Rykk litt til side, vi skal bo her i ti år
Svigermor var stille en stund, så sa hun:
Åh, Ragnhild, Sigrid er en sånn pågående kvinne… Får hun først noe for seg, så gir hun seg ikke.
Du må forstå henne også: hun vil jo at lille Solveig skal få seg en utdannelse, gå på universitetet…
På min regning? Ragnhild stanset foran speilet.
Fra speilbildet stirret en blek kvinne tilbake, med bustete hår.
Marta, du må stoppe dem. La dem gå av på nærmeste stasjon og reise hjemover igjen. Jeg kommer ikke til å møte dem. De får ikke bo hos meg.
Hvordan skal jeg få stoppet dem da? mumlet svigermor fortvilet. De er jo allerede på vei. Sigrid har lånt penger for Solveigs studier, de har ikke en krone til leie.
Hun hadde håpet sånn på din hjelp. Ragnhild, du kan da kaste ut leieboerne, hva koster det deg? Det er jo blodsbånd, tross alt…
Blodsbånd? Jeg har møtt denne Solveig, din niese, to ganger i livet! Skal jeg bare kaste ut folk på gata, ta fra mine foreldre støtten de får, og ta datteren min ut av aktivitetene sine, bare fordi din søster har bestemt det?
Mobilen pep i lomma. Ragnhild rakte frem hånden og sjekket skjermen uten å ta av kåpen.
Melding fra Sigrid, søsteren til svigermor.
«Hei Ragnhild! Vi er på toget. Kjøpt billetter til 19:40, så vi er på Oslo Sentral i morgen tidlig. Hent oss, meg og Solveig! Kan du sende adressen til hybelen din igjen? Glemte å skrive det ned sist. Hvor får vi nøkkelen?»
Ragnhild ble stående rolig. Leste meldingen tre ganger, håpet det hele var en misforståelse. Hvilken hybel? Hvilken Solveig?
Mamma, hva står du der for? Lille Ingrid kikket ut fra gangen. Jeg er sulten.
Kom, vennen min Ragnhild strøk datteren over hodet mens hun fortsatt stirret tomt ut i luften.
Hun tastet direkte til Sigrid. Ringer traff umiddelbart, hun kunne høre toget dundre og latter i bakgrunnen.
Hallo, Ragnhild! tantes stemme var nesten overbegeistret. Ser du meldingen? Vi ville komme som en overraskelse, så du slapp å merke stresset med å lage mat. Vi ordner alt selv!
Sigrid, vent… Jeg forstår ingenting! Hvor skal dere?
Hvor, sier du? Oslo! Solveig kom ikke inn på gratisplasser, men betalplass er også utdanning! Vi tar sjansen, flytter inn på hybelen din.
På min… hva? Ragnhild lente seg mot veggen. Den hybelen jeg har leid ut i seks år? Sigrid, er du sprø?
Nåja, du! Sigrids tone skarpet til straks. Da du arvet den hybelen for seks år siden, satt vi rundt bordet, husker du? Jeg sa: «Her har Solveig et sted å bo når hun skal studere.» Du sa ingen ting! Det betyr jo at du var enig. Det har vi planlagt hele tiden, altså.
Jeg var stille fordi jeg trodde det var en dårlig vits! nærmest ropte Ragnhild. Jeg har aldri ment å la noen flytte inn der!
Det bor allerede folk, en familie med barn. Vi har kontrakt, de betaler alltid i tide. Leiepengene sikrer medisiner for mamma og pappa, og Ingrid får gå på dans og svømming.
Hva tenkte dere da dere kjøpte billetter?
Vi tenkte vi er familie! Sigrid nærmest bjeffet. Eller har dere fra Oslo mista all skam?
Vil du sette niesa dine på gata? Har du ringt mannen din? Vet han at du kaster ut slekta hans?
Mannen min er på jobboppdrag ved Kirkenes, har nesten ikke dekning. Dette er min leilighet, Sigrid. Min. Forstår du?
Min mormor kjøpte, jeg arvet. Eirik har ingenting med den å gjøre.
