Min venninne, Ingrid, hadde glemt å legge på etter samtalen, og Astrid fikk plutselig høre mye hun aldri skulle visst om sin egen familie
Etter at jeg fikk høre denne drømmenaktige fortellingen fra venninnen min, endret både jeg og mannen min forholdet vårt til folk stort. Vi tilbrakte mye mindre tid sammen med venner, og delte nesten ingenting om oss selv. Vi har ikke sluttet å stole på folk, og vi er fortsatt på god fot med vennene våre, men vi slipper ingen lenger inn i vårt personlige liv. Og alt dette skjedde etter en ubehagelig hendelse som rammet venninnen min og ektemannen hennes.
De hadde vært nære venner med et annet par i mange år. Begge mennene jobbet lenge sammen, og kvinnene gikk på universitetet sammen. Etter hvert giftet den andre venninnen seg og fikk et barn året etter. Hun introduserte venninnen sin for en kollega av mannen, og snart ble de også et par.
Så fikk mannen til venninnen ny jobb med bedre lønn, og hun selv fant også en jobb som betalte godt. Etter dette ble det sjeldnere kontakt mellom parene. Så begynte kvinnen å havne på sykemelding etter sykemelding (fordi hun etter hvert fikk flere barn), dette likte sjefene dårlig, og hun fikk snart sparken med en unnskyldning.
Mannen jobbet hardt så kona og de fire barna kunne ha det greit. Egentlig gikk det ganske bra med dem de kjøpte et stort hus, tok vare på hjem og hage, og selv om økonomien jevnet seg ut, ble de aldri særlig velstående.
Det andre paret hadde ingen barn, satset på karriere, dro ofte på ferieturer rundt i Norge og Levanger, og koste seg på sin egen måte.
En gang bestemte de seg for å invitere venner til hytta si på Hadeland. De syntes det ville være deilig å komme vekk fra byens larm, ha grillfest, bade i innsjøen, gå tur i marka, og nyte det flotte været. Kvinnen ringte venninnen sin og la fram forslaget. Astrid ble glad, men sa at hun måtte snakke med mannen sin først, og at hun skulle ringe tilbake. Hun la så mobilen fra seg på bordet, men glemte å trykke på rødt. Plutselig ble Astrid tilhører til noe hun aldri burde fått høre om seg selv og familien og hun satt som frosset fast i stolen.
Det viste seg at vennene egentlig så på dem som noen idioter, folk som ikke skjønte noe om livet. De mente familien slet økonomisk på grunn av alle barna, knapt fikk endene til å møtes mellom hver lønning. Huset deres var visst et falleferdig rønne man ikke kunne vise frem, barna var dårlig oppdratt, og hvorfor i all verden skulle de få så mange unger, halvparten burde kanskje vært sendt på barnehjem! Kvinnen var kjedelig og snakket bare om barn.
Mannen hennes var en ufyselig drittsekk som det ikke gikk an å prate med om noe spennende. Så ble linjen plutselig brutt, og familien som hadde hørt alt sammen satt lamslått igjen og vurderte å dra bort til de “vennene” sine og si dem noen sannhetens ord. Men akkurat da ringte mobilen, og det var mannen til venninnen som bare ville bekrefte at de kom på besøk til helgen. Mannen til Astrid svarte positivt og la på.
Paret snakket gjennom alt, og bestemte seg for å vente og se hva som skjedde. Til helgen kom “vennene” på besøk, med noen billige syltetøyglass og smågodt til barna som visstnok skulle serveres. Mannen deres klasket forundret i hendene og sa:
Har dere så lav lønn at dere ikke engang har råd til skikkelige varer? Jaja, vi får ordne et skikkelig festmåltid her. Nå skal dere spise godt hos oss, og etterpå må dere hjelpe til det er mye som skal gjøres på gården.
Astrid og mannen hennes skjønte ingenting, og snart blandet kona seg inn og spurte:
Hvorfor har dere ikke fått unger ennå?
Vi vil vente litt til, det er tid nok, svarte venninnen.
Nå skjønner jeg! Bare bønder og fjols får barn, for intelligente folk lever for seg selv, svarte kona.
Ved disse ordene ble Astrid og mannen helt stumme. De visste at “vennene” kjente til noe de selv aldri hadde sagt, men hvordan? Vennene fant plutselig på en dårlig unnskyldning og reiste tidlig.
Hva tenker du om denne drømmende, merkelige situasjonen? Handlet paret riktig? Burde de vært snillere med gjestene, eller hardere? Hva ville du gjort?
