Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde dette er så typisk! Vet du, Steinar sammenlignet meg med kona til kompisen sin under middagen, og fikk hele skåla med salat rett i fanget.
Tok du fram det serviset igjen? Jeg ba jo egentlig om det med gullkant som moren min ga oss til bryllupsdagen. Det ser litt mer classy ut, sa Steinar og rynket på nesa da jeg satte tallerkenene på den hvite duken.
Jeg bare holdt på persillen i hånda og hadde lyst til å si at det serviset med gullkant ikke kan kjøres i oppvaskmaskinen, og det å stå og vaske opp midt på natta etter at gjestene går er det siste jeg vil. Men jeg holdt meg det var jo selve femtiårsdagen hans, en sånn milepæl, og jeg ville ikke ødelegge stemningen.
Steinar, det serviset er jo for tolv personer, her er vi bare fire. Dessuten er de her dypere, det passer til kjøttretten, sa jeg og pyntet aspicen med litt grønt. Kan du ikke heller sjekke om akevitten er kald nok? Odd og Kristin kommer snart.
Steinar bare mumlet og ruslet bort til kjøleskapet. Jeg så på ryggen hans og sukket tungt. Hele den siste uka har vært et eneste «må rekke ditt og datt». Mye jobb, regnskapsføring, kvartalsrapporter, og så all den styringen med bursdagen. Steinar nektet å feire ute «Ingen lager mat som deg, Ragnhild, og det er bare pengegriseri med restaurant».
Det er jo litt hyggelig når mannen setter pris på matlagingen min, men jeg vet jo at det handler mer om økonomi enn om beundring han hater å se summen på regningen. Så jeg har brukt tre kvelder på å marinere kjøtt, koke grønnsaker, bake bløtkake og lage aubergineruller, favoritten hans. Jeg har stått så mye på beina at jeg har vondt i ryggen og rakk så vidt å lakke neglene med klarlakk.
Plutselig ringte det på døra.
Jeg tar den! ropte Steinar, og vips var det som om surheten han hadde bare forsvant. Han ble husets vert, blid og klar.
Inn kom Kristin. Hun bare glir inn du vet, hun ser alltid ut som om hun har hoppet direkte ut fra et moteblad. Slank, plettfri, og det beige, elegante kjolen satt som støpt. Hun hadde en liten pose fra en dyr butikk i hånda, og Odd kom etter med veske og gaver.
Ragnhild, vennen! sa Kristin, klemte meg og ga fra seg et duftslør med parfyme. Det lukter fantastisk! Du har sikkert slitt deg ut igjen? Jeg klarer aldri sånt. Jeg sa til Odd: «Vil du ha fest, ta meg heller med ut. Jeg går ikke på kjøkkenet, det er dårlig for manikyren».
Jeg klarte jo ikke annet enn å gjemme hendene bak ryggen.
Ja, noen må jo gjøre det koselig hjemme, sa jeg og tok imot kåpen hennes. Kom inn, alt er klart.
Vi satt oss til bordet, ganske vanlig. Skål for jubilanten, snakk om gaver (Odd hadde kjøpt en dyr fiskestang til Steinar, akkurat den han har snakket om i et halvt år), masse latter og tøys. Jeg var mellom kjøkkenet og stua hele tiden, byttet tallerkener, fylte opp fatene og passet på glassene. Fikk så vidt smakt litt italiensk salat og litt ost selv.
Steinar slappet skikkelig av etter et par snaps. Han lente seg bakover og granskede Kristin, som satt og spiste fisk med gaffel.
Kristin, du er like flott som alltid, sa han så høyt at alle hørte det. Ser på deg og tenker: har du magiske evner? Spiser og holder deg slank. Og den kjolen! Du ser så velholdt ut.
Kristin lo og dyttet på håret.
Åå, Steinar, du tuller. Det handler bare om viljestyrke. Treningssenteret tre ganger i uka og ikke karbo etter seks. Og pleie, selvfølgelig. Fant et fantastisk ansiktskrem, altså!
Nemlig! utbrøt Steinar med den der pekefingeren. Viljestyrke! Hører du, Ragnhild? Viljestyrke! Du sier alltid: «sliten, ikke tid». Kristin jobber også, men hun ser ut som ei ungjente.
Akkurat da satte jeg ned det svære fatet med sprøstekt svinekjøtt. Jeg jobber som sjef i regnskap på et stort kontor, styrer huset, ordner hytta og hjelper barnebarn med lekser, mens Kristin er administrator i et spa og har ingen barn.