Så det er sånn det skal være! Solveig, hørte du? Din brors kone vil ikke vite av oss! Men vi tar det når vi kommer frem.
Dårlig forbindelse nå, ser deg på stasjonen i morgen.
Signalet døde ut, Ragnhild sto målløs igjen.
Ingrid, gå på kjøkkenet og varm opp litt mat fra kjøleskapet, det er rester der, ropte hun til datteren og tastet med skjelvende fingre svigermor.
Marta svarte omsider.
Ja, Ragnhild, jeg hører deg.
Marta, visste du at søsteren din og niesa deres dro til Oslo med intensjon å ta over leiligheten min?
Ja, Sigrid nevnte noe… Jeg trodde dere hadde avtalt, mumlet svigermor.
Hvem hadde avtalt? Ragnhild gikk rastløs frem og tilbake. Jeg har leid ut der i seks år.
Halvparten av pengene går til foreldrenes medisiner. Du vet godt hvor trangt de har det.
Resten er til Ingrids dans og svømming.
Hvorfor sa du ikke at det er umulig?
Ikke skrik til meg, svaret kom fornærmet. Dette er ikke min sak. Dere får ordne opp selv.
Men ikke plags Eirik, ikke stress han. Han har viktige møter og er allerede nok på nervene.
Ragnhild kastet telefonen på sofaen. Eirik holdt seg vanligvis utenfor familiestridene, men gjaldt det hans mor eller tante, var han forbausende ettergivende.
Å, Ragnhild, de er jo fra landet, de tenker annerledes, sa han pleide å si. Det er enklere å bare gi etter…
Hun prøvde å ringe mannen. «Abonnenten er utenfor dekning». Selvfølgelig. Når han virkelig trengs, er han alltid utilgjengelig.
***
Det ble et grusomt oppstyr. Sigrid begynte å ringe i fem-tiden om morgenen, krevde at Ragnhild skulle hente dem med det samme.
Vi er slitne, vi er sultne! Her er kaldt, fryser. Skal du virkelig sove videre? Kom deg hit innen femten minutter!
Ragnhild, fortsatt i halvsøvne, tok ikke tonen. Men da hun våknet helt, svarte hun irritert:
Hold deg unna meg! Jeg kommer ikke! Og dere får ikke bo i leiligheten min. Ferdig, nå har jeg fått nok.
Etter det tiende anropet blokkerte hun Sigrids nummer.
Så ringte Solveig, så ble den også blokkert.
Hele dagen maste Marta: hun tryglet, ba henne om ikke å være så hard, truet med å sladre til sønnen og bli fornærmet for alltid…
Senere på kvelden sto plutselig Eirik i døra, uten forvarsel.
Hva har skjedd, Ragnhild? spurte han straks han kom inn. Mamma ringte og gråt, mente du kastet Sigrid på gata.
Ragnhild forklarte, mens hun la armene om mannen:
De kom uten forvarsel. Forlangte at jeg skulle kaste ut leieboerne og la Solveig bo gratis i fem år, minst.
Eirik, hvordan kan folk oppføre seg sånn? Har de virkelig ingen skam?
Dessuten bor de allerede hos moren din nå.
Hvorfor kom du?
Moren min ringte i panikk, sukket han. Sigrid har bombardert mobilen…
Kanskje vi bare lar dem få bo der til de får studentbolig?
Ragnhild ristet bestemt på hodet:
Eirik, det er ikke studentbolig ledig, og de har aldri søkt! Sigrid var overbevist om at hun allerede hadde bolig min!
Forstår du hvor frekke de er? De har ikke engang spurt etter alternativer, de bare kom og forventet min hybel.
Mor sier du lovte for seks år siden…
Jeg sa ingenting i minnestunden, Eirik. Jeg orket ikke engang høre, det var jo helt malplassert.
Sigrid er rasende. Hun sier vi ikke eksisterer lenger for henne. Forresten, de bor ikke hos min mor altfor langt til universitetet.
Jeg vippset Sigrid ti tusen kroner, de fikk leid et rom
Takk og lov! Ragnhild slo hånden i bordet. Beste nyheten i dag, jeg gidder ikke engang krangle om pengene. La dem være!
