Vår Vår i bygda ble dømt samme dag som magen begynte å synes under genseren. I en alder av førtito år! Enke! For en skam! Mannen hennes, Simen, hadde de gravlagt for ti år siden, og nå – se der, et barn i vente. – Av hvem? – hveste kjerringene ved brønnen. – Hvem vet vel det! – istemte de andre. – Stille, beskjeden… og se hvor det bar! Fikk barn på feil side. – Døtrene venter på friere, og mora… ferdes på villveier! Skam! Vår så ikke på noen. Kom fra posthuset – den tunge veska hang på skuldra, blikket festet i bakken. Bare leppene var knuget sammen. Hvis hun hadde visst hvordan dette ville ende, kanskje ville hun ikke rota seg opp i det. Men hvordan kunne hun la være, når hennes egen datter druknet i tårer? Og alt begynte ikke med Vår, men med dattera hennes, Marina… Marina – hun var ikke en jente, men et glansbilde. Kliss lik sin avdøde far, Simen. Han var også bygdas kjekkas, høy og lyslugget med blå øyne. Slik ble Marina også. Hele bygda glodde på henne. Yngstedattera, Katrine, var mer som Vår. Mørkhåret, mørkøyet, alvorlig og stillferdig. Vår var overmåte glad i jentene sine. Hun elsket dem begge, slet som en hund alene for å holde det gående for dem. To jobber: postbud om dagen, fjøsvask om kvelden. Alt for sine kjære. – Jenter, dere må ta utdanning! pleide hun å si. – Jeg vil ikke at dere skal ende opp som meg, hele livet i slitet, med tunge kasser og skitten rundt beina. Dere må til byen, bli folk! Marina dro til byen. Lett. Hun kom inn på handelshøyskolen. Der la de straks merke til henne. Hun sendte bilder: en gang i restaurant, en annen gang i moderne kjole. Og hadde fått en beiler også, sønn av en slags sjef. “Mamma, han lovte meg pels!” skrev hun. Vår var glad. Katrine var mer stille. Etter skolen ble hun igjen i bygda og tok jobb som hjelpepleier. Ville bli sykepleier, men pengene strakk ikke til. All etterlattepensjon etter faren og Vårs lønn gikk til Marina og det “urbane” livet hennes. *** Den sommeren kom Marina hjem. Ikke som før – livlig, springende, med gaver. Men stille, nesten sykelig. Lå to dager inne, og den tredje dagen fant Vår henne gråtende i puta. – Mamma… mamma… jeg er fortapt… Så fortalte hun. Forloveden, denne “flotte”, hadde moret seg, så droppet han henne. Og hun var fire måneder på vei. – For sent å fjerne, mamma! – gråt Marina. – Hva skal jeg gjøre? Han vil ikke vite av meg! Han sa at hvis hun fødte, fikk hun ikke ei krone! Og hun kom til å bli sparket ut fra skolen! Livet hennes… ødelagt! Vår var lamslått. – Du… du passet deg ikke, jenta mi? – Hva gjør det! – ropte Marina. – Hva nå? Skal jeg levere det bort? Eller legge det i grøfta? Vårs hjerte holdt på å briste. Hvordan kunne hun sende barnebarnet bort? Den natta sov ikke Vår. Gikk rundt i huset, som en skygge. Mot morgenen satte hun seg på Marina sitt sengekant. – Det går bra, – sa hun bestemt. – Vi bærer det frem. – Men mamma! Hvordan da?! – Marina satte seg opp. – Alle får vite! Det blir skam! – Ingen får vite, – avbrøt Vår. – Vi sier… det er mitt. Marina trodde ikke sine ører. – Ditt? Mamma, skjønner du hva