Hva har det å si hvem som tok seg av mormor! Leiligheten skal etter loven tilhøre meg! ropte moren min i vill opphisselse mot meg.
Det er med tungt hjerte jeg minnes hvordan min egen mor truet med å dra meg for retten. Alt på grunn av mormors leilighet den ble ikke hennes, og ikke min, men min datters. I mors øyne var dette forferdelig urettferdig; hun mente mormors leilighet rettmessig burde tilfalle henne. Men mormor hadde bestemt noe annet. Hvorfor? Mest sannsynlig fordi mannen min og jeg bodde sammen med mormor og pleiet henne de siste fem årene hun levde.
Min mor kan uten å nøle beskrives som selvopptatt. Hennes egne behov og ønsker har alltid vært viktigere for henne enn andres. Hun har vært gift tre ganger, men bare to barn kom det ut av det meg og min yngre søster. Forholdet mellom meg og søsteren min har alltid vært nært, men med mor har det aldri vært enkelt.
Min far husker jeg faktisk ikke. Han og mor skilte seg da jeg bare var to år gammel. Etter det bodde jeg sammen med mor hos mormor frem til jeg ble seks. Jeg syntes den gangen mormor kunne være litt streng. Kanskje fordi mor stadig gråt og virket ulykkelig. Men etter hvert, da jeg ble eldre, skjønte jeg at mormor var godhjertet og bare ville hjelpe sin datter ut av problemene.
Mor giftet seg på nytt da jeg var seks, og vi flyttet inn hos stefaren min. Det var i dette ekteskapet søsteren min ble født. De holdt sammen i sju år, så ble det enda en skilsmisse. Denne gangen dro vi ikke til mormor stefaren min lot oss bli boende i hans leilighet, for han skulle jobbe utenbys. Tre år gikk før mor giftet seg for tredje gang, og igjen flyttet vi.
Denne mannen var tydelig misfornøyd med at hans nye kone hadde barn fra før. Han gjorde oss aldri vondt, men vi eksisterte ikke for ham. Heller ikke mor viste særlig oppmerksomhet all hennes energi gikk til sjalusi og drama rundt ektemannen. Tallrike netter pakket hun kofferten og truet med å dra, men han fikk henne alltid til å bli. Søsteren min og jeg sluttet etter hvert å bry oss. Jeg fikk etter hvert ansvaret for å oppdra lillesøsteren min. Mamma hadde hverken tid eller overskudd. Heldigvis hadde vi bestemødrene våre de hjalp oss masse.
Da jeg flyttet på hybel, gikk søsteren min til mormor. Faren vår hjalp til økonomisk, og mamma ringte helst på høytider. Jeg så henne slik hun faktisk var hun brydde seg ikke så mye, eksternt opptatt og fjern. Søsteren min tok det langt tyngre. Hun bar nag, særlig den gangen mamma ikke kom på skoleavslutningen hennes.
Tiden gikk. Søsteren min giftet seg og flyttet til en annen by med sin mann. Selv levde jeg med kjæresten min vi hadde vært sammen lenge, men hadde ikke hastverk med bryllup. Vi leide leilighet, men jeg besøkte ofte min kjære mormor. Vi hadde et nært og varmt forhold, men jeg prøvde å ikke være til bry.
Så ble mormor syk og havnet på sykehuset. Der fikk jeg høre at hun trengte mye omsorg. Jeg begynte å komme hver dag handlet mat, laget middager, vasket, og satt sammen med henne i timevis. Ikke minst sørget jeg for at hun tok medisiner til riktig tid. Dette holdt jeg på med i over et halvt år. Kjæresten min hjalp også til han snekret og reparerte det som trengtes.
En dag foreslo mormor at vi skulle flytte inn til henne og spare pengene til egen bolig istedenfor å kaste dem bort på leie. Vi takket ja uten å nøle, og alt gikk veldig fint. Mormor likte kjæresten min godt, og vi ble et bra team. Seks måneder senere fant jeg ut at jeg var gravid. Vi bestemte oss for å beholde barnet, og mormor ble overlykkelig over å skulle bli oldemor. Bryllupet ble enkelt vi samlet nære venner på en kafé. Mor kom ikke, og hun gratulerte meg ikke engang på telefon.
Da min datter bare var to måneder, falt mormor og brakk beinet. Det var nesten umulig å ta vare på både henne og en liten baby samtidig. Jeg ringte til mamma og spurte om hun kunne hjelpe meg. Hun avslo kontant sa at hun ikke følte seg i form, og kanskje kunne komme senere. Hun kom aldri.
Et halvt år senere fikk mormor slag. Da ble hun liggende, og hun trengte hjelp til alt. Det var utmattende, og jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart det uten mannen min. Etter hvert kom mormor seg litt, hun begynte å snakke og å bevege seg, kunne spise litt igjen. Etter hjerneslaget levde hun i to og et halvt år til, og rakk å se oldebarnet sitt springe rundt. Til slutt sovnet hun inn stille. Savnet etter mormor har vært tungt både for meg og mannen min.
Mor kom bare i begravelsen. En måned senere dukket hun plutselig opp igjen, veldig bestemt på at hun skulle ta over leiligheten og kaste oss ut. Hun var sikker på sin rett til å få denne leiligheten. Men det hun ikke visste, var at mormor hadde overført boligen til vår datter kort tid etter hennes fødsel. Derfor fikk ikke mor noe som helst.
Mamma var rasende. Hun krevde at jeg skulle gi henne leiligheten hvis ikke ville hun saksøke meg.
Se på deg! Lurt deg til å snappe boligen fra gamle mor, og nå bor du selv her! Dette skal du ikke slippe unna med! Hvem som pleiet mormor har ingenting å si det er jeg som skulle hatt denne leiligheten!
Men jeg vet mor får ingen ting. Jeg rådførte meg både med advokat og med en notarius alt er i orden. Vi får bo i mormors gamle leilighet, og blir det ei jente til senere, skal hun få mormors navn.