Steinar, vi trenger ikke sammenligne, sa jeg lavt og ville ikke lage bråk foran gjestene. Alle har sitt tempo. Prøv kjøttet, det er en ny oppskrift med svisker.
Men Steinar var i siget. Litt for mye alkohol, og så kom all den småirritasjonen eller bare mannsjåvinismen.
Kjøtt, kjøtt, fnyste han og tok et digert stykke. Mat er mat. Men det estetiske… Odd, du er heldig. Kommer hjem til en fe, ikke ei kjøkkenarbeiderske i kosebukser. Det er så fint! Mens her alltid panner og stekeos. Jeg sier til Ragnhild: dra på trening, begynn med fitness! «Ryggen min, blodtrykket mitt», sier hun. Bare unnskyldninger, latskap.
Odd skjønte at det ble kleint, og prøvde å skifte tema:
Steinar, gi deg! Ragnhild er gullhusholdning. Det du lager er det beste jeg har spist! Kristin kan ikke koke egg, vi lever på ferdigmat og take-away.
Akkurat! sa Kristin med et smil, men det ble bare verre. Jeg liker ikke å lage mat, sant. Jeg prioriterer meg selv. Menn skal like det de ser, ikke sant, Steinar?
Han gliste bredt, glodde på kona til Odd.
Så sant, så sant! Liker med øynene! Men du ser på Ragnhild… nikket mot meg der jeg satt med slitne hender i fanget. Du har jo kjole og hår på plass, men allikevel… ser du, sliten. Tanteaktig. Kristin har gnist i øynene, du har bare kvitteringer fra Kiwi.
Det ble musestille. Odd stirret ned i tallerkenen, Kristin fiklet med servietten. Jeg kjente det som et slag i ansiktet. Jeg kom på kvelden før, hvor Steinar klaget over skjortene, og jeg sto midt på natta og strøk den lyseblå han hadde på seg nå mens han satt der og dolket meg med ord. Kom også på at jeg kuttet ut kosmetologitimene og spleiset penger fra egne sparepenger til den fiskestanga.
Steinar, nå er det nok, sa jeg tydelig. Nå har du fått for mye.
Jeg har ikke det! Han kvapp til. Jeg bare sier sannheten! Mann kjenner venn i motgang, men kjenner kone i sammenligning. Jeg sammenligner. Og du taper. Hvorfor kan Odd være stolt av kona si i selskap, mens jeg må skjemmes? Har du sett deg i speilet? Du har blitt rund, du har rynker… Kristin og du er samme årgang!
Vi er ikke det, Steinar, svarte jeg kaldt. Kristin er trettifem, jeg er førtifem. Og hun bærer ikke matposer opp fem etasjer når heisen er nede mens du ligger på sofaen.
Der går du igjen! Steinar himlet med øynene. Jeg tjener pengene, jeg jobber! Jeg skal få ha en kone som matcher. Men du… er bare ei høne som kutter salat. Se på salaten, forresten! Se på «sild under pels», engang du fikk til på nyttår Kristin lagde den så lett og luftig. Ditt smaker som grøt, sånn som du er. Tung og grå.
Det var dråpen. Inni meg bare… alt det tålmodet som har holdt oss sammen i tjuefem år, det var ferdig jeg kjente bare en iskald ro.
Reiste meg sakte. Steinar la ikke merke til at jeg hadde endret meg, bare snakket videre til Odd:
Odd, ser du ikke hva jeg mener? Kona skal inspirere! Men her tristess. Kåpe, tøfler og lapskaus. Gørr kjedelig…
Jeg tok opp den store bollen med «Sild under pels». Salaten var fersk, laget med mye omsorg, helt gjennommajonesert og med masse revet rødbete på toppen. Veide sikkert halvannen kilo.
Gikk over til Steinar og sto ved siden av ham. Han stoppet, så opp på meg.
Hva vil du? spurte han kjepphøyt. Mangler det salt? Eller var du gjerrig med majonesen?
Nei, Steinar, sa jeg rolig. Stemmen var helt jevn. Alt er i orden. Men vet du, du har rett. Jeg kan bare lage salat. Og siden du savner estetikk og letthet, syns jeg faktisk du trenger denne salaten mest.
Og så snudde jeg bollen opp ned.
Det gikk sakte. Odd sperret opp øynene og gispet. Kristin klappet hånda foran munnen. Rosa salatmasse svelget Steinars knær og nye lyse dressbukser, innkjøpt til dagen.
*Splaft.*
Lyden var helt rå. Majones sildret nedover beina, rødbete flekket stoffet, fiskebiter prydet åpningen i buksa.
Et sekund var det helt stille. Steinar stirret på fanget, skjønte ikke at det var sant. Rødbetesaften krøp over buksa, malte abstrakt kunst i dyre tekstiler.
Hva har du gjort?! hylte han og spratt opp. Salaten fløy på gulvet, teppet, skoene. Er du gal?! Dette var nye bukser! Din dumme kjerring!
Jeg satte fra meg tomskåla.
Men det er godt, Steinar. Og mettende. Helt naturlig. Ikke noe kjemisk her, alt er hjemmelaget.
Jeg skal! Han hevet hånda, men Odd spratt opp og grabbet ham i armen.
Steinar, ro deg! Dette har du satt i gang selv.
Jeg?! Steinar brølte, viftet med buksa full av salat. Jeg sa bare sannheten, og hun kaster mat på meg! Få vekk dette, vask opp! Nå!
Kristin var like hvit som servietten og klamret seg til stolryggen. Stemningen var død.
Jeg så på Steinar med avsky, nesten som om han var en utgått matvare.
Du får vaske selv, sa jeg kort. Eller leie vaskehjelp. Du er jo en stor mann med status og inntekt. Jeg går. Skal ta vare på meg selv som du sa jeg burde. Bli inspirert.
Jeg gikk ut av stua. Tok helt rolig på meg kåpa og plukket vesken. Fra stua hørte jeg skrikene til Steinar og enkle forsøk fra Odd på å dempe ham.
Ragnhild, hvor skal du?! ropte Kristin og kom løpende ut i gangen, blafrende med de lange vippene. Ikke gå, han er bare full, han mente ikke noe vondt
Jo da, Kristin, sa jeg. Han har alltid tenkt sånn. Du viste meg sannheten, egentlig. Takk.
Jeg gikk ut, den kjølige høstkvelden tok imot meg. Hadde ikke noe sted å dra, men kunne ikke være igjen. Satt meg på benken utenfor blokka, ringte taxi. «Til mamma», bestemte jeg. Selv om mamma har vært borte i to år, har leiligheten stått tom jeg har aldri klart å leie den ut. Nå kom den til nytte.
Steinar ringte 20 ganger den kvelden. Først sinte anrop, så mildere etterhvert som han sikkert var på vei ut av rusen. Jeg svarte ikke. Handlet vin og sjokolade på Narvesen, og tok taxi dit mamma bodde. Der luktet det litt gammelt og av bøker, og jeg la meg bare på sofaen glemte både oppvask og plan for frokost.
De neste to ukene ble et sant helvete for Steinar.
Jeg kom ikke hjem dagen etter. Eller dagen derpå. Jeg bodde i mammas leilighet, gikk på jobb, og om kveldene Ja, jeg booket meg time til massasje til og med den jeg har spart på i tre år.
Steinar satt alene i leiligheten. Det ble påfallende tydelig at mat ikke egentlig bare dukker opp i kjøleskapet, sokker vasker seg ikke selv, og ingen legger dem sammen i skuffen.
Første tre dager klarte han seg. Spiste frossenmat, gikk i jeans (buksa lot seg ikke redde; renseriet garanterte ingenting). Skrytte til Odd over telefon at jeg var dramatisk og ville komme løpende tilbake.
Slapp av, hun kommer krypende hvem gidder ha henne når hun er over femti? Hun roer seg, og da skal jeg bestemme om jeg tilgir henne eller ikke.
Men etter dag fire var skjortene tomme. Steinar kan ikke stryke og hater det. Dag fem fikk han vondt i magen av billigmikroretter. Dag seks tok dopapiret slutt, og han glemte å kjøpe mer.
Leiligheten ble ekkel. Flekkene fra salaten på teppet stinket av sild og majones. Den koseligheten han trodde var livets standard, smuldret.
Og jeg jeg blomstret. Slapp å handle tunge poser (bare meg selv å lage til, og jeg spiser nesten ingenting). Sov om nettene. Kollegaene merket det på jobben.
Ragnhild, har du blitt forelska? Du gløder, sa de på kontoret.
Ja, jenter, svarte jeg. Forelska i meg selv. Endelig.
