Sønnen min vil ikke ta med seg moren sin for å bo sammen med oss, for det er bare én frue i huset, og det er meg.
Sånn kan det ikke være! Det er jo moren hans! Han burde jo selvklart kunne ta henne inn hjemme hos seg! slikt kommer fra slekta på min manns side. Jeg vet at mine venner mener det samme, men ingen sier det direkte til meg. Alt dette handler om situasjonen med svigermoren min.
Sigrid er 83 år gammel, veier godt over hundre kilo og er ofte syk.
Hvorfor kan dere ikke ta med Sigrid hjem til dere? spurte en kusine for noen år siden Det er flott at dere hjelper henne til daglig, men hva om noe skjer om natten? Hun har det tungt alene nå. Daniel er jo alt hun har.
Alle regner med at Sigrid skal bli tatt vare på av sin eneste sønn, hans eneste kone og eneste barnebarn. Sigrid har ikke vært utenfor leiligheten på fem år. Hun har vonde bein, og vekten gjør det umulig for henne å gå. Alt dette startet for tretti år siden. Da var svigermoren energisk, ung, frisk og dominerende.
Hvem er det du drar inn hit? spurte moren til min kommende mann, Daniel, lettere opprørt. For dette har jeg altså ofret hele livet mitt for deg?
Etter de ordene satt jeg meg bare stille på bussen. På den tiden bodde Daniels mor i et eksklusivt område rett utenfor Oslo, i et stort og flott hus. Ektemannen hennes hadde hatt en viktig stilling, så Sigrid levde godt selv etter han døde for lengst. Daniel løp etter meg den dagen og ble med. Jeg var heldig med mannen min han lyttet ikke blindt til moren sin. Han respekterer de eldre, men prøvde alltid å berolige meg og sa det bare var hennes måte å være på.
Etter bryllupet begynte vi å spare til eget hus. Daniel reiste bort og var borte i over et halvt år for å arbeide. På noen få år klarte vi å kjøpe oss bolig og pusse den opp. Vi besøkte ikke Sigrid ofte. På den tiden rakk hun å fortelle ham og alle andre mye rart om meg. At svigerdatteren ikke lot ham hjelpe sin mor. Slik gikk det.
Hun bestemte seg for å flytte til byen, men pengene hun fikk for huset strakk ikke til. Hun foreslo at vi skulle spleise, og lovte at leiligheten skulle stå på vårt barns, hennes barnebarns, navn. Men hos advokaten hevdet hun plutselig at leiligheten skulle stå på henne, fordi en venninne hadde fortalt at besteforeldre ofte blir stående uten hjem. Så sa hun at hun kom til å gi bort leiligheten til den som tok vare på henne når hun ble gammel. Hun ville gjerne føle seg som husets sjef! Hun så for seg at vi kom til å lure henne og etterlate henne med ingenting.
Siden har det nå gått nesten tjue år. Hele advokatkontoret hørte på klagingen hennes, mens vi følte oss veldig ukomfortable. Vi ga etter. Hun flyttet inn nesten med én gang og lot oss ikke engang gjøre små utbedringer. Hun bodde der i knappe måned før hun begynte å klage på at alt var gammelt og forfallent. Alt var min feil: jeg hadde funnet en dårlig leilighet og ville lure henne.
Sigrid var glad i barna til kusinen sin, men overså sitt eget barnebarn. Hun lot også som hun ikke husket bursdagen hans! For et par år siden ble svigermoren min skikkelig syk. Hun hadde lagt så mye på seg at det nesten var umulig for henne å bevege seg inne. Jeg laget mat til henne, alt etter legens råd. Men Sigrid bannet og nektet å spise. Kun kusinen ga henne ordentlig mat, sa hun, mens jeg bare sulteforet henne.
I fjor begynte mannen min å spørre om vi kunne ta henne hjem til oss. Han mente moren endelig hadde forstått at hun måtte høre på legen.
Greit, sa jeg til slutt. Men da er det noen regler: kjøkkenet er mitt domene, kun jeg lager mat og bestemmer kosthold og hennes kusiner skal ikke komme hit.
Svigermoren min ble rasende og ville ikke flytte inn, for hun trodde hun skulle bestemme over husholdet vårt. Men vi har bare én riktig frue her! Det er meg! Likevel måtte jeg stadig innom, rydde, lage mat og til og med overnatte der. Favorittkusinen hennes brydde seg stort sett bare på telefon.
Sigrid klaget i telefonen over at jeg sultet henne: hun fikk ikke kaker eller spekepølse. Hun ba kusinen komme med litt bakverk. Men hun, som tross alt bodde tre ganger nærmere, sa hun var for opptatt og utsatte besøket. Hun kom faktisk bare én gang i måneden, og da tok hun med noe usunt, mens jeg tok vare på Sigrid daglig.
En dag ringte Sigrid kusinen sin og klaget over at gullsmykket og korset hennes var forsvunnet. Hun sa at både hun og jeg hadde vært innom, men hun mente det var jeg som hadde tatt dem.
Jeg sa ingenting, bare satte fra meg maten og plukket opp smykket og korset fra gulvet under nattbordet hennes. Hjemme fortalte jeg alt til Daniel, og bestemte meg for å ikke gå mer til henne. Jeg foreslo å sende henne til et eldrehjem. Daniel var enig.