Eirik sukket og så ned:
De fikk bare leid et rom i et kollektiv. Sigrid skriker om kakerlakker og fyllerølpå naboene.
Det får hun venne seg til. Skal man bo i hovedstaden, må man klare seg selv, ikke vente på at slektninger du aldri ser, skal ordne alt.
De har aldri engang sendt bursdagshilsen til oss!
Ragnhild gikk fra bordet mot soverommet, mannen tuslet etter.
Ragnhild, det føles litt urettferdig, da Vi lot dem virkelig være i stikken.
Tenk om noe skjer? Om naboene er farlige?
Føler du virkelig ikke medlidenhet med Sigrid?
Ragnhild snudde seg brått:
Eirik, jeg har datter, jeg har foreldre å ta vare på. Og så har jeg en leilighet min bestemor slet for.
Den vil jeg ikke gi fra meg bare fordi noen langt unna mener de trenger den mer.
Hvorfor skal jeg ha medlidenhet? Fortell meg!
Mannen var taus. Ragnhild fortsatte:
Skal du ha mat? Kom, så varmer jeg middag. La oss legge dette bak oss. Vil du hjelpe dem, gjør det fra din egen lønn.
Leiligheten min skal leies ut, og jeg vil ikke kaste ut noen. Ferdig snakka.
Ja. Du har rett. Jeg hadde ikke likt det om foreldrene dine kom og sa til mamma og pappa: «Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år.»
Etter middagen gikk Eirik i dusjen, og Ragnhild tok opp telefonen igjen. Hun hadde fått nye meldinger fra svigermor:
«Ragnhild, det går ikke an! Sigrid er blitt syk av nervene. Kjør mat til dem, minst for tre uker!
Ta med kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe, te, hygieneartikler, og solsikkeolje.
Gjerne litt fisk også. Ingen hermetikk Sigrid spiser ikke det. Adresse:…»
Ragnhild blokkerte også svigermor. Hun kan få sitte i svartelista noen dager.
***
Natten forløp relativt rolig ingen slektninger ringte.
Men Sigrid kom selv tidlig, nøyaktig klokken sju.
Ragnhild våknet av tung banking på døren.
Eirik sov, så det ble hun som måtte åpne.
Tante sto i døra og begynte straks:
Du sover altså i varme senger, under dyne, i rent sengetøy?
Bryr du deg ikke om hvordan jeg og Solveig sov i natt?
Du aner ikke hvor ille det var! Kakerlakker falt fra taket, iskaldt og møkkete, gulvet isende!
Til venstre sang noen «Å jeg vet et sted» hele natten, til høyre kranglet de og skrek.
Har du ingen samvittighet? Skal du virkelig la nær slekt bo slik?
Vet du hva, jeg vil ikke krangle mer. Vil du ikke kaste ut leieboerne? Ikke nødvendig! Da flytter jeg og Solveig inn her!
Dere har jo tre soverom, én kan vi da få! Gjerne den største, vi er tross alt to.
Vi skal ikke bli lenge bare tre-fire måneder, kanskje et halvt år.
Så bosetter jeg meg et annet sted, når dattera har funnet seg til rette.
Ragnhild ble stum.
Glem veien hit! Ellers får vi ødelagt forholdet for alltid.
Vil dere ha politiet på døra? Det ordner jeg gjerne.
Tante Sigrid rødmet brått Ragnhild ble nesten redd.
Du… Du… Måtte du få det som fortjent, bortskjemte Oslo-jente!
La datteren din vaske gulv hele livet uten utdannelse!
Du skal få se, jeg skal aldri tilgi deg dette her.
Jorda er rund, og en dag vender lykken
Ragnhild bare smelte døra igjen foran tanten. Sigrid ropte og smalt på trappen noen minutter, så gikk hun.
***
Krangelen med Sigrid førte til at Marta, svigermoren, ikke vil ha noe mer med Ragnhild å gjøre.
Eirik besøker moren, hjelper henne fortsatt, av og til tar han med barnebarnet.
Men Marta har ikke satt sin fot i leiligheten deres igjen.
Ragnhild kjenner nesten lettelse en bekymring mindre.
