Sigrid sto i døråpningen til kjøleskapet og holdt seg til hodet. Mannen hennes hadde visst spist opp alt igjen. Hun skjønte bare ikke hvor all maten ble av. Hun hadde nettopp handlet og laget middag allerede var alt borte.
Å snakke med mannen var nytteløst; det endte bare med krangel. Hun irriterte seg også over at han satt hjemme for andre måneden på rad, ute av stand til å finne jobb. Hun jobbet og slet for å fylle oppkjøleskapet, men fortsatt forsvant maten som dugg for solen. Sigrid hadde begynt å bli vant til å tygge på gammelt grovbrød og drikke tynn, svak kaffe. Etter jobb orket hun ikke lage middag lenger, og mannen hennes tenkte kanskje hun kom hjem mett.
I morgen reiser jeg hjem. Vi må hjelpe Ole ropte mannen hennes fra stua.
Sigrid brydde seg ikke; hun følte seg dårlig. Hun våknet neste dag med feber og bestemte seg for å bli hjemme. Hun tok noen paracet og la seg igjen.
Hun ble vekket av lyder fra kjøkkenet. Noen dunket i grytene og åpnet kjøleskapet gjentatte ganger. Støyen ga seg ikke, og nå begynte en eller annen å nynne på en sang. Sigrid reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Der sto mannens søster, en person Sigrid ellers hadde lite å gjøre med.
Søsteren mente tydeligvis at broren også hadde plikt til å forsørge henne. Familien gikk ofte tom for penger når mannen hjalp søsteren. Søsteren rotet fram matvarer fra kjøleskapet og fylte matboksene sine.
Å, det er deg!sa Sigrid.
Hvorfor er ikke du på jobb?spurte søsteren, overrasket.
Jeg er syk. Jeg regner med mannen min vet du er her?
Han ga meg nøklene selv.
Så det viser seg at det ikke er han som har så stort matlyst, men at du har lange fingre, du også.
Det er min bror, jeg har full rett til å komme og hente mat til barna mine.
Bare synd din bror ikke jobber og ikke bidrar med noe. Jeg synes ikke det er så greit å brødfø to familier uten å vite om det selv.
Jaja, kan du ikke skjønne at jeg ikke klarer å forsørge dem selv? Skal jeg si unnskyld for noen skiver med servelat?
Gi meg nøklene tilbake, ellers ringer jeg politiet. Du har vel glemt at broren din ikke har noe med denne leiligheten å gjøre?
Skal du ringe politiet for litt billig pålegg? For en gnien kjerring! Ta nøklene, da. Jeg sier til ham at du er skikkelig.
Han finner seg nok snart en ny, så det går sikkert bra.
Sigrid satte seg på kjøkkenstolen og gråt. De hadde lurt henne hele tiden. Ingen ville trodd at svigerinnen hennes stjal maten og tømte kjøleskapet, så bare brødet stod igjen. Verst var det at mannen visste alt og skyldte på sitt “store matlyst” for å dekke over for søsteren.
Hun var egentlig ikke overrasket, for hele familien til svigermor var sånn. De kunne komme når som helst og forsyne seg uten å spørre. Sigrid brukte lang tid på å bestemme seg, men til slutt ringte hun mannen og sa at hun ville skilles.
La meg komme hjem og snakke ut om dette. Ikke steng meg ute, svarte han.
Jeg er ferdig, jeg trenger ikke mer forklaring. Alt er klart for meg nå, sa Sigrid.
Noen folk forandrer seg aldri, men det viktigste er at man ikke lar de beste årene av livet forsvinne på å vente på det umulige. Sigrid forsto til slutt at det noen ganger er riktig å sette grenser for sin egen verdighet og fremtid.