du sier? Du er førtito! – Mitt, – gjentok Vår. – Jeg drar til tanta i nabobygda, later som jeg hjelper henne. Der føder jeg, der bor jeg en stund. Du drar tilbake til byen. Studerer. Katrine som lå bak tynn vegg, hørte alt. Hun beit puta, og tårene rant. Hun syntes synd på mora. Og foraktet søstera. *** En måned senere dro Vår. Bygda snakket, så glemte de. Seks måneder senere kom hun hjem igjen. Ikke alene. Med en lyseblå baby i armene. – Her, Katrine, – sa hun til den bleke dattera, – hilse på din lillebror… Mikkel. Bygda gispet. Den “stille” Vår! Og enke! – Av hvem? – hvisket kjerringene. – Ordføreren? – Nei, han er for gammel! Agronomen, kanskje? Han er jo kjekk og single! Vår sa ingenting, tok alt sladderet. Nå startet livet for alvor – ikke til å misunne. Mikkel var urolig, gråt mye. Vår halvdød av utmattelse. Postveska, fjøsstell, og nå søvnløse netter. Katrine hjalp så godt hun kunne. Vasket bleier i stillhet, bysset “broren” i stillhet. I henne kokte det. Marina sendte brev fra byen. “Mamma, hvordan går det? Jeg savner dere! Har dårlig med penger, men sender snart noe!” Penger kom etter ett år… Tusen kroner. Og ei olabukse til Katrine i to feil størrelser. Vår strevde. Katrine var med henne. Hennes liv gikk i stå. Gutter så på henne, men lot henne være. Hvem vil vel ha en brud med slikt “medgift”? Mor på avveie, bror – uekte barn… – Mamma, – sa Katrine en dag, hun var blitt tjuefem, – kanskje vi forteller sannheten? – Kjære deg, – ble Vår redd. – Nei! Vi ødelegger jo Marinas liv! Hun er gift med en bra mann nå. Marina hadde virkelig “fått det til”. Fullført utdannelse, giftet seg med en forretningsmann, flyttet til Oslo. Hun sendte bilder: I Egypt, i Tyrkia. På bildene – Oslo-dame. Om “broren” spurte hun aldri. Vår skrev: “Mikkel har begynt på skolen. Bare femmere.” Marina svarte med dyre, men fullstendig unyttige leker for bygda… Slik gikk årene. Mikkel ble atten. Han vokste opp – høy, blåøyd som… ja, som Marina. Blid og arbeidssom. Han elsket mora (altså Vår). Og søster Katrine – også. Katrine hadde vent seg til alt. Hun var blitt sjefsykepleier på sykehuset i bygda. “Gammeljomfru,” sukket de bak ryggen på henne. Hun hadde gitt opp livet sitt for mor og Mikkel. Mikkel fikk toppkarakterer på skolen. – Mamma! Jeg drar til Oslo, prøver å komme inn! – ropte han. Vårs hjerte snørte seg. Til Oslo… Der bodde Marina. – Kanskje prøve vårt fylke? – foreslo hun forsiktig. – Nei, mamma! Jeg må satse! – lo Mikkel. – Jeg skal vise deg og Katrine! Dere skal få bo i palass! Dagen Mikkel tok siste eksamen, rullet en svart, skinnende bil opp foran grinda. Ut steg… Marina. Vår gispet. Katrine, som kom ut på trappa, ble stående med kjøkkenhåndkleet i hånda. Marina var nær førti, men så ut som fra et ukeblad. Tynn, i dyr drakt, fullt gull. – Mamma! Katja! Hei! – sang hun ut og kysset den målløse Vår på kinnet. – Og hvor er… Hun fikk øye på Mikkel. Guttungen sto og tørket seg på hendene – han hadde skrudd på låven. Marina stivnet. Stirret lenge før øynene ble fylt med tårer. – Hei, – sa Mikkel høflig. – Du… er Marina? Søster? – Søster… – hvisket Marina. – Mamma, vi må snakke. De satte seg på kjøkkenet. – Mamma… Jeg har alt. Hus, penger, mann… Men ingen barn. Hun gråt og smurte ut dyr maskara. – Vi har prøvd alt. IVF… leger… Forgjeves. Mannen min er sint. Jeg… orker ikke lenger. – Hvorfor kom du hit, Marina? – spurte Katrine hardt. Marina løftet tårevåte øyne. – Jeg… vil ha sønnen min. – Har du blitt gal?! Hvilken sønn?! – Mamma, ikke rop! – Marinas stemme steg også. – Han er MIN! Jeg bar ham fram! Jeg kan… gi ham alt! Jeg har kontakter! Han kommer inn på hvilket som helst studie! Får leilighet i Oslo! Mannen min vet alt! – Vet alt? – hvisket Vår. – Om oss også? Om skammen jeg måtte bære? Om Katrine… – Åh, Katrine! – viftet Marina bort. – Satt i bygda, nå fortsetter hun vel med det! Men Mikkel har sjanse! Mamma, la meg få sønnen! Du reddet meg da, nå må du gi ham tilbake! – Han er ikke en ting! – skrek Vår. – Han er min! Jeg sov ikke om nettene, jeg oppdro ham! Jeg… Da kom Mikkel inn. Han sto blek i døråpningen, hørte alt. – Mamma? Katrine? Hva… hva snakker hun om? Hvilken… sønn? – Mikkel! Gutten min! Jeg er din mamma! Forstår du? Din egen! Mikkel stirret på henne som hun var et spøkelse. Så så han på Vår. – Mamma… er det sant? Vår gravde hendene i ansiktet og gråt. Da eksploderte Katrine. Hun, den stille og stødige, gikk rett bort til Marina og smalt til henne så hun fløy mot veggen. – Din dritt! – skrek Katrine, 18 år med bitterhet, knust liv, alt for moras skyld, kom ut i ett – Mamma?! Hvordan våger du?! Du dumpa ham! Visste du at mora vår knapt kunne gå i bygda, alle pekte? Visste du at jeg… ble alene på grunn av deg?! Ingen mann, ingen barn! Og DU… kommer for å hente ham nå? – Katrine, la være! – hvisket Vår. – Vi har fått nok, mamma! – Katrine snudde seg mot Mikkel. – Ja! Dette er din mor! Som dumpa deg på min mor for å leve det “gode liv” i byen! Og dette, – pekte hun på Vår, – er din bestemor! Som offret alt for dere! Mikkel var stille. Lenge. Så gikk han til Vår, satte seg på kne og omfavnet henne. – Mamma… – hvisket han. – Mamman min. Han så på Marina, som satt mot veggen og holdt seg på kinnet. – Jeg har ingen mor i Oslo, – sa han lavt, men bestemt. – Jeg har én mor. Her. Og ei søster. Han reiste seg. Tok Katrine i hånda. – Og du… tante… kan reise. – Mikkel! Gutten min! – hylte Marina. – Jeg kan gi deg alt! – Jeg har alt jeg trenger, – svarte Mikkel. – Jeg har en fantastisk familie. Dere har ingen ting. *** Marina dro samme kveld. Mannen hennes, som satt i bilen, steg aldri ut. Det sies at han forlot henne året etter. Fikk seg ei annen, som ga ham barn. Marina ble alene, med pengene og “skjønnheten” sin. Mikkel flyttet aldri til Oslo. Han begynte på ingeniørstudiene i fylket. – Mamma, jeg trengs her. Vi må bygge nytt hus. Og Katrine? Den kvelden slapp det, hun ble som ny. Blomstret, i en alder av trettiseks. Nå var det plutselig agronomen alle snakket om, som så på henne. En flott kar, enkemann. Vår så på dem og gråt – endelig gledestårer. Synden… joda, den var der. Men et morshjerte – det tåler alt.

