aldri igjen til å lage til fest for ham. Vil du møte ham, gå til ham. Eller på restaurant men for dine penger. Mine krefter og midler går ikke til ham mer.
Du har blitt brutal, mumlet han.
Jeg har blitt rettferdig. Spis, eller skal jeg rydde vekk?
Viktor stirret på den møre steken, og magen rumlet fortroligvis. Han var sulten, og duften av kjøtt lokket til tross for alt bråket. Han tok forsiktig opp gaffelen, skar en bit og smakte.
Kjøttet var helt nydelig, smeltet på tungen. Sausen var akkurat passe søt og sterk. Det var fantastisk.
Smaker det? spurte Sigrid, da hun så ham lukke øynene.
Ja, sa han stille. Nydelig, Sigrid.
Fint. Din bror er bare misunnelig og selverklært kjenner med tomme lommer. Forstå det.
Viktor tygget og tenkte. For første gang kom en ny tanke: kanskje Sigrid hadde rett. Han husket Øyvinds tomme hender, nedlatende tone, og hvor pinlig det var å høre broren snakke slik.
Og kaken? Skal vi spise kake?
Sigrid smilte, for første gang på ekte denne kvelden.
Ja. Og så lager jeg te med timian, akkurat som du liker.
Hun tok frem Napoleon, skar store stykker. De satt på kjøkkenet, drakk te, spiste kake, og stemningen ble rolig.
Vet du, sa Viktor, mens han spiste sitt andre stykke, han ga ikke gave til mor på bursdagen sist heller. Sa bare at det var gave nok at han kom.
Der ser du, sa Sigrid. Du begynner å se det.
Viktors telefon vibrerte: melding fra Øyvind: «Kunne hatt med et par smørbrød, gikk jo sulten herfra. Vipps fem tusen for tort og svie».
Viktor leste høyt. Sigrid så på ham, hevet et øyebryn.
Hva svarer du?
Viktor så på kona, kjøkkenet, den gode kaken, så på telefonen. Så skrev han, grundig: «Spis på restaurant, du er jo gourmet. Har selv ikke penger». Han trykket Blokker.
Hva skrev du? spurte Sigrid.
Jeg sa vi skulle legge oss.
Sigrid lot som hun trodde på det, selv om hun så skjermen i sidesynet. Hun la armene sine rundt ham.
Du er sta, Viktor, men du klarer det til slutt.
Den kvelden skjønte de begge noe viktig. Noen ganger må man kaste ut folk, selv om de er slekt, for at familien skal ha det godt. Og maten var så god at ingen gourmet med tomme lommer skulle få ødelegge den.
