Vi flytter inn i leiligheten deres — Oda har en super leilighet midt i sentrum. Nyoppusset, bare å flytte inn og kose seg! — Leiligheten er flott for en singeljente, — Rolf smilte overbærende til Irina, som om hun var et barn. — Men vi planlegger to, aller helst tre barn. Tett i tett, én etter én. I sentrum er det støy, dårlig luft og ingen parkering. Og – det viktigste – bare to rom. Mens dere her har tre. Og her er det stille, og barnehagen ligger rett i bakgården. — Ja, området er virkelig fint, — bekreftet Simen, fortsatt litt usikker på hvor dette bar hen. — Det er jo derfor vi har slått oss til ro her. — Nettopp! — Rolf knipset med fingrene. — Jeg har jo sagt til Oda: Hvorfor presse oss inn i trange kår, når det finnes en perfekt løsning rett foran oss? Dere to har altfor mye plass med denne leiligheten. Hvorfor trenger dere så stort? Den ene stua bruker dere knapt – det er jo bare lagringsplass nå. For oss passer det helt perfekt. Irina prøvde å presse vaskestøvsugeren på plass i det trange skapet i entreen. Vaskestøvsugeren strittet imot, slang seg fast i kleshengerne og nektet å få plass. — Simen, kom og hjelp meg! — ropte hun mot stua. — Enten har dette skapet krympet, eller så har jeg glemt hvordan man pakker sammen ting! Simen tittet ut fra badet — han hadde akkurat skrudd ferdig en dryppende kran. Rolig og litt treig av seg, han var rake motsetningen til kona si. — Slapp av, Ina. Gi den til meg, så fikser jeg det. Han tok maskinen, og med ett rykk fikk han den inn i hjørnet av skapet. Irina pustet ut og lente seg mot dørkarmen. — Hvorfor er det alltid for lite plass? Denne leiligheten føles jo kjempestor – tre rom – men så fort vi skal rydde, fylles alt opp til randen. — Det er fordi du har samlemani, — gliste Simen. — Hvorfor skal vi ha tre serviser? Vi bruker jo bare ett, to ganger i året. — De får stå – det er minner. Dette var bestemor sin leilighet, tross alt. Etter bryllupet hadde Simens foreldre delt arven fair: Sønnen fikk denne store, stille treroms leiligheten, mens søsteren Oda fikk en toroms midt i sentrum, i det såkalte “Gylne Triangel”. Verdien var omtrent lik. I fem år hadde alle levd i fred og fordragelighet; ingen var misunnelig på noen. Irina hadde trodd det alltid skulle fortsette slik, men… * Huset skinte, rotet var pakket bort, og de hadde akkurat slengt seg på sofaen for å slappe av da det ringte på døra. Simen gikk for å åpne. — Søstra mi og forloveden hennes, — sa han til kona etter å ha sett i kikkehullet. Først fløy Oda inn. Bak henne kom Rolf, tungt til fots. Irina hadde bare møtt ham et par ganger – Oda hadde funnet ham på treningssenter omtrent et halvt år tidligere. Rolf hadde ikke gjort inntrykk: Litt selvhøytidelig og nedlatende, og så på både Irina og Simen som om han var hevet over dem. — Hei på dere! — Oda kysset broren på kinnet og ga Irina en klem. — Vi kjørte forbi, så vi måtte bare stikke innom. Vi har nyheter! — Bare kom inn da, når dere først kjørte forbi. Nyheter, sier dere? — Simen vinket dem mot kjøkkenet. — Vil dere ha te? — Bare vann for min del, — svarte Rolf og satte seg tungt. — Det er faktisk alvorlig det vi skal snakke om, Simen. Sånn egentlig kjørte vi ikke bare forbi. Vi har noe vi vil ta opp. Det er ikke nødvendig med te. Bare kom og sitt. Irina kjente straks en uro – tonen hans likte hun ikke. Hva kunne dette være? — Ja, hva er greia da? — spurte Simen, litt likgyldig. Oda lot som om hun var helt opptatt med mobilen sin og overlot ordet til forloveden. Rolf kremtet. — Saken