Varhild ble dømt av folkene i bygda samme dag magen hennes begynte å synes under genseren. Førtito år gammel! Enke! For en skam!

Mannen hennes, Sindre, hadde ligget på kirkegården i ti år allerede, og så kommer hun stadig med mage på vei.

Hvem er faren? hvisket damene ved vannposten.

Hvem vet vel det! svarte de andre. Stille, beskjeden og så ser du hvor det endte! Hun har dratt på seg barn.

Jentene er i giftealder, og moren lever utsvevende! Skam!

Varhild så ikke på noen. Gikk hjem fra posten med den tunge veska på skulderen, øynene ned. Munnen hardt sammenklemt.

Hadde hun visst hvordan dette skulle gå, ville hun vel aldri gjort det. Men hva gjør man ikke, når ens eget blod gråter så mot fortvilelsen?

Det begynte heller ikke med Varhild, men med hennes datter, Maren…

Maren hun var et syn. En kopi av sin avdøde far, Sindre. Han hadde også vært en kjekk kar, bygdas flotteste. Lys i luggen, blå øyne. Slik var også Maren.

Hele bygda la merke til henne. Den yngste, Katrine, var mer lik Varhild. Mørk, brune øyne, alvorlig og stille.

Varhild forgudet sine døtre. Elsket dem begge, dro lasset alene, som besatt. Jobbet to steder: postbud på dagtid, vask på gården om kvelden. Alt for dem, for sine kjære.

Dere må ta utdanning, jenter! sa hun. Jeg vil ikke at dere skal ende som meg, med hendene i møkka og tunge sekker. Dere må til byen, få dere et liv!

Maren dro da også til Oslo. Lett på foten. Hun kom rett inn på handelshøyskolen. Og folk la straks merke til henne.

Hun sendte bilder: på restaurant, i nye kjoler. Fikk seg kjæreste med en gang. Ikke hvem som helst, men sønnen til en direktør. «Mamma, han har lovet meg kåpe!» skrev hun.

Varhild gledet seg. Men Katrine surmulte. Hun ble igjen på bygda, etter videregående, og begynte som pleieassistent på sykehuset. Hun ville bli sykepleier, men de hadde ikke råd.

All pensjonen etter farens dødsfall og Varhilds lønn gikk til Maren, til hennes «bysliv».

***

Den sommeren kom Maren hjem. Ikke som før ikke larmende, elegant, med gaver. Stille, nesten grønn i ansiktet.

To dager gikk hun ikke ut av rommet, og på den tredje kom Varhild inn og så Maren gråte i puta.

Mamma mamma jeg er ødelagt

Så fortalte hun: Kjæresten, han «gylne», hadde bare lekt med henne og forlatt henne. Hun var fire måneder på vei.

For sent til abort, mamma! jamret Maren. Hva skal jeg gjøre? Han vil ikke vite noe!

Han sa hun fikk ikke en krone om hun fortsatt bar frem. Skolen ville kaste henne ut! Livet mitt er ødelagt!

Varhild satt som lamslått.

Du du passet deg ikke, jenta mi?

Hva så?! ropte Maren. Hva nå da?! Skal jeg sende barnet på barnehjem?! Bare levere det bort?

Varhild syntes hjertet skulle stoppe. Barnehjem? Barnebarnet sitt?

Den natta sov hun ikke. Gikk rastløs rundt i huset. Før det lysnet, satte hun seg på senga til Maren.

Det ordner seg, sa hun bestemt. Vi bærer det fram.

Mamma! Hvordan da?! Alle vil vite det! Det blir skandale!

Ingen trenger vite, svarte Varhild stille. Vi sier det er mitt.

Maren trodde ikke sine egne ører.

Ditt? Mamma, vet du hva du sier? Du er førtito!

Ja, mitt, gjentok Varhild. Jeg drar til tante på Eidsvoll og sier jeg skal hjelpe til der. Jeg føder der, bor der en stund. Du drar tilbake til byen og fullfører skolen.

Katrine, som sov bak en tynn vegg, hørte alt. Hun lå stille, bet i puta, tårene trillet nedover kinnene. Hun syntes synd på moren. Hun hadde også en bismak fra søsteren.

