Hvordan min ektemann i skjul forsørget sin mor, mens jeg ikke hadde klær til barnet
Jeg og min ektemann har aldri badet i penger vi prøver å leve så godt vi kan. Vi er begge i arbeid, men lønningene våre er små. Virkelig små, om jeg skal være ærlig. Vi har også en fire år gammel datter, Synnøve. Du forstår sikkert hvor dyrt det har blitt å oppdra et lite barn her i Oslo, og det er ingen enkel sak å klare seg på så lite.
Som om det ikke var nok, begynte mannen min plutselig å sende penger til sin mor for å hjelpe henne med leie av leiligheten hennes på Majorstua. Vi selv har knapt til salt i grauten, og så gir vi bort flere tusen kroner til svigermor! Hun er riktig sprek, spaserer lange turer hver dag, og kunne greit hatt en deltidsjobb, hun også. Jeg skulle gjerne jobbet mer selv, men noen må passe Synnøve etter barnehagen, og hver gang jeg spurte om hjelp, mumlet svigermor om hvor svak hun er. Hun sa helsa ikke holdt.
Så en dag får jeg vite at svigermor stikker til syden på ferietur, ikke den billigste ferien heller. Jeg fikk det rett i fleisen av mannen min, som forklarte at mens hun var borte, måtte jeg dra helt ut til Bekkestua for å vanne hennes stueplanter. Det var som å våkne ti meter under vann: Ut av det blå må jeg stelle blomster for henne istedenfor å tjene ekstra penger til vårt eget hushold.
Men det mest snodige var hvor elegant svigermor plutselig hadde blitt. Hun gikk i kjoler fra designerbutikker på Aker Brygge, med vesker jeg bare har sett på reklameplakater, og leppestift som kostet mer enn hele matbudsjettet vårt i måneden. Jeg begynte å lure på hvor hun fikk penger fra. Mannen min stønnede stadig over hvor fattig moren var og hvor hjelpeløs, og se der plutselig drar hun til spa-hoteller og handler luksusklær. Kanskje hun hadde funnet seg en rik beiler, hvisket jeg til meg selv.
En natt drømte jeg at mannen min stadig bar på en tung pose. Den posen var som en mørk skygge hengende ved siden av ham i drømmen. Da han en dag satt på badet, gløttet jeg ned i den, og alt var svøpt i et merkelig sølvaktig lys. En datamaskin inni der lyste mot meg jeg kjente den igjen, for den tilhørte venninnen min, Ingrid.
Neste morgen, på vei inn til jobben på Grünerløkka, fortalte Ingrid meg at min mann tjente ekstra penger på å reparere datamaskiner. Hver kveld, i det skjulte, byttet han ut knirkende harddisker og tryllet frem skjermbilder fra mørket.
Så det er DER pengene kommer fra! Da jeg spurte ham rett ut, svarte han med en stemme som ekkoet, som i en svømmehall at alt overskuddet gikk til moren hans.
«Så jeg og Synnøve må sy sammen de samme sokkene gang på gang, og du sender moren din til spa-hoteller og handler klær til henne i butikker vi aldri har råd til å gå inn i?»
«Det er MIN lønn,» sa han som om han var langt borte, «og jeg gjør hva jeg vil med den.»
Noe mer behøver man vel ikke å si. Jeg sendte ham til moren med det samme, med de samme vinglete beina som bærer ham hver torsdag. Han kan bo hos henne, om han elsker henne så dypt. Er det ikke riktig slik i dette underlige drømmeriket?
