Hvor skal jeg sette denne store bollen med ribbegele? Det er jo helt fullt i kjøleskapet ditt, alt er stappet med de der… hva var det du kalte dem igjen… carpaccio og avokado, fy søren, tunga mi brekker av sånne navn, klaget tante Aud, mens hun prøvde å presse den tunge emaljerte formen inn på nederste hylle og skjøv til siden de velordnede matboksene.
Karin, som sto ved komfyren og rørte i sausen til varmmaten, pustet dypt inn og telte til ti inni seg. Det var bare starten. Gjestene hadde vært i stua i tjue minutter, men det føltes allerede som om hele slekta hadde slått leir midt i leiligheten, klare for å ommøblere alt etter sitt eget hode.
Tante Aud, kan du være så snill å sette den på verandaen? Det er kaldt der nå, og innglasset, så det skjer ikke noe med geleen, svarte Karin så rolig hun klarte, uten å heve stemmen. I kjøleskapet har jeg ferdige salater, og de kan ikke fryses.
Ut på verandaen, sier du? fnyste tante Aud fornærmet, en solid dame med permanent og en flagrende, blomstret morgenkåpe hun kastet på seg straks hun kom inn. Det kommer jo støv inn derfra! Og hvem setter mat på gulvet? Nei, jeg flytter dine bokser med urter, ingen spiser jo det uansett. Mannfolk vil ha kjøtt, ikke gress.
Karin sendte et fortvilt blikk til sin mann, Per, som satt høyt og rolig ved kjøkkenbordet og skar brød, og gjorde sitt beste for å være usynlig. Han kjente godt til temperamentet til tante Aud og cousinen, Mette, som for øyeblikket undersøkte badet og snakket høylytt om flisene.
Per, kan du hjelpe Aud med geleen ut på verandaen? sa Karin bestemt. Jeg har allerede ryddet og tørket av den lille kommoden der ute. Ikke noe støv.
Per reiste seg lydig, tok den tunge bollen fra slektningen og forsvant ut i gangen. Tante Aud, nå uten sin byrde, rettet straks oppmerksomheten mot Karin.
Du ser blek ut, Karin. Holder du på med de diettene dine igjen? Hud og bein, bare. Nå, se på Mette friskt og fint! Du visner helt, du. Og den oppussingen deres… alt bare hvitt og grått. Trist og kjedelig, spør du meg! Burde hatt gulltapeter, finnes så mye flott for tiden. Det ser skikkelig påkostet ut.
Vi liker minimalisme, tante Aud, svarte Karin kort, og smakte på sausen. Alle har sin stil.
Mette kom inn i kjøkkenet, tre år eldre enn Karin, men oppførte seg som om hun var femten år eldre, evig klar til å belære lillesøsteren om livet. Etter henne svinset de to sønnene hennes, fem og seks år, allerede innsmurt med sjokolade på hendene.
Karin, har du bare dusj på badet? spurte Mette skeptisk, og satte seg til rette med benet over den andre. Jeg forventet badekar, hvordan skal jeg få guttene rene? De er vant til å plaske rundt, vettu.
Mette, vi pusset opp for oss. Vi bruker dusj. Guttene klarer seg helt fint med en dusj de er ikke babyer lenger, svarte Karin, og kjente irritasjonen stige.
Besøket hadde vært planlagt lenge. Karin hadde håpet i det lengste at slekten fra nabobyen skulle endre planer. Tante Aud og Mette hadde tilbudt seg å feire jul i Oslo, for «slekt må jo treffes» og «vi vil se hovedstaden i juletider». Oppdratt med norsk gjestfrihet i blodet, klarte hun ikke si nei, selv om hun husket forrige besøk tre år siden, da hun i en uke måtte reparere nerver og vaske etter dem.
Den gang bodde de i en gammel toroms-leilighet med slitt gulvbelegg. Nå var Karin og Per endelig flyttet inn i en lys, romslig treroms, nylig ferdig med dyr oppussing deres stolthet og deres rede. Hver detalj var nøye tenkt, hvert hjørne hadde de diskutert med håndverkere.
