Ombestemte seg for å gifte seg
Arne sitter ofte sent igjen på laboratoriet på Blindern, stadig hektisk med å veie ukjente pulver og helle væsker forsiktig mellom reagensrør.
Han er overbevist om at alt det møysommelige arbeidet snart skal bære frukter, og at han til slutt skal kunne vise frem sitt “produkt” utvunnet fra røttene til en sjelden plantetype.
Den entusiasmen den førti år gamle forskeren har for arbeidet gjør ham blind for de nysgjerrige blikkene fra den unge renholderen, Ingrid, som nettopp har begynt ved forskningsinstituttet.
Arne, som drives fremover av drømmen om et snarlig gjennombrudd, legger ikke merke til at Ingrid kan bli stående i timesvis i døråpningen, lent mot moppen sin, med blikket festet mot ryggen hans.
En kveld finner hun endelig motet til å ta initiativ:
Arne, du har sittet på samme plass hele dagen uten pause. Kanskje vi skulle ta oss en kopp te? Jeg har tilfeldigvis med meg en elektrisk vannkoker og noen gode hjemmelagde medisterpølser fra mamma.
Da hun nevner pølsene, stanser Arne straks sitt arbeid og reiser seg.
Te og medisterpølser, sier du? Det er jo rett og slett for galt å si nei til sånt, smiler han.
Ingrid plukker opp sekken sin med skjelvende hender og drar frem vannkoker og en plastboks med god mat.
Mor bakte de i går. