Dørklokken ringer… Inn i leiligheten, uten å hilse og mens hun dytter sønnen til siden, stormer svigermoren inn.
Nå, fortell, kjære svigerdatter, hvilke hemmeligheter har du for ektemannen din?…
Mamma?…
Hva skjer, mamma?…
Da Fredrik kommer hjem fra jobb, er det stille i leiligheten. Hans kone, Ingrid, hadde tidligere på morgenen sagt ifra at hun kom til å jobbe overtid i dag sjefen har bestemt seg for å ha en ekstra revisjon.
Han går inn på kjøkkenet, åpner kjøleskapet ingen middag i sikte. Fredrik sukker, setter på vannkokeren, smører et par brødskiver og setter seg foran TV-en.
Noen minutter blar han rastløst gjennom kanalene før han endelig finner en sportsending. Men å få ro til en kveldsmat mens han ser boksekamp blir det ikke.
Dørklokken plinger, og i døra står Fredriks mor, Antonie Kristiansen. Hun suser inn uten å hilse, og dytter sønnen til siden.
Fredrik, hør her! Dette fortalte Marit meg i dag.
Hva har skjedd, mamma? spør Fredrik.
Det er slik at din Ingrid har en ekstra leilighet. Hun leier den ut og bruker pengene på seg selv!
Mamma, nå må du slutte å høre på skravla til den Marit. Hun farter jo rundt i hele byen og samler sladder, og du sitter bare og lytter.
Jeg vet at Marit kanskje kan dra på litt, men denne gangen er det sant! For den nye som bor i Ingrids leilighet er niesen til Marits nabo.
Jenta har nettopp giftet seg, nå leier de hos Ingrid. De betaler tolv tusen kroner i måneden og synes det er billig. Skjønner du? Og det er ikke de første leietakerne. Hun har leid ut denne leiligheten i over to år nå.
Jøss, sier Fredrik tankefullt. Hvorfor har hun aldri sagt noe til meg?
Det får du spørre Ingrid om når hun kommer hjem fra jobb. Men det er jo åpenbart hun sparer opp penger på siden og gjør seg klar til å forlate deg. Hun kommer til å ta alt du har også, slår Antonie fast.
Ingrid kommer hjem halvannen time senere. Både ektemann og svigermor venter på henne. Antonie bestemmer seg for å bli sittende hun vil se hvordan svigerdatteren forsvarer seg. For å ikke sitte helt apatisk lager hun middag og mater sønnen.
Når Ingrid kommer inn i stuen, stirrer to par alvorlige øyne på henne.
Svigermor begynner:
Så, kjære svigerdatter, hvilke hemmeligheter har du for ektemannen din?
Ingen, egentlig, svarer Ingrid.
Ingen, sier du? Og hva med leiligheten i Waldemar Thranes gate 43?
Hva har leiligheten min med hemmeligheter fra min mann å gjøre? Ingrid ser undrende ut.
Du leier den ut, skjuler pengene for mannen din, kommer det fra Antonie.
Stemmer det, Ingrid, sier Fredrik, som til nå har vært stille. Hvor har du fått denne leiligheten fra? Og hvorfor har du aldri nevnt at du leier den ut? Hva bruker du pengene til?
Leiligheten tilhørte Ragnhild Johansen mammas kusines tante. For meg er hun sånn omtrent bestetante, men i slekt er jeg ikke helt sikker.
Ragnhild døde for snart tre år siden. Jeg fortalte deg det, Fredrik. Da sa du at det var bra at jeg ikke trengte å løpe i besøk til henne lenger.
Da jeg ba deg om hjelp med begravelsen, svarte du at det var for mye å gjøre på jobben.
Hvorfor arvet du henne? spør svigermor.
Nok fordi ingen andre besøkte henne enn meg, svarer Ingrid.
Men hvorfor sa du ikke til Fredrik at du hadde arvet? presser Antonie videre.
Hvilket forhold har Fredrik til min arv?
Hva slags spørsmål er det? utbryter svigermor. Han er jo mannen din!
