Vet du, jeg må fortelle deg noe om Marit og alt det som har skjedd i livet hennes. Da hun traff Ivar, forvandlet han virkelig hele tomta hennes til en drøm han gravde opp jorda, la den jevn, lagde bed til blomstene hennes, bygde en flott pergola i hagen, og inne i huset satte han skikkelig mannlig preg på alt. Marit hadde virkelig valgt riktig mann, helt riktig, det er det ikke noe tvil om. Og Ivar jobbet attpåtil bra, tjente sin del kroner og prøvde alltid å glede Marit med gaver.
Du var jo aldri forelska i meg, sa han en gang. Du gifta deg tanpa kærlighet. Nå bare venter du vel på muligheten til å reise når jeg er blitt syk…
Sånn skal du ikke snakke! svarte Marit og klemte ham hardt. Du er den beste mannen jeg kunne fått. Jeg forlater deg aldri.
Han klarte ikke helt å tro på det, Ivar. Stemningen hans var liksom alltid litt trist, kanskje særlig når han ble syk…
Marit hadde vært gift i tjuefem år, og hele den tida hadde hun liksom en egen tiltrekningskraft på menn hun hadde alltid vært populær, helt fra hun gikk på skolen faktisk. Alle gutta var rundt henne, selv om hun kanskje ikke akkurat var et prakteksempel på en skjønnhet.
Hun ble aldri skilt fra sin første mann, Pål, selv om han var rimelig sær. De holdt ut sammen til han døde. De fikk opp dattera, Silje, og hun flytta så etter hvert til Italia med mannen sin. Nå sender hun bare bilder og inviterer på besøk. Men Marit og Pål fikk aldri somla seg dit sammen, du kjenner det der…
Så skjedde det, bare så brått og tragisk Pål krasja i bilen sin. Egentlig uten særlig grunn, men folk sa senere at han nok fikk et illebefinnende bak rattet. Hjertet slo krøll på seg, han kom ut av det og mista kontrollen.
Kanskje han besvimte? tenkte Marit.
Nå får vi aldri svar, sa venninna hennes, Eli, som er lege. Alt vi vet, er skadene; det var helt uforenlig med livet.
Marit gikk helt i sjokk, og Eli hjalp henne med å ordne alt det praktiske.
Det var Eli som gjennom sine kontakter fikk greie på alle detaljene også. Pål ble gravlagt, og Marit ble sittende igjen alene i det store huset de hadde brukt et helt liv på å bygge.
Egentlig var huset akkurat passe for to, og når folk kom på besøk føltes det ikke så stort. Men for én person særlig for en kvinne føltes det plutselig uendelig stort, og litt av en belastning også.
Et hjem trenger en manns hånd, liksom
Silje kom hjem for å ta farvel med faren sin. Og så snakket hun og Marit sammen om å selge huset, kjøpe leilighet, kanskje til og med at Marit kunne flytte til Italia.
Nei, vet du hva! utbrøt Marit, Jeg har ikke brukt hele livet på å bygge dette huset for å selge det nå. Og Italia? Du skal bare vite, jeg har sett den Italiaen din…
Mamma!
Du er så naiv, Siljemor, flirte Marit gjennom tårene. Jeg bare tuller, vet du.
Ja, hvis du tuller så… kanskje det ikke er så ille som jeg trodde.
Alt i livet var dobbelt, akkurat som Pål hadde vært. På den ene siden omsorgsfull og kjærlig ektemann. På den andre kunne han ha perioder hvor han virkelig slet på nervene til Marit. Etterpå ba han om unnskyldning, men Marit tok ikke slikt så tungt. Slik gikk nå tjuefem år! Man blir ikke gal av mindre…
Silje ble en stund, men måtte raskt tilbake til mannen sin. Hun har fullt opp. Marit ble igjen alene, men egentlig visste hun innerst inne at det ikke kom til å vare så lenge.
Sånn ble det også. Hun sørga i et halvt år, tørka tårene, og plutselig sto det en liten gjeng med beilere klare nærmest på døra!
Til og med moren hennes syntes det var rart at guttene falt som fluer rundt dattera.
Hva er det de ser i deg, jente? Ikke akkurat noen skjønnhet, du! Eller har jeg gått glipp av noe?
Å, mamma, lo Marit mens hun tok på leppestift. Skjønnhet betyr ingenting! Det er sjarme og karisma og den lille prikken over ien det handler om.
Ja, kom deg ut og ha det gøy, kvinne, lo moren, ellers blir frieren din lei og drar!
Kommer en ny likevel, svarte Marit med et smil.
Nå har det gått nesten tretti år siden den praten med moren, men egentlig er det ingenting som har endret seg. Kvinner klager over at det ikke finnes noen single menn igjen i hvert fall ikke etter at man har fylt førti. Men Marit skjønte ikke helt det. Nå var hun førtiseks år, og hadde to beilere begge bra på hver sin måte.
Hjertet hennes trakk mot Daniel. Han var pen, ordentlig, lett å snakke med en sånn type som det var gøy å ha med seg ut. Men han var best på ordene, altså. Marit likte ham så godt, men hun hadde lært at slike menn nødvendigvis ikke passer inn i det praktiske hverdagslivet og i hvert fall ikke til det store huset.
Den andre frieren, Ivar, var en skikkelig kraftkar litt enkel, men alt funka bare i hans hender. Skikkelig handyman med hjerte av gull og mildt vesen, men samtidig så sta som en okse hvis det trengtes. Med kona si kunne han vært den roligste og snilleste valpen, men for hennes skyld ville han bære fjell. Likevel var det ikke ham Marit falt for først kvinnefornuft er nå merkelig, altså.
Ivar kom ikke med fine taler. Edru var han ganske stille, men med noen øl innabords kunne han både dra en god historie og fortelle vitser. Og drikke kunne han, men neste dag var han like på dusja i kaldt vann og satte i gang med dagens gjøremål. Ikke mange ord, bare handling. Det var Ivar hun valgte til slutt.
Daniel ble såret og gikk sin vei, men Marit giftet seg med Ivar, og han var så lykkelig at han ikke fikk frem et eneste ord. På bryllupet sang og dansa han til natten tok ham.
Du, Marit, du er unik, smilte Eli. Det er ikke ett år siden Pål døde, og nå har du allerede giftet deg på ny! Mens andre damer knapt finner seg noen, så står frierne i kø hos deg!
Skal du også si hva ser de i deg, du er jo ikke engang pen? lo Marit.
Nei, nei. Jeg sier bare at du alltid har vært overraskende ettertraktet. Det er bare fakta.
Jeg skjønner ikke hva de ser i meg, Eli, gå og snakk om det med mamma, sa Marit og blunket, før hun løp ut på dansegulvet til Ivar. Mens hun danset, tenkte hun gjennom alt hun skjønte innerst inne at dette var riktig. Ivar var kanskje enkel, men for en styrke i ham! Og fine å se på var han ennå. At han ikke sa så mye, gjorde kanskje ingenting.
Hadde hun valgt Daniel, da? Av vakre ord blir det ikke mye middag på bordet.
Etter bare noen måneder ble tomten hennes som et eventyrlig hageparadis, så ordentlig var Ivar. Unødvendige trær ble felt, bedene lagt fine, han bygde en nydelig pergola. Og inne i huset merket du den trygge, sterke mannen bak alt.
Rett mann, ingen tvil.
Og han jobbet fortsatt, tjente sine kroner, og kjøpte små gaver til Marit.
Da hun sammenlignet det lille året med Ivar mot de tjuefem årene med Pål, angret hun virkelig på at hun ikke hadde møtt Ivar før. For en drømmemann!
Om våren og sommeren grilla de og spiste i hagepergolaen hvor Ivar hadde snekra et solid bord og benker. Marit satt der god og mett, smal i øynene som en fornøyd katt, og Ivar bare smilte til henne.
Hva smiler du av, Ivar?
Jeg bare gleder meg.
Hans første kone var ganske kjip å bo med, så Ivar hadde aldri trodd han skulle møte en så fantastisk kvinne.
De levde lykkelig sammen i fire år før Ivar plutselig begynte å føle seg dårlig. Han ble fort sliten, gikk ned i vekt, og spesielt etter noen øl kunne han føle seg elendig.
Ivar, du må gå til legen! sa Marit. Dette er ikke bra.
Slutt å tulle, Marit. Det går over av seg selv!
Nei, nå får du gi deg! Hva om det ikke går over? Er du som alle andre menn, livredd for leger?
Nei
Han ville ikke si til Marit hva han egentlig fryktet for det eneste han tenkte på, var at hvis han virkelig var syk, ville hun kanskje stikke av. Hvem vil vel være gift med en syk mann?
Ivar skjønte så klart at Marit hadde giftet seg med ham mest for det praktiske ikke av lidenskapelig kjærlighet. Men han elsket henne, det gjorde han virkelig.
Han hadde sett henne i butikken en gang; hun rota rundt i veska og fant ikke lommeboka og han ble så varm om hjertet. Det var noe sårt i den forvirringen hennes som gjorde at han bare hadde lyst til å beskytte henne resten av livet.
Selv Ivars mor sa undrende:
Skal du virkelig gifte deg med henne, gutten min? Hun er jo verken pen eller spesielt ung, mens du kunne ha fått hvem som helst!
Men for Ivar fantes det bare Marit. Spørsmålet var: Hvis han ble syk, ville han likevel være god nok for Marit?
Hun fikk aldri overtalt ham til å gå til legen. En lørdagskveld satt de sammen med Eli og mannen hennes, Bjørn. Gutta stod ute og grilla, drakk øl, og inne på kjøkkenet spurte Eli: Ivar virker ikke helt frisk, gjør han?
Vet ikke! ropte Marit oppgitt. Jeg spør og ber, men han nekter. Du er jo lege, hvordan synes du han ser ut?
Han har blitt tynnere og fått litt gulaktig farge i huden. Det er ikke bra.
Kjære deg, kan ikke du prøve å overtale ham? Kanskje han vil høre på deg!
Eli så på henne og sa: Marit… elsker du ham egentlig? Jeg husker du var så usikker før.
Marit bet seg i leppa og svarte ikke.
Men Eli rakk aldri å si noe til Ivar, fordi under middagen svimte han av. De ringte ambulanse. Marit ble med Ivar til sykehuset, han våknet ikke. Hun satt ved senga og ba.
Han ble operert med én gang. Det er en svulst i leveren.
Kreft?! spurte Marit spent.
Vi må vente på prøveresultatene.
Svulsten var heldigvis godartet, men den var stor. Legene sa at han måtte ta det med ro, det kom til å bli en lang vei tilbake, og ingen garanti for at alt ble bra han var jo heller ikke noen ungdom lenger.
Ivar ble helt deprimert. Mammaen hans kom på besøk på sykehuset med litt tillatt mat det var ikke mye han fikk spise.
Jeg kjenner deg ikke igjen! sa hun. Du overlevde operasjonen! Det er ingen kreft. Da må du jo glede deg over det lille? Her, spis kotlettene jeg har laget til deg.
Jeg har ikke lyst på mat.
Du må! Kommer Marit på besøk iallfall?
Hun kommer… foreløpig.
Hva? Er du redd for at hun skal dra fra deg? Da er hun dust, vet du det!
Jeg duger jo ikke til noe nå! Kan ikke engang jobbe. Jeg fyller femti i juni, og er allerede ufør. Hvem trenger en ufør mann?
Akkurat da kom Marit inn. Hva skjer her inne? ropte hun. Høres ut som dere har kranglefest!
Svigers dropper ut, og Marit setter seg ned ved senga til den druknende ektemannen sin.
Vet du, du er ikke ufør, Ivar. Armer og bein virker, og resten gror. Visste du at leveren er den eneste kroppen vokser helt ut igjen om minst 51% er igjen? Du har jo fremdeles 60%! Gi det tid.
Men har jeg virkelig tid nok?
Hva mener du?
Har jeg tid?
Ivar, er det noe du ikke har fortalt meg? Har du bedt legene skjule noe?
Nei, jeg bare… bah.
Ivar ble skrevet ut, men han syns livet var tøft. Han ble sliten med en gang han forsøkte å jobbe litt, og det var det verste. Jubileeet nærma seg, og Ivar grua seg. Ingen mat han kunne unne seg, ikke noe øl…
Marit lot som ingenting, slang i seg diettmat sammen med ham med glimt i øyet.
Du, Marit… Hva skal det bli med oss?
Hva mener du?
Jeg blir aldri meg selv igjen i det tempoet her. Du kommer sikkert til å gå fra meg?
Hvorfor skulle jeg det? Jeg har det best med deg.
Det var da jeg gjorde alt, jobbet og sto på! Nå? Nå syns jeg ikke jeg har noe å komme med.
Slutt nå. Ta deg sammen!
Jeg prøver! Men to sving med hammeren, så er jeg utslitt.
Marit stilte seg bak og omfavna han. La kinnet mot nakken hans.
Jeg er glad i deg, og jeg går ikke fra deg. Ikke stress sånn med å bli bra, la det ta den tida det tar.
Elsker du meg? Helt sant?
Ja, jeg gjør det!
Hun forlot ham aldri. Ivar kom seg sakte. Marit ordna jubileum i hagen med brus, kaffe og morsomme kortspill ikke en eneste stiv dram.
Da vennene dro hjem, fniste de og sa: Du er heldig med kona di, Ivar.
Nå drar dere sikkert og tar en skål for meg, eller? lo Ivar.
Om kvelden satt han og Marit på trappa, så på stjernene. De var lykkelige. Ivar kjente seg bedre for første gang på lenge, og trodde endelig på at han skulle bli frisk igjen og at kona hans kom til å bli hos ham uansett. Han holdt rundt henne ekstra hardt.
Hva er det, Ivar?
Alt er bare bra nå!
Endelig, svarte Marit og kysset ham lett på kinnet.
Skjønner du, de var virkelig lykkelige.