Karin var spesielt stolt av soverommet. Hennes «hellige rom», stillhetens tempel. Mørkeblå vegger, tykke gardiner, en enorm seng med ortopedisk madrass den kostet omtrent tilsvarende en liten bruktbil og mykt teppe man nesten sank ned i. Hun og Per var enige fra starten: Ingen gjester i soverommet, alltid låst dør. Gjestene fikk stue med bred sovesofa, og hvis nødvendig, Pers kontor med en komfortabel divan.
Mamma, jeg er tørst! klaget den yngste sønnen til Mette og dro i morens arm.
Gå til tante Karin og be om saft, svarte Mette og vinket ham vekk. Karin, kan du gi dem noe? De er så slitne etter reisen.
Karin fant frem en pakke eplejuice, fylte to glass og leverte.
Vær forsiktige, ingen søling det er parkett, minnet hun dem.
Slapp av med det parkettstyret, lo tante Aud. Hus er til for folk, ikke omvendt. Gutter er gutter, søler de, så får du bare tørke opp. Du har blitt så nervøs av å bo her i Oslo.
Per kom tilbake fra verandaen og, merket stemningen, foreslo:
Hva sier dere til å sette oss til bordet? Klokken nærmer seg fem, snart skal vi jo feire julaften.
Middagen begynte kaotisk. Guttene løp rundt, rev til seg kjøtt og ost, Mette skravlet høylytt i telefonen mens hun fortalte om reisen, og tante Aud kommenterte hvert fat.
Salat med reker? Tante Aud pirket i sjømaten og studerte den skeptisk. Jeg forstår meg ikke på sånt. Sild med rødbeter, det er ekte mat! Dette er bare dill-dall, gress og gummi. Karin, du burde kokt potet helt vanlig, med dill. Dette moset med trøffelolje lukter mistenkelig, akkurat som noe som er blitt dårlig.
Det er gourmetmat, mamma, sa Mette lattermildt mens hun la fra seg telefonen. Selv foretrekker jeg enkel mat, jeg også. Karin, kan du sende soppene? Hjemmelaget eller kjøpt?
Kjøpt, fra gård, svarte Karin.
Orker ikke bruke hendene selv lenger, skjønner jeg, konstaterte tante Aud. Jeg har selv med ekte hjemmelaget sopp i glass. Dere må smake ordentlige saker.
Karin tygde i stillhet, med blikket ned i tallerkenen. Under bordet la Per hånden over hennes og klemte oppmuntrende. «Hold ut, bare tre dager,» sa blikket hans.
Ved åtte-tiden, med den første flasken champagne tom og barna i ro med nettbrett, kom overnattingen på tale.
Jeg er så sliten etter reisen, ryggen min er helt ferdig, sukket tante Aud og masserte korsryggen. Toget dura, og jeg er bare støl. Jeg må bare få lagt meg og strukket ut bena.
Ja, mamma trenger god hvile, istemte Mette. Karin, hvor har dere gjort klart for oss?
Karin rettet ryggen hun hadde tenkt nøye gjennom dette.
Stuen er klar. Sovesofaen er stor, to voksne kan ligge bredt. Mette og guttene får kontoret, divanen er veldig god der. Og hvis det blir trangt, har vi en luftmadrass som kan legges i stuen høy og behagelig.
Stille. Tante Aud stoppet å spise; Mette hevet øyenbryn.
Sovesofa? gjentok tante Aud, og stirret på Karin som om hun hadde mistet vettet. Du tuller? Med ryggplager og isjias kan ikke jeg ligge på sofa! Jeg må ha ordentlig seng. Myk, flat.
Sovesofaen er ortopedisk, kjøpt nettopp til gjester, stram og stødig, begynte Karin.
Sofa er sofa! avbrøt tante Aud. Det er for de unge. Jeg er gammel og syk, jeg hadde håpet dere kunne gi oss soverommet med den dyre madrassen!
Karin stivnet. Hun hadde ventet mas og ønsker, men så direkte krav om å ta det private rommet det var nytt.
Soverommet? spurte Per alvorlig. Aud, vårt soverom er vårt, der sover vi selv.
