Barndomsvenninnen min har kommet på besøk. Hun har aldri hatt barn. Hun bestemte seg tidlig for ikke å få barn, hun ville leve for seg selv.
I dag møtes vi igjen etter mange år. Vi er begge 60 nå. Etter vi var ferdige med studiene, pakket hun sammen sakene og forlot Oslo umiddelbart. Vi holdt kontakt en stund med brev, men så stoppet det.
Via felles kjente har jeg hørt at hun har reist mye, aldri slått seg til ro, byttet menn. Da hun var 50, hadde hun allerede hatt tre ektemenn. Men også han siste forlot hun etter hvert. Hun har aldri fått barn, og jeg skjønte aldri helt hvorfor. De fleste kvinner har jo i hvert fall barn. Om forholdene ikke varer, har man ofte barnet igjen, og kanskje barnebarn å passe på når en blir eldre.
Nå har hun kommet tilbake til den lille sørlandsbyen vår for å selge det som er igjen av eiendelene sine. Før hadde hun leid seg et sted å bo.
Vi møtes for å prate. Jeg forteller om livet mitt, og hun om sitt. Plutselig spør jeg:
Sissel, hvorfor har livet ditt blitt sånn? Hvorfor har du ikke fått barn? Tenkte du aldri at det var trygghet for fremtiden, noen som kunne gi deg et glass vann når du blir gammel?
Hun ler høyt rett i ansiktet mitt og svarer.
Hvilket glass vann? Tror du barna dine kommer til å ta vare på deg? Folk i dag bryr seg ikke så mye om foreldrene når de blir gamle. Det er faktisk lettere å spare opp litt penger og leie inn en god hjemmehjelp, i stedet for å be barna om hjelp og bli en byrde for dem.
Jeg fikk aldri barn fordi jeg faktisk ikke ønsket det. Jeg har aldri hatt lyst til å bruke livet mitt på å passe på noen, bekymre meg for noen, eller bruke alle pengene mine på dem. Jeg bestemte meg for å leve for meg selv. Jeg ville reise, se verden, tjene penger. Mennene mine forlot meg utelukkende fordi jeg ikke ville ha barn.
Nå lever jeg akkurat som jeg ønsker, for min egen glede. Jeg slipper å passe barnebarn og jeg må ikke spare trygda for å hjelpe voksne barn som ikke klarer seg økonomisk på egenhånd.
Så jeg angrer ikke på noen ting. Tvert imot, jeg synes synd på dem som har hele huset fullt av unger, men som nå sitter alene. De klager på barna som har glemt dem eller flyttet til et annet land. Jeg har aldri slike bekymringer.
Dette er min mening.
Da jeg lyttet til henne, innså jeg at hun har et poeng. Hvorfor skulle man få barn hvis man ikke har lyst? Hvorfor gå rundt å håpe at de vil hjelpe når man blir gammel, hvis man egentlig ikke ønsker det selvVi satt en stund i stillhet, begge med hver vår kopp kaffe. Sollyset snek seg inn gjennom vinduet og la striper av varme over de gamle fotografiene vi hadde lagt på bordet mellom oss. Noen av dem viste oss som unge, leende i regnet, uten en eneste tanke for fremtiden.
Jeg så på henneden samme gnisten i blikket hun alltid hadde hatt. Plutselig lo hun igjen, denne gangen mykere.
Du vet, sa hun, jeg har aldri savnet barn. Men jeg har savnet vennskapet vårt.
Jeg kjente et stikk av noe jeg ikke helt kunne navngi. Kanskje var det lengsel, eller bare en slags ro som la seg over minnene mine. Alt vi hadde valgt og alt vi ikke hadde valgt.
Kanskje det viktigste, svarte jeg, ikke er hvem som kommer med glasset vann, men hvem som blir sittende igjen og drikker kaffe sammen med deg når du er seksti.
Hun smilte, og jeg skjønte at akkurat nå, akkurat her var vi begge hjemme.