er den at vi akkurat har levert inn papirer til tinglysing. Bryllupet er om tre måneder. Dere forstår, jeg har seriøse planer for framtida. Familie, barn, felles liv, et godt og langt ekteskap. Så vi har grunnet litt på bolig… Vi flytter hit til dere, og dere flytter til Oda! Irina ble stiv av sjokk. Hun kikket først på Simen, så på svigerinnen, men Oda scrollet fortsatt på mobilen – fullstendig upåvirket. — Rolf, hva mener du? — Simen rynket brynene. — Hva er det du foreslår? — Jeg foreslår bare en rasjonell løsning: Vi bytter! Vi flytter inn her, og dere tar Odas leilighet. Oda er helt enig, vi syns begge det er rimelig og rettferdig. Irina mistet munn og mæle igjen. — Rettferdig? — gjentok hun. — Rolf, er du seriøs nå? Du kommer inn i vårt hjem og sier at vi må flytte fordi du skal ha barn? — Ingen grunn til å bli så hissig, Irina! — Rolf sukket oppgitt. — Jeg forholder meg bare til fakta. Dere har ett barn, og, så vidt jeg vet, blir det ikke flere. Hvorfor skal dere ha all den ekstra plassen? Det er sløsing. Og vi skal vokse. — “Vokse”, hør på’n! — Irina reiste seg. — Simen, hører du hvor langt ute dette er? Simen rakte en hånd mot kona og ba henne tie. — Rolf, har du glemt at det var mine foreldre som ga oss denne leiligheten, akkurat som Oda fikk sin? Vi har pusset opp dette stedet selv, valgt alt fra gulvlister til kjøkken. Datteren vår har eget rom, venner i bakgården, vaner. Og du vil at vi skal rive opp alt og dra til sentrum, bare fordi det passer deg? — Slapp av litt da, Simen. Vi er familie. Oda er din egen søster. Bryr du deg ikke om hennes framtid? Dessuten er det jo likeverdige vilkår; dere får jo bo midt i “det fine strøket”. Faktisk i kroner og øre går du opp i verdi, jeg har regnet ut. — Så du har altså ikke engang giftet deg med søstra mi, men er allerede ute etter leiligheten min? — lo Simen sarkastisk. Oda la endelig bort telefonen. — Men åh, folkens! — sa hun irritert. — Rolf mener bare godt. Det blir trangt i min leilighet om vi får barn. Her har dere jo gangplass som et fotballfelt. Mamma sa alltid at familien kommer først. Har du glemt det, Simen? — Mamma snakket om å støtte hverandre, Oda, ikke om at en skal kaste ut den andre fra hjemmet! — sa Irina skarpt. — Forstår du egentlig hva Rolf prøver på? — Hva da? — Oda blunket uskyldig. — Han sier bare sannheten. Det er vi som trenger plassen. Dere har jo et ekstra rom. — Det rommet er ikke “ekstra”! — Irina ropte nesten. — Det er mitt kontor! Jeg jobber hjemmefra, om du har glemt det! — Jobber, — fnøs Rolf. — Oda sier det er mer en hobby. Du kan jo sitte på kjøkkenet med laptopen. Ikke så nøye, liksom. Simen reiste seg rolig. — Nå er det nok, — sa han stille. — Ut. Begge to. — Hæ? — Rolf ble sittende. — Vi kommer jo hit for å snakke som familie! — Familie? — Simen gikk mot bordet. — Du ber om leiligheten min, fornærmer kona mi og tar beslutninger for min datter? Har du ingen skam i livet? — Slutt nå, Simen! — Irina stilte seg ved siden av mannen. — Her er det ren utnyttelse ute og går. Ringen er ennå ikke på, og allerede begynner han å fordele verdiene. Oda, forstår du ikke hvem du har trukket inn i familien? Han kommer til å kaste ut deg fra din egen bolig om det passer ham! — Ikke snakk sånn om ham! — ropte Oda og reiste seg. — Rolf tar vare på meg. På oss! Mens dere… bare tenker på dere selv. Sitter her og gnir dere på eiendommen. Er det slik en bror skal være? — Hvem er gjerrig her? Din kommende mann! — Simen pekte mot døren. — La det være klinkende klart: Ikke snakk om bytte igjen. Da kutter vi kontakten for godt. Rolf reiste seg, rettet på skjortekragen og virket bare irritert — ikke det minste flau. — Du tar feil, Simen. Jeg trodde vi kunne bli enige. Men når du er så sta… Oda, la oss gå. Da døra smalt igjen, sank Irina ned på sofaen. Hendene skalv. — Så du det? Hvordan våger han? Hvem tror han at han er? Simen sa ingenting, men stirret ut vinduet. Nede på gårdsplassen åpnet Rolf døra til bilen sin og sa noe oppgitt til Oda. — Vet du hva som er verst? — sa han etter en stund. — Oda tror virkelig han har rett. Hun har alltid vært litt… naiv, men så naiv? — Han har hjernevasket henne! — Irina reiste seg. — Vi må ringe moren og faren din. De må få vite hva denne svigersønnen dine planlegger. — Vent litt, — sa Simen og tok opp telefonen. — Jeg ringer Oda først. Alene, uten han fjolset ved siden av. Han ringte søsteren. Det tok tid før hun svarte, og han hørte at hun snufset. — Hallo! — snøvlet hun. — Oda, hør på meg nå. Er du sammen med ham i bilen? — Hva gjør det… — Hvis han er der, sett på høyttaleren. Vil at han hører. — Jeg er ikke i bilen, — hikstet hun. — Han satt meg av ved oppgangen og dro. Sa han måtte kjøle seg ned, familien min var bare egoister. Simen, hvorfor er dere sånne mot ham? Han ville jo bare det beste… — Oda, våkn opp! — ropte Simen inn i røret. — Han kom for å presse fra meg leiligheten! Forstår du at det er DIN bolig, din arv? Og så tar han seg til rette uten å spørre deg? Var det første gang du hørte om dette bytte i dag på kjøkkenet? Det ble stille. — Nei, — svarte Oda svakt. — Han sa bare han hadde en overraskelse. — For en overraskelse! Han bestemmer over deg og meg – uten at vi fikk si et ord. Oda, hvem er det du skal gifte deg med? Han er bare ute etter pengene. Først leilighet, så bilen din, og i morgen vil han ha familiens hytte også fordi han “trenger frisk luft”. — Ikke si sånn… — stemmen hennes brast. — Han elsker meg. — Elsker han deg, ville han aldri tent slike konflikter! Han prøver jo bare å sette oss opp mot hverandre! Irina har ikke fått igjen pusten engang. Ser du ikke at han prøver å så splid mellom oss? — Jeg skal snakke med ham, — hvisket hun usikkert. — Gjør det. Og tenk deg om før du gifter deg. Simen la på og kastet telefonen i sofaen. — Hva sa hun? — spurte Irina stille. — Hun visste ingenting. Rolf skulle “overraske”. Irina smilte skjevt. — Ser det for meg: Her kommer herr-sjefen og setter alle på plass. Fordeler kvadratmeter og mennesker. Æsj. — Uansett, — Simen la armen rundt kona. — Denne leiligheten gir vi aldri fra oss. Men søsteren min… Hun kommer til å få det tøft. * Simen og Irinas verste frykt gikk heldigvis ikke i oppfyllelse – bryllupet ble det aldri noe av. Rolf dumpet Oda samme kveld. Hun kom gråtende til broren og fortalte hva som hadde skjedd. Rolf hadde kommet, begynt å pakke, og da Oda spurte, sa han at han ikke vil gifte seg inn i en så “gjerrig familie”. — Han sa… han trengte andre folk rundt seg, — snufset hun. — Dere kan man jo ikke stole på. Han la til at dere aldri ville stille opp med barnepass i helgene, og heller aldri med penger hvis vi skulle trenge hjelp. — Men Oda! Han var ikke den rette for deg! — protesterte Irina. — Han hadde ikke stilt opp for deg heller, bare tenkt på seg selv. Glem ham! Oda brukte noen måneder på å komme over det, men etter hvert lysnet det. Hun forsto til slutt. Hvordan hadde hun ikke sett det tidligere…? Hadde hun giftet seg med ham, hadde livet blitt et mareritt. Skjebnen redde henne – intet mindre.