***

En måned senere dro Varhild. Bygda hvisket, men glemte fort. Et halvt år etter kom hun hjem ikke alene, men med et blått ullteppe.

Se her, Katrine, sa hun til den bleke dattera, hils på broren din Mikkel.

Bygda gispet. Så det var «stille» Varhild! Enken!

Hvem er faren? hvisket damene igjen. Kan det være ordføreren?

Nei, han er da for gammel. Det må være agronomen! Han er flott, og alene!

Varhild sa ingenting, tok imot sladderen. Livet hennes ble ikke til å misunne. Mikkel var urolig og skrek mye. Varhild jobbet seg halvt i hjel.

Postveska, gården, og nå søvnløse netter. Katrine hjalp så godt hun kunne; vasket bleier, bysset «broren». Men hun ble bitter.

Maren skrev fra byen. «Mamma, hvordan går det? Jeg savner dere! Jeg har nesten ikke penger nå, men sender snart!»

Det kom penger etter et år Tusen kroner. Og et par olabukser til Katrine som var minst to størrelser for små.

Varhild sto på. Katrine også. Hennes liv gikk på skeiva. Gutter i bygda så på henne, men lot det være. Hvem ville fri til en med slik «medgift» en mor med rykte og en «bror»-lausunge?

Mamma, sa Katrine da hun var blitt tjuefem, kanskje vi skal fortelle sannheten?

Nei, barnet mitt! skvatt Varhild. Det kan vi ikke! Da ødelegger vi Marens liv! Hun har giftet seg. Med en bra mann.

Maren hadde virkelig «fått det til». Tok eksamen, giftet seg med en forretningsmann, dro til hovedstaden.

Sendte bilder: her er hun i Egypt, der i Tyrkia. På bildene den rene hovedstadstolkning.

Om «broren» spurte hun aldri. Varhild skrev: «Mikkel har begynt på skolen. Flink gutt.»

Maren sendte dyre, men fullstendig unyttige gaver for bygda som et leketøy

Så gikk årene. Snart fylte Mikkel atten.

Han ble en flott gutt. Høy, blå øyne, lik Maren. Blid, arbeidsom. Han elsket moren (altså Varhild) og søsteren Katrine like høyt.

Katrine hadde for lengst vent seg til alt. Jobbet nå som ledende sykepleier på sykehuset i kommunen.

«Gammeljomfru», hvisket folk. Hun hadde nesten gitt opp å finne noen selv. Hele livet dreide seg om moren og Mikkel.

Mikkel gikk ut av skolen med toppkarakterer.

Mamma! Jeg drar til Oslo! Skal prøve meg! erklærte han.

Varhild fikk vondt i hjertet. Oslo Der var jo Maren.

Kanskje du vil søke på fylkseskolen i stedet? prøvde hun forsiktig.

Nei, mamma! Jeg skal nok klare det! lo Mikkel. Jeg skal vise dere! Når jeg blir ferdigutdannet, skal dere bo som dronninger!

Men den dagen Mikkel tok siste eksamen, rullet en svart luksusbil opp foran porten deres.

Ut steg Maren. Varhild gispet. Katrine, som kom ut med oppvaskhåndkle, ble stående målløs.

Maren nærmet seg førti, men så ut som en modell. Tynn, dyr drakt, gull overalt.

Mamma! Katrine! Hei! trallet hun, kyssa Varhild på kinnet. Og hvor er

Hun fikk øye på Mikkel. Han sto og tørket hendene med en fille hadde skrudd med noe i låven.

Maren stoppet opp. Stirret på ham. Øynene ble fulle av tårer.

Hei, sa Mikkel høflig. Du er Maren? Søsteren min?

Søsteren din gjentok Maren. Mamma, vi må snakke sammen.

De satte seg inne.

Mamma Jeg har alt. Hus, penger, mann Men ikke barn.

Nå brast hun sammen, mascaraen rant.

Vi har prøvd alt. IVF leger Forgjeves. Mannen er sint. Jeg orker ikke mer.