Ja, og? Mette ga seg ikke. Dere er unge, robuste. To netter på sofa eller gulvet klarer dere. Mamma trenger komfort. Det er lettere for meg med guttene og mamma i ett rom døren kan lukkes så guttene får sove uforstyrret.
Vente nå… Karin kjente rødmen stige. Så dere mener vi skal flytte ut av soverommet, gi dere vår seng, og selv ligge i stua?
Nå overdriver du, svarte tante Aud, og veivet med hendene. Vi ber bare om det beste til gjester slik har det alltid vært. Mor min sa det, og bestemor. Men du, du har blitt altfor urban!
Gjestfrihet er å gi mat og drikke, sa Karin bestemt. Seng er som tannbørste personlig hygiene! Vi sover i den. Den er ikke til utlån. Beklager, men der går grensa.
Mette satte glasset hardt på bordet. Det klirret.
Karin, er du seriøs? Vil du ikke gi din egen tante og nevøer senga? Vi har kjørt tre hundre kilometer, med gaver, men får bare sofa som hunder?
Hund? Per så forbauset ut. Sofaen kostet seksti tusen kroner, den er superkomfortabel. Jeg sover der selv hvis jeg ser fotball.
Ikke kom med prisene deres! hylte tante Aud. Det handler om respekt! Din mor, velsigne henne, ville skammet seg for måten du tar imot slekt. Egoist! Akkurat som faren din!
Moren var alltid Achilleshælen. Karins mor, en mild, forsiktig kvinne, hadde ofret alt for sin søster Aud gitt bort penger, passet barn. Karin husker hvordan tante Aud tok de beste bitene, klaget, og dro alltid etterlot moren utmattet og uten penger.
Ikke bruk mamma mot meg, sa Karin lavt men fast. Mamma var et sant menneske, men dere utnyttet henne. Jeg er ikke henne. Jeg kjenner mine grenser soverommet er lukket, og saken er avgjort. Vil dere ikke ha sofa, finnes hotell jeg kan bestille for dere.
Hotell?! Mette gispet. Vil du virkelig jage oss? Hotell og betale? Hører du, mamma?
Jeg hører, utbrøt tante Aud og la hånden dramatisk mot brystet. Oi, blodtrykket! Vann, fort!
Mette fløy til muggen, helte opp vann og stakk moren noen tabletter. Guttene, som var stille, satt og stirret på opptrinnet.
Sånn, erklærte Mette da moren hadde roet seg. Hvis vi ikke får sove ordentlig, drar vi nå. Vi kommer aldri tilbake og alle får høre hvordan du har blitt, Karin, med din storbysnobberi. Bestem deg.
Karin så på Per. Han satt med et fast uttrykk, men blikket signaliserte full støtte. Han var like lei. Lei av humøret, av mangelen på respekt, av forsøkene på å gjøre huset til herberge.
For et valg, svarte Karin rolig og reiste seg. Jeg tilbyr mat, varme, gode soveplasser. Dere krever mitt private rom og truer med å gå. Hvis det å sove på min madrass betyr alt ja, da er vi nok ikke enige.
Jasså?! tante Aud spratt opp, glemt var ryggplagen. Mette, pakk! Guttene skal ut! Vi blir ikke minutter til! Bedre å sove på Oslo S enn her!
Mamma, hvor skal vi på natta? Inga tog går! Mette virket sjokkert; hun hadde regnet med at Karin trakk seg.
Vi tar taxi! Vi drar til Signe, den andre siden av byen! Hun bor i bokollektiv, men er et menneske med hjerte gir oss det hun har! Her får dere kose dere med trøffelmos!
Kaoset var i gang. Mette kastet sure blikk mot søsteren og dyttet klær i bager. Tante Aud gikk rundt og småropte om urettferdighet til alle usynlige.
Gi oss gavene tilbake! krevde Aud idet de sto ved ytterdøra. Jeg hadde med linhåndklær! Dere fortjener dem ikke gir dem til Signe!
Karin hentet pakken med håndklær (stive og kløende, ikke tiltenkt bruk) og overrakte i gangen.