Author Sommer fuglViews 70

Vi flytter inn i leiligheten deres

Synøve har en kjempefin leilighet midt i sentrum. Nyoppusset, det er bare å flytte inn og nyte livet!
Leiligheten er riktig nok flott for en aleneboende jente, Rune smilte overbærende til Ine, som om hun var et uerfarent barn. Men vi planlegger to, helst tre barn. Etter hverandre, helst så fort som mulig.
Det er bråkete i sentrum, luften er dårlig, vanskelig med parkering. Og viktigst av alt det er bare to rom der. Her har dere tre. Og området er stille, barnehage rett utenfor.
Ja, bydelen er virkelig fin, bekreftet Sindre, og skjønte fortsatt ikke helt hvor svigersønnen ville. Det er jo nettopp derfor vi har slått oss ned her.
Nemlig! Rune knipset med fingrene. Jeg sier jo til Synøve: Hvorfor trenge oss sammen når vi kan få en klar løsning?
For dere to og datteren deres er denne plassen i overkant stor. Dere bruker jo nesten ikke det ene rommet, det er rene lageret. Men for oss hadde det vært perfekt.
Ine forsøkte å presse vaskemaskinen inn i det altfor smale skapet i gangen.

Maskinen protesterte, slang med slangen og nektet å finne seg i å stå der den skulle.

Sindre, kan du komme og hjelpe! ropte hun mot stua. Skapet må ha krympet, eller så har jeg glemt å stable ting riktig.

Sindre stakk hodet ut fra badet han var nettopp ferdig med å skru på kranen.

Rolig, alltid litt sen av seg, var han den rake motsetningen til sin kone.

Det ordner jeg, Ine. Gi den hit.

Han løftet tung maskin inn i skapet med ett grep, la den pent inn i hjørnet.

Ine pustet ut og lente seg mot dørkarmen.

Si meg, hvorfor har vi alltid plassmangel? Leiligheten er stor nok, tre rom, og likevel må vi nesten bære alt ut før vi kan gjøre rent.

Det er fordi du har samlemani, smilte Sindre. Hvorfor trenger vi tre serviser? Vi bruker jo bare ett, knapt to ganger i året.

Det er minner, Sindre. Bestemors leilighet, ikke glem det.

Etter bryllupet delte Sindres foreldre arven rettferdig: Sønnen fikk denne store, lyse tre-roms i rolig bydel, bestemorens gamle, mens søsteren, Synøve, fikk en toroms midt i sentrum, «den gylne firkanten».

I verdi var det jevnt delt. I fem år levde alle i beste harmoni, uten misunnelse.

Ine trodde naivt det skulle fortsette sånn, men

***
De var ferdig å rydde og vaske, alt var på plass, de satte seg ned for å slappe av. TV-en for første gang den dagen, og da ringte det på.

Sindre gikk for å åpne.

Søstra mi og forloveden har kommet på besøk, sa han til Ine, mens han tittet i dørspionen.

Først strømmet Synøve inn. Bak henne, litt tung i steget, kom Rune.

Ine hadde bare sett ham et par ganger Synøve hadde funnet ham på treningssenteret for et halvt år siden.

Rune gjorde ikke inntrykk selvgod, overlegen. Han så ned på både Ine og Sindre.

Hei på dere! Synøve ga broren en klem, strøk Ine over armen. Vi var i nærheten, tenkte å stikke innom. Vi har noe å fortelle!

Sett dere, da, nå når dere først er her. Nyheter er alltid artig, Sindre viftet dem inn på kjøkkenet. Vil dere ha te?

Bare vann, takk, Rune slentret etter verten. Vi har litt alvorlig å snakke om, Sindre.

Egentlig var de ikke bare tilfeldigvis «i nærheten». Det var noe de skulle. Ikke tenk på te og tull. Sett deg ned.

En uro vokste i Ine hun mislikte umiddelbart tonen til Rune. Hva var det nå?

Nå kan du snakke, sa Sindre, lett oppgitt.

Synøve latet som om hun ikke var der, fordypet i mobilen, og lot kjæresten ta ordet.

Rune kremtet.

