Mannen jeg drømte om forlot kona sin for meg, men jeg hadde aldri forestilt meg hvordan det skulle ende.
Jeg hadde beundret ham helt siden studietiden på Universitetet i Oslo. Man kan kalle det en blind, dum kjærlighet. Når han endelig begynte å legge merke til meg, mistet jeg helt forstanden. Det skjedde, ærlig talt, noen år etter at jeg hadde tatt grad vi begynte å jobbe i samme firma, Norsk Teknologi AS. Vi hadde samme fagfelt, så det var ingen overraskelse. Jeg tenkte at skjebnen hadde slått til.
Han virket som drømmemannen. På den tiden brydde jeg meg ikke i det hele tatt om at han allerede hadde en kone. Jeg hadde aldri vært gift før, så jeg visste ikke hvordan et ekteskap kunne gå i oppløsning. Derfor ble jeg ikke minst på et sekund da Eirik bestemte seg for å forlate sin kone for meg. Hvem skulle tro at det skulle bringe så mye sorg? De sier jo at du ikke kan bygge lykke på andres ulykke.
Da han valgte meg, svevet jeg på skyene og kunne tilgi ham alt. I hverdagen var han imidlertid ikke prinsen han så ut til å være i offentligheten. Alt rotet hans lå krøllet rundt i leiligheten, og han nektet sånn enkelt å vaske opp. Alle husarbeidene falt på mine skuldre. På den tiden brydde jeg meg ikke om det.
Han glemte raskt det tidligere ekteskapet. De hadde ingen barn, og det viste seg at det var kona hans foreldre som presset på med bryllupet. Med meg var alt annerledes eller så sa han.
Lykken holdt ikke lenge den varte bare til jeg ble gravid. Først var Eirik i ekstase over at vi skulle få et barn. Vi arrangerte til og med en stor familiesammenkomst for å feire. Alle ønsket oss kjærlighet og god helse for den lille på vei.
Den kvelden er en av mine beste minner, og jeg angrer ikke på den. Men fra det øyeblikket begynte den blinde kjærligheten å blekne.
Jo større magen vokste, jo sjeldnere så jeg Eirik. Jeg hadde gått i fødselspermisjon, så vi møttes kun sent på kvelden. Han ble længere på jobben og dro på firmafester. I begynnelsen plaget det meg ikke, men etter hvert ble jeg sliten. Husarbeidet ble tungt når jeg ikke lenger kunne bøye meg ned og plukke opp sokker som lå overalt.
I den perioden lurte jeg ofte på om vi hadde hastet med å få barn.
Jeg visste at følelsene hadde kjølt seg, men jeg hadde aldri forventet at det skulle skje så fort. Eirik kom fortsatt med blomster og sjokolade, men jeg ville bare ha ham ved min side.
Etter hvert ble det klart at firmaarrangementene hans ikke var uten grunn. På kaffepausen nevnte en kollega at en ung nyansatt hadde kommet inn i avdelingen vår. Det var allerede mangel på personell, og da jeg tok permisjon, ble situasjonen kritisk. Hvor ironisk.
Jeg var ikke sikker på om det var hun, men mannen min hadde tydeligvis noen, for han hadde ingen fritid igjen. Arbeid, forretningsmøter eller enda en kontorfest som ikke kunne unngås. En dag fant jeg et notat i jakken hans, signert med initialer jeg ikke kjente. Jeg vet ikke hva som tok meg, men jeg la notatet tilbake og latet som om jeg ikke hadde sett det.
Det var skremmende å stå alene i syvende måned av svangerskapet, mens Eirik stadig klaget på at jeg hadde blitt helt irrationell. Hver krangel endte med et tungt sukk fra ham. Jeg forsto at om jeg tok opp temaet, ville jeg ende opp alene. Frykten for å miste ham var så sterk at jeg knapt klarte å tenke på noe annet. Det finnes en tro på at det du frykter mest, kan bli virkelighet.