Hvorfor er du her, Maren? spurte Katrine lavt.

Maren så på henne med rødkantede øyne.

Jeg vil hente sønnen min.

Er du spinnvill?! Sønn?

Ikke rop, mamma! nesten skrek Maren. Han er min! Jeg fødte ham! Jeg kan gi ham et liv! Jeg har kontakter!

Han kan komme inn på hvilken som helst skole! Vi kjøper leilighet til ham i Oslo! Mannen min vet alt! Jeg har fortalt ham alt!

Har du fortalt han om oss? At JEG ble utstøtt, at Katrine

Hva så, Katrine, fektet Maren. Hun har blitt i bygda, blir nok der! Men Mikkel han har en sjanse! Mamma, la meg få ham! Du reddet livet mitt en gang tusen takk. Nå, la meg få sønnen min!

Han er ikke en ting du kan få! ropte Varhild. Han er MIN! Jeg har båret han, oppdratt ham, gitt alt! Jeg

Akkurat da kom Mikkel inn. Han hadde hørt alt. Stod på døra, kritthvit.

Mamma? Katrine? Hva hva snakker hun om? Sønn?

Mikkel! Gutten min! Jeg er moren din! Skjønner du? Din egen!

Mikkel så på henne som på et spøkelse, så så han på Varhild.

Mamma er det sant?

Varhild skjulte ansiktet i hendene og gråt. Da eksploderte Katrine.

Den stille, tause Katrine, gikk bort til Maren og ga henne en ørefik så hun fløy inn i veggen.

Din dritt! skrek Katrine, og i det skriket lå atten år med fornedrelse, et knust liv, og smerten for moren. Mor?! Hvilken mor har du vært?!

Du kastet han som en kattunge! Du visste mor ikke kunne gå i bygda uten peking og hvisking?! Du visste jeg ble sittende alene ingen mann, ingen barn! Og nå kommer du hit?! For å ta ham?!

Katrine, ikke hvisket Varhild.

Jo, mamma! Nok nå! Vi har fått nok! Katrine snudde seg til Mikkel. Ja! Det er HENNE som er moren din! Hun dumpet deg på min mor, for å leve storbyliv!

Og HENNE DER, pekte hun på Varhild, er bestemoren din! Som trampet sitt liv ned i jorda for dere begge!

Mikkel var stille. Lenge. Så gikk han sakte bort til gråtende Varhild. Gikk ned på kne og holdt rundt henne.

Mamma hvisket han. Kjære mamma.

Han reiste seg, så hardt på Maren der hun satt ved veggen.

Jeg har ingen mor i hovedstaden, sa han lavt, bestemt. Jeg har én mor. Der. Og én søster.

Han reiste seg, tok Katrine i hånda.

Og du tante du får reise.

Mikkel! Gutten min! ropte Maren. Jeg kan gi deg alt!

Jeg har alt, avbrøt Mikkel. Jeg har verdens beste familie. Og du har ingenting.

***

Maren dro samme kveld. Mannen hennes, som ventet i bilen, kom ikke engang ut.

Ryktene gikk om at han forlot henne året etter. Fikk seg ny kone som ga ham barn. Maren ble helt alene, med pengene og skjønnheten sin.

Mikkel dro aldri til Oslo. Han begynte på høgskolen i fylket, sivilingeniør.

Jeg trengs her, mamma. Vi skal bygge nytt hus også.

Og Katrine? Den kvelden, etter å ha ropt ut alt, var det som hun ble ny. Plutselig blomstret hun, trettitre år gammel.

Og den agronomen, som bygdetantene hadde sladret om, begynte å se på henne. En staut mann, enkemann.

Varhild satt og så på dem, og gråt men nå av glede. Synd? Joda, kanskje det. Men et morshjerte det kan bære mer enn man skulle tro.

Denne sommeren lærte jeg hva kjærlighet koster, og at noen ganger dekker hjertet over det livet selv har slitt i stykker.