Det er sånn at Synøve og jeg har søkt om å gifte oss. Bryllupet er om tre måneder. Så planene våre er alvorlige.

Familie, et langt og lykkelig liv sammen. Vi har snakket om hvordan vi bor Vi flytter inn her, så tar dere Synøves leilighet!

Ine måtte sette seg. Først så hun på mannen, deretter på svigerinnen, men hun bladde uforstyrret videre på skjermen.

Rune, hva mener du egentlig? Sindre rynket pannen.

Jeg foreslår en ordning. La oss bytte!

Vi tar denne, dere deres.

Synøve er helt enig. Vi mener begge det er rettferdig.

Ine måtte suge etter luft igjen.

Rettferdig? gjentok hun. Rune, er du seriøs? Du kommer hit og foreslår at vi skal flytte ut fordi dere har tenkt å få barn?

Trenger ikke bli så sur, Ine. Rune rynket nesen. Jeg er bare realist. Dere har ett barn, dere skal ikke ha flere.

Hva skal dere med alt arealet? Det er ikke fornuftig. Vi tenker fremover.

Fremover, sier han, Ine spratt opp fra stolen. Sindre, hører du det her?

Sindre løftet hånda, ba kona tie.

Rune, du glemmer at denne leiligheten fikk jeg fra foreldrene mine. Akkurat som Synøve fikk sin.

Vi har brukt fem år på å pusse opp, valgt hver eneste list og lampe selv. Datteren vår har sitt rom, sitt liv her venner og alt.

Og nå foreslår du at vi skal rive opp alt og bo midt i byen bare fordi det er enklere for deg?

Nå må du roe deg litt, Sindre, Rune lente seg avslappet bakover. Synøve er din søster. Skal du ikke bry deg om fremtiden hennes?

Dessuten, jeg tilbyr jo dere noe minst like bra. Dere får bo i den fineste delen av byen. Jeg har sjekket dere tjener på det.

Dette er festlig, humret Sindre. Du har ikke en gang giftet deg med søstera mi og allerede har du øynene på leiligheten min!

Synøve så opp fra telefonen.

Åh, nå må dere slutte hun dro på det. Rune mener bare godt.

Det blir trangt for oss etter hvert som barna kommer. Dere har jo nok plass her til å spille fotball i gangen.

Mamma pleide å si at familien er viktigst. Har du glemt det, Sindre?

Mamma sa man skal hjelpe hverandre, Synøve, svarte Ine skarpt, ikke at man skal tvinge en ut for å hjelpe en annen! Skjønner du hva kjæresten din prøver på?

Han har jo rett, Synøve blunket overrasket. Vi trenger det mer. Dere har jo et rom for mye, uansett.

Det rommet er ikke for mye! Ine nærmest ropte. Det er mitt hjemmekontor! Jeg jobber der, om du ikke husker.

Jobber, sier du. Rune fnøs. Laster opp bilder på nettet, har jeg hørt. Synøve sier det er bare hobby, det klarer du fint med laptop ved kjøkkenbordet, selv om du ikke er noen baronesse.

Sindre reiste seg sakte.

Okei, sa han rolig. Nå er det nok. Gå ut. Begge to.

Sindre, slapp av, da! Rune rørte seg ikke. Vi er jo bare familie her, snakker sammen.

Familie? Sindre tok et skritt mot bordet. Du kommer hit og krever leiligheten min, samtidig som du snakker ned kona mi og skal bestemme hvor vår datter skal vokse opp?

Skammer du deg ikke?

Skam? Ine reiste seg og sto sammen med mannen. Her er det bare beregning. Han har ikke engang fått ring på fingeren før han deler ut arven.

Synøve, skjønner du hvem du har dratt hjem? Han hiver deg nok ut av din egen leilighet først!

Ikke snakk sånn om ham! utbrøt Synøve. Rune vil det beste for oss!

Men dere dere er bare griske. Holder på deres og nekter å slippe.

Hva slags bror er du?

Den griske er kjæresten din, Sindre pekte på døra. For siste gang: ut. Og glem denne bytteeideen. Hører jeg det igjen, snakker vi ikke mer sammen.