Uansett hvor romantisk Eirik hadde vært i starten, var han ingen gentleman. De verste ordene jeg noen gang har hørt var: «Jeg er ikke klar for barn» og: «Jeg har noen andre». Jeg husker ikke nøyaktig hvordan han sa det, men i det øyeblikket følte jeg at jeg mistet forstanden.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne kreftene til å gå til søksmål om skilsmisse. Han hadde tydeligvis ikke ventet at jeg ville sette en stopper for oppførselen hans, og han forsto ikke at jeg skulle kaste alle hans eiendeler på dagen etter. Jeg var lettet over at vi hadde leid leilighet i det minste måtte vi ikke dele eiendom.
«Hva med barnet? Tenk på barnet. Hvordan skal du forsørge ham?»
«På en eller annen måte. Jeg finner jobb hjemmefra. Dessuten har foreldrene mine lenge tilbudt å hjelpe. Moren min pleide å si at han var en kvinnebedårer jeg skulle ha lyttet på henne.»
Kanskje ansvaret for min lille sønn ga meg mot. På egen hånd ville jeg sannsynligvis ikke ha klart det.
Men jeg innså også at jeg ikke ville oppdra et barn med en far som ham.
Forræderiet var så grovt at jeg ikke ville ha noe med ham å gjøre lenger. Det var som om tåken i øynene mine ble løftet.
De første månedene etter skilsmissen, inkludert fødselen, var helt ufattelig vanskelige. Jeg flyttet tilbake til foreldrene mine, som var overlykkelige, spesielt besteforeldrene til gutten. Jeg kan ikke si at jeg ikke savnet Eirik i det hele tatt, men jeg prøvde å unngå å tenke på ham. Dypest inni meg var jeg sikker på at jeg hadde gjort det rette og at jeg ville kunne gi sønnen min alt han trengte.
Etter hvert som jeg fikk tilbake kreftene, begynte jeg å lete etter arbeid. Jeg hadde av og til gjort juridisk oversettelse før, og nå gjorde jeg det til en fulltid på nett. Selvfølgelig var det måneder uten inntekt, men foreldrene støttet meg i de periodene. Snart bygde jeg opp en stabil kundebase, og jeg trengte ikke lenger deres hjelp.
Sønnen min vokste fort, og jeg merket ikke at de første årene fløy forbi. Jeg skjønte det først da han trengte sitt eget rom. Foreldrene ville ikke at vi skulle flytte, men jeg ønsket å skape vårt eget sted. Jeg trengte et hjemmekontor, og han trengte et rolig sted for lekser. På den tiden hadde jeg råd til å leie en leilighet.
Fra da av begynte alt å falle på plass. Barnehagen ble skole, første klasse ble femte, og for første gang på lenge følte jeg lykke og frihet igjen. Så plutselig dukket han opp igjen.
Byen vår er ikke så stor, og i juristmiljøet kjenner alle hverandre. Så det var ikke vanskelig for Eirik å finne ut hvor kontoret mitt lå. Jeg angret på at jeg ikke hadde flyttet med sønnen til en annen by. Det viser seg at eksmannen endelig hadde slått seg til ro og angrer dypt på sine handlinger. Han sa at han hadde vært for ung og dum. Han savnet sønnen sin og ville gjerne møte ham.
Situasjonen er slik: loven hindrer ikke en far i å se barnet sitt. Jeg vet at hvis Eirik virkelig vil, vil han finne måter å nå gutten på. Men jeg er livredd for tanken. Det har gått noen uker siden samtalen vår. Jeg sa at jeg måtte tenke over det, men i virkeligheten klarer jeg ikke å fordøye det. Jeg vil finne en måte å hindre sønnen min i å møte faren på.
Nå lurer jeg på om dette er en slags straff for meg, en konsekvens av at jeg tok Eirik fra hans første kone. Kanskje jeg virkelig bør flytte til en annen by?
