Dagbok, torsdag
Det er rart hvordan barna dine blir fremmede for deg med årene. Jeg har alltid sagt at foreldre bekymrer seg for barna sine, selv etter at de for lengst er blitt voksne og står på egne bein. Jeg tenker ofte på hvordan døtrene mine har det, de har jo blitt voksne kvinner nå.
Jeg heter Einar, og sammen med min kone Sigrid har vi fått tre barn. Alle har dratt ut i verden og laget seg hvert sitt liv. Eldstemann, Lars, har flyttet til Sverige og jobber der. Han har egen familie nå. På sommeren sender han bilder og postkort hjem. Sigrid legger alt pent i esker, og noen ganger tar hun frem bunken for å blad gjennom minnene.
«Vi savner deg veldig, gutten min. Kanskje du kan ta deg en tur hjem snart? Det hadde vært så fint å få hilse på barnebarna og svigerdatteren vår,» skriver Sigrid til ham.
Den mellomste, Ingrid, er gift med en offiser i Forsvaret. De flytter ofte, avhengig av hvor mannen hennes er stasjonert. De har ei datter sammen. Av og til svinger de innom oss på besøk, men det varer aldri lenge. Jeg syns svigersønnen min er en fin fyr Ingrid har funnet en god mann.
Den yngste, Ragnhild, har hatt det tøffere. Hun var gift og har en sønn, men mannen gikk fra henne. Etter råd fra Sigrid dro hun til Oslo for å finne nye muligheter og begynte å jobbe på en systue. Hun tok sønnen med seg.
Så bestemte Sigrid seg for å besøke Ragnhild. «Klarer du deg en uke uten meg?» spurte hun meg. «Jeg vil gjerne dra til Ragnhild og se hvordan de har det.» Jeg fulgte henne til bussen hun insisterte på å ta med seg alt for mange bagger, som vanlig. Sigrid skulle jo alltid ha med gaver.
Bussreisen tok flere timer, og Sigrid gledet seg til å se datteren igjen. Det var jo tre år siden sist de møttes.
Da hun ankom Oslo, ringte hun til Ragnhild: «Mamma, hvorfor sa du ikke ifra at du kom? Jeg er på jobb og kan hente deg på bussterminalen først i kveld.» Sigrid svarte: «Ville bare overraske dere!» «Er du sikker på du klarer å vente der?» «Ja, ja, det skal nok gå fint.»
Til slutt bestemte Sigrid seg for å dra alene til leiligheten. Døra åpnet seg og der stod barnebarnet, Henrik. Høy og mørk, minnet nesten om meg selv i unge dager. Sigrid kastet seg rundt ham med en klem. «Det holder nå, bestemor,» mumlet han og trakk seg vekk.
Inne i leiligheten spurte Sigrid, sliten etter reisen: «Du ble overrasket over at jeg kom, ikke sant?» «Jeg måtte vaske og dekke på bordet til du kom,» sa Ragnhild da hun kom hjem fra jobb. «Tok fri litt tidligere for å lage lapskaus og steke karbonader.»
Senere, mens de satt til bords, ringte Sigrid meg. Hun fortalte at alt hadde gått fint, en snill mann hadde hjulpet henne med bagasjen. Nå satt hun til middagsbordet Ragnhild hadde dekket.
Ragnhild satte maten på bordet og spurte: «Vil du ha én eller to karbonader?» Sigrid, som var både sulten og sliten, syntes to ville vært for lite, men svarte: «Setter du dem bare på fatet, så ser vi hvor mange jeg orker.»
Fem karbonader kom på fatet det var ikke mye til et festmåltid for en mor på besøk. Sigrid begynte å skjønne at Ragnhild sleit økonomisk, og bestemte seg for at hun måtte hjelpe til. Men nesten med én gang under middagen spurte Ragnhild: «Når hadde du tenkt å reise hjem igjen, mamma?» Sigrid ble såret og svarte at hun kunne reise allerede i morgen om hun var til bry.
Neste dag ble Sigrid sittende alene i leiligheten, mens Ragnhild var på jobb og Henrik satt på rommet sitt med sitt eget. På kvelden dro Henrik til naboen, og Ragnhild gikk ut med venninner. Moren min måtte tilbringe hele kvelden alene.
Da hørte Sigrid Henrik spørre moren sin: «Når drar onkel Lars på besøk? Han lovte å ta meg med på fotballkamp.» «Når bestemor har reist,» svarte Ragnhild tørt. Da pakket Sigrid sakene sine i stillhet og dro. Hun sa ikke ha det.
Da hun kom hjem, sto jeg og ventet i døra, glad for å ha henne tilbake. Vi har alltid prøvd å vise barna våre kjærlighet og omsorg, men det virker nå nesten som om barna ikke har behov for oss lenger.
I kveld, mens jeg skrev dette, slo det meg: Selv om vi elsker barna våre betingelsesløst, lærer man at noen ganger må man gi slipp og forsøke å akseptere at de går sin egen vei, selv om man føler seg som en fremmed hos dem.