Etter to uker sto Steinar og ventet på meg utenfor jobben. Så stusselig ut slapp skjorte, skjegg, og så såret hundeøyne, bukett med tre nellik i plast.
Ragnhild begynte han, tråkka rundt.
Jeg bare så han kaldt og rolig inn i øynene.
Hva vil du, Steinar?
Nå er du ferdig med spøken! Kom hjem. Du må vanne blomster. Og katten er ensom.
Vi har ikke katt.
Jeg kommer ikke hjem, Steinar. Jeg har søkt om skilsmisse. Du får beskjed snart.
Han stivnet.
Skilsmisse?! Har du blitt gal? Over litt salat? Litt krangling? Vi har jo vært sammen i tjuefem år!
Nettopp. I tjuefem år har jeg vært husholdning for deg. Husmor, vasker, renholder. Aldri et menneske. Vil du ha en fe, Steinar? Finn deg en. Kristin er opptatt, da. Odd river hodet av deg om du prøver. Finn deg ei som bare lukter parfyme og aldri gjør noe. Bare husk: feer vasker ikke dor og lager ikke lapskaus.
Ragnhild, tilgi! ba han og holdt meg i jakka. Folk begynte å studere oss. Jeg var bare dum, sa noe bare for å si det! Skal jeg kjøpe deg pels? Eller abonnement på treningssenteret?
Jeg lo, bittert men fri.
På treningssenter for at du ikke skal skamme deg over meg? Nei, Steinar. Jeg går dit allerede for meg selv. Og pels kan jeg kjøpe selv. Lønna mi rekker til mye mer enn jeg trodde, så lenge jeg ikke kaster bort alt på dine drømmer og gaver til dine venner.
Men hva med meg? spurte han så stakkarslig. Jeg klarer meg ikke. Har ikke peiling på vaskemaskina. For mange knapper…
Det finnes bruksanvisning på nett, Steinar. Eller betal for hushjelp. Jeg er ferdig med jobben som din kone. Ingen sluttpakke.
Jeg dro til T-banen, rak i ryggen og blid.
Han sto lenge der, holdt de visne nellikene. Husket middagen, lyset, svinekjøttet, og det øyeblikket salaten surret ned over buksa hans.
Tullete kjerring, hvisket han, men det hørtes ikke sikkert ut. Hva gjør jeg nå?
Men da han åpnet døra til en stinkende, rotete leilighet, hvor oppvasken hadde begynt å mugne, var det ikke meg som var dum det var han. Han ringte Odd.
Odd, kan jeg komme til deg og få middag? Hjemmelaget mat?
Beklager, Steinar, svarte Odd. Kristin og jeg har kranglet. Jeg ba henne bare lage pølser en gang, hun klikket og ropte at jeg prøver å gjøre henne til kokke. Hun sa: «Se på Ragnhild, og hvordan gikk det? Salat på buksene. Jeg nekter!» Nå lever jeg selv på nudler.
Steinar la på og så på teppeflekken. Den var formet som et hjerte. Knust, rødbetefarget og ekkelt.
Tenkt deg, et halvt år gikk.
Vi ble skilt, stille og greit. Barna, voksne som de er, prøvde å megle, men så hvor glad jeg var og hvor mye Steinar surmulte de holdt med meg.
Steinar lærte aldri å lage mat. Han ble tynn og grå, tok skjorter til vask og stryk for dyre penger. Han prøvde dates, men ingen var «riktig». Én kunne ikke steke karbonader, én ville ha Pizza og vin på restaurant hver dag, én ville bare snakke om lønna hans.
Men jeg jeg feiret min førtiniårsdag med venninner, i en koselig kafe. Helt ny kjole, ny sveis.
Savner du ham? spurte ei av dem. Dere var jo sammen så lenge.
Jeg rørte i kaffen og smilte.
Jo, savner at jeg ikke kasta salaten på ham for ti år siden. Tenk all den tida bortkastet på å være «perfekt» for en som aldri brydde seg.
Jeg så ut vinduet. Gatene var fulle av vår og folk noen lykkelige, noen ikke. Men nå visste jeg at min lykke ikke handler om finhakket pølse eller hvor mye folk skryter av andres koner. Min lykke den er min. Og neglene mine lukter ikke løk lenger. Bare frihet og dyr krem.
Og vet du salaten? Nå kjøper jeg den på Meny, i små porsjoner. Bare når jeg har lyst på, og bare til meg selv.