Og? Ingrid løfter et øyenbryn.
Spiller du dum? Antonie blir irritert. Pengene skulle gått til husholdningen, men du bruker dem bare på deg selv.
Jeg har rett til det! Arv er mitt personlige eie. Alt jeg får fra den, enten det er salg eller utleie, er også mitt. Jeg må ikke rapportere til noen, sier Ingrid rolig.
Hør nå, Ingrid, i fjor pusset jeg opp bilen. Det kostet mye to bonuser gikk med. Men du hadde penger, og lot meg slite? blander Fredrik seg inn.
Bilen er din. Det er du som bruker den. Når jeg ber deg kjøre meg, har du alltid noe annet å gjøre, eller sier det er omvei, og anbefaler meg å ta taxi.
Du har kjørt meg tre ganger i fjor: én gang til matbutikken før jul, en gang fra jobb fordi du hadde glemt nøkkel og ikke ville stå to timer utenfor, og en siste gang til legevakta da jeg tråkket over ankelen.
Hvorfor skulle jeg betale for å pusse opp en bil jeg aldri bruker?
Hvor mye har du spart nå, da? svigermor er nysgjerrig. En million kanskje?
Litt har jeg vel, men ikke en million. Forresten, Fredrik, husker du at du har to døtre som studerer? Når sendte du dem penger sist? spør Ingrid.
De jobber jo ved siden av, sier Fredrik.
Studerer og jobber! Hvis de skal forsørge seg helt selv, får de aldri tid til å studere skikkelig.
Hvorfor holdt du arven skjult? spør Fredrik.
Fordi jeg ikke orket dette forhøret for to og et halvt år siden. Og fordi jeg så hvordan moren din behandlet kona til din lillebror og hennes leilighet.
Hva mener du? Sånt sier du ikke!
Jo, det gjør jeg. Dere maste på Ane i et helt år:
Hva skal du med den gamle blokkleiligheten? Selg, så kjøper vi hytte og nyter sommeren ute.
Leiligheten ble solgt, hytta kjøpt registrert i ditt navn, Antonie Kristiansen! Nå får ikke Ane dra dit med familien uten lov, langt mindre invitere venner på grilling.
Hun får gjerne jobbe i grønnsakhagen din, men jeg vil ikke ha det slik!
Frekke Ingrid! roper Antonie. Du tenker bare på deg selv.
Jeg har da lært av deg, Antonie Kristiansen, svarer svigerdatteren.
Fredrik, hører du? Hun frekker seg mot meg!
Jeg sier bare sannheten! Nå som dere vet om arven min, løp du rett hit. Hvorfor? spør Ingrid.
For å fortelle det til Fredrik selvfølgelig!
Nå har du gjort det. Hva så?
Jeg krever at du ikke skjuler pengene for familien, de må til felles beste.
De går til familien. Til det jeg mener er nødvendig. Ikke til biler eller hytter!
Vi kunne diskutert sammen hva som er best å bruke penger på, sier svigermor.
Tror dere jeg på 46 ikke kan styre mine egne penger?
Men man bør vel tenke på andre også! utbryter Antonie.
Hvem da? Deg? Derfor fortalte jeg ikke om arven, så jeg kan bruke pengene slik jeg selv vil for meg og barna mine!
Kommer det til å fortsette sånn? spør svigermor.
Ja, det gjør det.
Skal du ikke dele med ektemannen din? presser Antonie.
Jeg gjør det hvis jeg mener det er riktig. Alt går til familien min.
Så jeg er ikke familie? sier svigermor surt.
Min familie er meg, mannen min og barna våre. Resten er slekt, svarer Ingrid.
Selv om Antonie Kristiansen aldri får ut noe fra svigerdatteren, gir hun seg ikke, og prøver gang på gang å fiske etter det hun kaller «sin rettferdige del».
Men Ingrids besluttsomhet biter hun ikke på. Hun sier bare som vi sier her i Norge: Der hun satte seg, der sitter hun fortsatt.
