Leonid nektet hardnakket å tro at Ira var hans datter. Kona Vera jobbet på dagligvarebutikken i bygda, og det gikk rykter om at hun ofte stengte seg inne på lageret sammen med fremmede menn. Derfor trodde ikke mannen hennes at den lille og skjøre Ira var hans barn, og han vendte barnet ryggen. Bare bestefar støttet barnebarnet, og det var han som etterlot henne huset i arv. Det var kun bestefar som virkelig elsket lille Ira I barndommen var Irina ofte syk. Hun vokste opp som en spinkel og lav jente. “Vi har ingen slike småfolk i verken min eller din familie,” sa Leonid. “Dette barnet er jo mindre enn melkespannet!” Etter hvert smittet farens kulde også over på moren. Én person elsket virkelig Irina – bestefar Matvei. Huset hans lå helt ytterst i bygda, tett ved skogen. Hele livet hadde Matvei arbeidet som skogvokter, og selv som pensjonist gikk han nesten hver dag inn i skogen for å plukke bær og urter, og mate dyrene om vinteren. Han ble ansett som litt underlig, for det han sa gikk ofte i oppfyllelse, men folk kom likevel til ham for råd og naturmidler. Kona hans døde tidlig, så trøsten fant han i skogen og barnebarnet. Da Irina begynte på skolen, bodde hun mest hos bestefaren. Han lærte henne om urter og røtter, og hun lærte raskt. Spurte noen hva hun ville bli, svarte hun: “Jeg skal lege folk.” Men moren sa at hun ikke hadde penger til utdanning, og bestefaren trøstet henne: “Du skal få hjelp – vi kan til og med selge kua om det trengs!” Etterlot barnebarnet huset og ønsket henne et lykkelig liv Datteren Vera var sjelden innom, men plutselig dukket hun opp for å be om penger – sønnen hadde spilt bort alt i byen og fått bank. “Nå som det passer deg, kommer du hit?” spurte Matvei strengt. “Du har ikke vært her på årevis!” Han nektet å hjelpe: “Jeg vil heller bruke pengene på barnebarnets skolegang.” Rasende ropte Vera: “Jeg vil aldri se deg eller datteren min igjen!” Da Irina kom inn på sykepleierutdanning, fikk hun hverken støtte fra mor eller far – kun fra bestefaren, og takket være gode karakterer klarte hun seg. Rett før hun var ferdig, ble Matvei syk. Han fortalte henne at han hadde testamentert huset til henne. Hun måtte finne jobb i byen, men aldri glemme hjemmet: “Et hus lever så lenge det merkes at folk bor der. Ikke vær redd for å sove her alene – her vil også lykken finne deg,” spådde han. Matveis spådom slo til Han døde om høsten. Irina jobbet på sykehuset i byen, men dro ofte ut i bestefars hus for å fyre i ovnen. Hun leide ellers et lite rom hos gammel slekt av en venninne. En kveld med snøstorm banket det plutselig på døren – en fremmed mann sto utenfor og spurte om å låne spade. Da han satte seg fast igjen, inviterte Irina ham inn på varm te. Snart utviklet det seg til noe mer: Den fremmede, Stas, tilbød seg å hjelpe henne tilbake til byen. Siden den dagen dukket han stadig opp, alltid med en spøk, og til slutt ble han værende. Irina ville ikke ha stort bryllup, og det fikk hun viljen sin på – men ekte kjærlighet fant hun. Da sønnen deres ble født, ble både legen og sykepleierne overrasket over at den lille kvinnen fikk en slik «stor kar». Da de spurte om navnet på gutten, sa Irina: “Han skal hete Matvei, etter en virkelig god mann.”

Leif nekter fortsatt å tro at Ingrid er hans datter. Vera, kona hans, jobber i nærbutikken. Det hviskes at hun ofte låser seg inne på lageret med fremmede menn, og derfor tror ikke Leif at den spede Ingrid kan være hans barn. Han har aldri klart å like henne. Det var kun bestefar som støttet barnebarnet sitt, og han etterlot huset sitt til henne.

Ingrid ble elsket kun av bestefar
Som liten var Ingrid mye syk. Hun var skjør og veldig liten av vekst. “Det finnes ingen så små i min eller din familie,” pleide Leif å si. “Dette barnet er jo ikke større enn en halv meter.” Etter hvert merket Ingrid at også morens følelser kjølnet.

Den som virkelig var glad i Ingrid, var bestefar Mads. Huset hans ligger helt ute ved skogkanten, i bygdas ytterste rand. Mads arbeidet hele sitt liv som skogvokter. Selv etter at han ble pensjonist, gikk han nesten daglig inn i skogen, samlet bær og medisinske urter. Om vinteren matet han skogens dyr. Folk syntes Mads var litt spesiell og enkelte var til og med litt redde for ham. Av og til kom med ord som gikk i oppfyllelse. Men folk dro likevel ofte til ham for å få urter og avkok.