Rune reiste seg, rettet på skjortekragen. Ikke tegn til skam kun irritasjon i øynene.

Feil, Sindre. Jeg trodde vi kunne bli enige. Men som du vil

Synøve, vi går!

Da døren smalt igjen, sank Ine sammen på sofaen. Hun skalv.

Du så det der? Så du hvor frekk han var? hun så på mannen med store, vantro øyne. Hvem tror han at han er?

Sindre sa ingenting. Han stod ved vinduet, så Rune spankulere ut til bilen og bjeffe et eller annet irritert til Synøve.

Vet du hva som er verst? sa han til slutt. Synøve tror virkelig han har rett.

Hun har alltid vært litt naiv, men så ille?

Han har jo vridd hodet rundt på henne! Ine hoppet opp. Sindre, vi må ringe mamma. Og foreldrene dine. De må vite hva svigersønnen driver med.

Vent litt, Sindre fant frem mobilen. Jeg ringer Synøve først. Bare oss to. Uten den påfuglen.

Han slo nummeret. Ringetonen gikk lenge, så svarte Synøve med gråten i halsen.

Hallo? mumlet hun.

Synøve, hør på meg, stemmen til Sindre var hard. Er du i bilen med ham?

Hva har det å si?

Om han er der sett på høyttaler. Vil at han skal høre.

Jeg er ikke i bilen, snufset Synøve. Han slapp meg av ved blokka og kjørte. Sa han trengte å kjøle seg ned fordi familien min var håpløs.

Sindre, hvorfor er dere så sære? Han ville jo bare at alt skulle bli perfekt

Synøve, våkne! Sindre nesten ropte. Perfekt? Han kom og prøvde å presse fra meg leiligheten!

Forstår du at det er din arv også? Han snakker om den som om den er hans eiendom.

Sa han noe om denne planen til deg før vi satte oss på kjøkkenet?

Det var stille.

Nei, svarte Synøve lavt. Han sa han hadde en overraskelse. At han hadde funnet ut hvordan alt kunne bli best.

Fin overraskelse. Bestemte over hodene våre uten å spørre.

Forstår du hvem du har tenkt å gifte deg med? Han er en snylter.

I dag er det leilighet. I morgen er det bilen din som er for liten, og så skal foreldrene dine gi ham hytta, for han vil ha frisk luft.

Ikke si sånt stemmen hennes skalv. Han elsker meg.

Han hadde ikke laget sånt oppstyr hvis han gjorde det. Han satte oss opp mot hverandre.

Ine er fortsatt ute av seg. Han ville få oss til å krangle.

Jeg snakker med ham, svarte Synøve usikkert.

Gjør det. Og tenk deg godt om før du går opp kirkegulvet.

Sindre la på og slang mobilen i sofaen.

Hva sa hun? spurte Ine lavt.

Hun visste ikke om det. Rune hadde planlagt «overraskelse».

Ine ristet oppgitt på hodet.

Ser det for meg. En som kommer inn som om han eier alt, ordner og plasserer folk og kvadratmeter som det passer ham. Det er så ekkelt.

Slapp av, Sindre la armen om henne. Vi gir oss ikke. Leiligheten blir vår.

Men søstra mi synes jeg synd på.

***
Det verste skjedde ikke det ble aldri noe bryllup.

Rune dumpet Synøve samme kveld. Hun kom gråtende til brorens dør sent, fortalte alt.

Rune kom og begynte straks å pakke. Synøve spurte, fortvilt, hva som skjedde.

Han sa at han ikke ville ha med så gjerrige folk å gjøre.

Han sa at slike slektninger som dere trenger han ikke, hulket Synøve. Kan ikke stole på dere.

Han mente at verken barnepass i helgene eller penger kunne de regne med fra oss.

Ikke sørg, Synøve. Ine indignerte seg. Han er ikke god for deg!

Han er ikke pålitelig, han bryr seg ikke om familie, kun sin egen fordel. Glem han!

Synøve sørget noen måneder, men kom seg videre.

Det gikk etterhvert opp for henne hvor mye hun hadde unngått. Hadde hun giftet seg med ham, ville resten av livet blitt en kamp. Hun innså hun hadde sluppet billig unna.