Lillejulaften tok mamma og jeg turen innom “Barneparken”… Et skjørt, rødt strikkekjole med blå kant fikk hjertet mitt til å banke – jeg hadde aldri sett noe vakrere! Vi skulle egentlig bare handle småting; kanskje glitter, kanskje en girlander… Men jeg klarte ikke å gå videre, måtte prøve det kjolen! Og passformen var som sydd spesielt til meg. Jeg drømte allerede om å se gutten jeg var forelsket i på skolefesten mens jeg hadde det på. Nesten med tårer i øynene nektet jeg å ta den av, og mamma så hvor mye jeg ønsket meg kjolen: «Jeg får snart lønn, la oss ta den med hjem», sa hun. Jeg var i himmelen på vei hjem! Vi pyntet leiligheten, vi pyntet treet – men i kjøleskapet var det bare is og en klatt smør igjen. Vi ventet utålmodig på mammas lønn, men da hun kom hjem 31. desember, var det med tårer: lønna var forsinket, og hun skammet seg over at jeg ikke skulle få en ordentlig nyttårsmiddag. Men jeg var ikke trist, stemningen var magisk likevel. Vi så nyttårsfilmer – på de to TV-kanalene som fantes – og mamma lagde poteter med smør og revet gulrot med sukker. Det var alt vi hadde. Vi satte oss til bordet, men mamma brast i gråt, og jeg forsøkte å trøste henne – til slutt gråt vi begge. Det var ikke mangelen på mat som gjorde meg lei meg, men medfølelse for mamma. Vi la oss sammen under dyna og så på nyttårskonserten, og da klokka slo tolv, hørte vi naboene juble og synge i oppgangen – bare vi ble hjemme. Plutselig ringte det på; det var den brysomme naboen som alltid hadde kritisert meg og kjeftet på ungene. Hun kom inn, så på potetene våre, og forsvant uten et ord. Etter tjue minutter dundret det i døra – mamma gikk ut, og inn kom “tante Vera” med poser fulle av salater, pølser, sylteagurker, kylling, godteri, mandariner og ei flaske champagne. Mamma gråt igjen, men nå av glede. Tante Vera tørket tårene hennes med ermet, ga noen strenge, vennlige ord og gikk igjen. Etterpå fortsatte tante Vera å være sjefen i oppgangen og bestemte som før. Hun nevnte aldri den nyttårskvelden igjen… Men da flere år senere hele oppgangen møttes i sorgen over å miste henne, viste det seg at “den strenge naboen” hadde hjulpet oss alle på et eller annet vis.

Natten før nyttår var så underlig mamma og jeg gledet oss inn i «Barneparken», selv om det var som å gå gjennom tåke, beina våre føk nesten over det rare, glitrende gulvet med skinnende leker side om side. Målet var bare småting, kanskje glitter, eller de merkelige sløyfene man henger i vinduet, men hele min verden snublet plutselig, for i hjørnet var det et rødt, strikket kjole med dypblå kant rundt ermene og nederst. Hjertet mitt skalv, så merkelig tiltrukket.

Jeg sto der, ukomfortabel i kroppen, men likevel modig. Mamma, sa jeg, kan jeg prøve denne? Hun nølte først, men da jeg tok på meg kjolen, kjentes det ut som den var spunnet av en drøm; alt passet så utrolig, og jeg forestilte meg straks at Eirik fra klassen, som jeg likte så inderlig, skulle se meg i den på juleavslutningen.

Jeg ville ikke ta av meg kjolen. Jeg så på mamma med nesten tårer, ville aldri gi slipp. Hun så det og sa stille: «Vet du hva, snart får jeg lønn. La oss ta den med hjem.» Alt rundt meg ble vektløst av glede.

Vel hjemme pyntet vi leiligheten med gamle glittertråder, satte på den rare, skjeive plastgranen. Kjøleskapet var en ensom fryseverden; kun litt is, og et stykke smør igjen. Likevel glitret forventningen om mammas lønn i luften. Den gangen, i det rare gamle Norge, måtte folk jobbe også 31. desember, selv på nyttårsaften, men de slapp litt før.

Mamma kom hjem fra jobben, ansiktet hennes var som grå snø. Lønna var ikke kommet, den var forsinket. I stemmen lå det ekko av både skam og sorg hun var fortvilet for at jeg måtte sitte uten nyttårsbord. Men jeg, jeg merket knapt sulten eller savnet; alt i meg var allerede på fest. Bare to tv-kanaler, og begge viste magiske nyttårsfilmer, de gikk i ring som om tiden var bøyd bakover.

Vi kokte poteter, moste inn litt smør, rev gulrøtter og strødde sukker over. Det var alt som fantes, men vi satt der, mamma og jeg, og da hun begynte å gråte, prøvde jeg å trøste, og så måtte jeg også gråte ikke på grunn av maten, men fordi jeg plutselig følte en vill, kvass medlidenhet for mamma, så sterk at alt i brystet grodde igjen.

Vi la oss sammen under det gamle, tynne ullteppet på sofaen. Festen sto på tv i bakgrunnen, og utenfor, akkurat ved midnatt, trengte skrik og latter seg inn fra naboene i oppgangen. Folk trampet ut på trappeavsatsen med glass med bobler; det lød gamle sanger, et ekko av vår egen ensomhet.

Da banket det på døra, som om hele blokka dirret. Mamma åpnet, og der sto fru Sigrun, den sure gamle damen alle barna i borettslaget var redd for hun som alltid hadde noe å klage på, enten det var at jeg hadde glemt å vaske trappa, eller at jeg løp for høyt. Hun var usedvanlig stødig på beina denne kvelden, smøg seg inn i stua mens hun sendte et blikk på vårt enkle bord med poteter. Så snudde hun og forsvant.

Men knapt hadde vi satt oss før døra igjen holdt på å slites av hengslene, denne gang med kraftige spark. Jeg fikk ikke gå ut, men mamma åpnet. Inn veltet plutselig Sigrun, nå med armene fulle av bæreposer; bokser, fat, pølser, en halvkokt kylling, godteri, småkaker og til og med noen appelsiner og en flaske musserende vin stakk ut av vesken. Hun beordret mamma til å rydde plass, snakket bryskt, men blikket hennes var mykt i det hun tørket mammas tårer med sitt digre skjerf og så forsvant ut døra igjen.

Nyttårsmorgen steg på med tåkete pasteller gjennom vinduet. Sigrun gikk tilbake til å kommandere i trappeoppgangen, alltid streng, alltid med blikket på barna. Hun nevnte aldri den rare natten, aldri det bordet fullt av mat vi ellers ikke skulle hatt.

Og siden, mange år senere, da hele blokka fulgte Sigrun til graven med alvorlige miner, gikk det som et sukk gjennom oss alle: Uansett hvor rar og krass hun kunne være, hadde hun en gang hjulpet hver og én, akkurat da vi mest trengte det.