Vær så god. Og glasset med sopp, ikke glem det.
Vi tar! snappet Mette og grabbet pakken. Og sjokoladen til barna også!
Per fulgte det hele fra dørstokken. Han syntes det var pinlig voksne folk som oppførte seg verre enn små gutter.
Pakking tok femten minutter. Hele tiden snakket Aud nedlatende og bitende, mimret om gammelt nag og spådde ensom alderdom uten besøk.
Har du bestilt taxi? spurte Per, da de satte på skoene.
Vi vil ikke ha hjelpen din! Vi bestiller selv! snappet Mette, fingrene på mobilen. Mamma, ut! Bilen kommer om fem minutter. Det er kvelende her av sure miner.
De tumlet ut i oppgangen en stresset, sint liten flokk. Tante Aud slengte døra så hardt igjen at malingen drysset fra taket.
Stille ble det. Bare kjøleskapet og klokken hørtes. Salaten med reker stod halvspist, og juiceleflekker på duken.
Karin sank på stolen og skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene skalv. Per gikk bort, la armen rundt henne og kysset henne på hodet.
Nå er de ute, Karin. Slapp av.
Hun løftet hodet. Ingen tårer, men latter nervøs og likevel lettet.
Per, hørte du? «Bedre på stasjonen enn hos oss!» Herregud, så herlig!
Ja, fantastisk, smilte Per. Men du, geleen står igjen på verandaen! Det viktigste glemte de!
De lo høyt sammen.
Geleen, ja! Det var skatten! Signe som får dem på besøk, bor jo i delt rom med drikkfeldig mann. Hun blir sikkert kjempeglad på julekvelden.
Det er ikke vårt problem, sa Per mens han skjenket mer champagne. Jeg syntes synd på dem først, men da Aud nevnte mora di… Var nær ved å vise dem ut selv. Du er sterk.
Jeg elsker vårt soverom, innrømte Karin og smakte av Pers glass. Og deg, og roen vår. Jeg tror det blir den beste jula. Bare oss, mat til et helt idrettslag, og ingen som gnåler om salater.
De begynte å rydde, tok bort unødvendig dekketøy og så etter hvert at luften ble klarere. Den klamme, tunge stemningen var borte.
Karin gikk til vinduet. Ute dalte store snøflak og dekket sporene etter taxi. Byen glitret. I det snødrevet reiste slekten med sin misnøye. Karin syntes nesten litt synd på dem. Det må være tungt å leve med all den misnøyen vanskeligere enn å sove på sofa.
Per, kan vi finne musikk, og tenne lys? Det er jo høytid.
Klart det! sa Per fra kjøkkenet. Og hovedretten er snart ferdig. And med epler de fikk aldri smake den!
En time senere satt de sammen ved et nydelig dekket bord. Stearinlys, rolig jazz. Anden var helt perfekt sprø skorpe, saftig og duftende.
Skål for oss, sa Per. For hjemmet. At kun dem som respekterer oss får slippe inn.
Og for grenser, la Karin til idet hun klinket glasset. Dem vi endelig turte sette.
Senere, midt på natten, lå Karin på den «omstridte» madrassen, og kjente ren lykke. Stillheten omsluttet henne, sengetøyet duftet lavendel, fri for fremmede parfymer. Hun tenkte slekten sikkert satt på gulvet hos Signe, eller på Oslo S og bannet henne. Likevel følte hun ingen anger.
Hun hadde forstått noe viktig: Man kan ikke være snill mot alle i hvert fall ikke på bekostning av seg selv. Og om prisen for ro er en fornærmet slektning, er det en pris hun gjerne betaler.
Neste morgen var Karins telefon full av meldinger. Andre slektninger skrev versjonen om «stakkars, frosset tante» var allerede ute. Karin leste ingenting, svarte ingen. Hun slo bare over på flymodus, rakte seg ut og nøt morgenen.
Og geleen? Den ga hun og Per til nabolagets hunder. De var takknemlige og klaget verken på hvitløk eller konsistens. Jeg har lært at dyr i det minste verdsetter det de får i motsetning til enkelte mennesker.