Kona til Mads døde for mange år siden. Trøsten fant han i skogen og barnebarnet. Etter at jenta begynte på barneskolen, tilbrakte hun mer tid hos bestefar enn hjemme. Mads lærte Ingrid om planter, røtter og deres egenskaper. Og Ingrid elsket å lære. Når noen spurte henne hva hun ville bli, svarte hun alltid, “Jeg skal gjøre folk friske.” Men mora repliserte at det verken var penger til studier eller drømmer. Da trøstet bestefar henne, sa at han ikke var blakk, og om det knipet, kunne de alltids selge en ku.

Han etterlot barnebarnet sitt hus og ønsket henne et godt liv
Datteren Vera var sjelden innom faren, men en dag sto hun plutselig i døra til huset hans. Hun var desperat etter penger fordi sønnen hennes hadde spilt bort alt i byen. Andreas hadde blitt banket opp og fikk beskjed om å skaffe penger koste hva det koste ville.

“Når du er i knipe, da kommer du hit?” spurte Mads alvorlig. “Du har jo ikke kommet på mange år!” Han nektet å hjelpe datteren: “Jeg skal ikke dekke Andreas gjeld. Jeg trenger pengene til å hjelpe Ingrid.”

Vera ble rasende og skrek: “Jeg vil aldri se dere igjen jeg har verken far eller datter mer!” og stormet ut. Da Ingrid søkte seg inn på helseskole, fikk hun ikke en krone fra foreldrene, bare hjelp fra bestefar Mads. I tillegg fikk hun stipend, siden hun var flink på skolen.

Rett før hun var ferdig utdannet, ble bestefar syk. Han forsto at det nærmet seg slutten, og fortalte Ingrid at huset hans var testamentert til henne. Han ba henne finne en jobb i byen, men ikke glemme huset på landet. “Et hus lever så lenge noen holder ånden i det,” sa han. “Om vinteren må du fyre i ovnen. Ikke vær redd for å overnatte alene. Her vil lykken finne deg,” spådde han. “Du skal få et godt liv, Ingrid.” Kanskje han visste noe hun ikke visste.

Bestefars spådom slo til
Mads gikk bort om høsten. Ingrid arbeider som sykepleier på sykehuset i bygdas sentrum. I helgene drar hun til bestefarens hus. Hun fyre opp i ovnen når det er kaldt; Mads hadde hugget nok ved til flere vintre. Værmeldingen lover dårlig vær, og Ingrid har to fridager. Hun har ikke lyst til å tilbringe dem i leiligheten hun leier hos noen gamle slektninger i byen.

Sent på fredagskvelden kommer hun frem til huset. Om natta blåser det opp til snøstorm. Morgenen etter har vinden løyet litt, men snøen laver fortsatt ned, og veiene er helt sperret. Plutselig banker det på døra. Ingrid åpner, og utenfor står en ung mann hun aldri har sett. “God dag. Jeg trenger hjelp til å grave fram bilen. Den står fast rett ved huset deres. Har du en spade?” spør han. “Det står en ved trappa, bare ta den. Kanskje jeg skal hjelpe deg?” svarer hun. Men den kraftige, fremmede mannen smiler skjevt og sier: “Det hadde bare manglet at du også skulle forsvinne under snøen.”

Han går løs med spaden, starter bilen, men kommer bare noen meter før han kjører seg fast igjen. Nok en gang må han fram med spaden. Ingrid inviterer ham inn for å drikke varm te, for snøstormen vil sikkert roe seg, og veien blir raskt brøytet. Det går mye trafikk her.

Mannen nøler, men tar imot tilbudet og kommer inn. “Er du ikke redd for å bo alene her ute ved skogen?” spør han. Ingrid svarer at hun er bare her i helgene, for hun jobber i byen. Hun er litt bekymret for hvordan hun skal komme seg hjem hva om ikke bussen kommer? Mannen presenterer seg som Stian og sier at han også skal til tettstedet. Han bor der, så de kan reise sammen. Ingrid sier ja.

Neste arbeidsdag bestemmer hun seg for å ta beina fatt hjemover, og da får hun seg en overraskelse: plutselig står Stian ved siden av henne. “Kanskje teen din hadde tryllemakt,” fleiper han, “jeg hadde bare lyst til å se deg igjen. Kanskje du kan by meg på enda en kopp te?”

Det ble aldri noen stor bryllupsfest. Ingrid ville ikke. Stian forsøkte å overtale henne, men gav til slutt opp. I stedet fikk de et oppriktig kjærlighetsforhold. Nå vet Ingrid at det ikke bare er i eventyr menn bærer konene sine gjennom livet. Da sønnen deres ble født, undret de ansatte på sykehuset seg over hvordan en så spinkel kvinne kunne føde en så stor gutt. På spørsmålet om barnets navn, svarer Ingrid: “Han skal hete Mads etter et veldig godt menneske.”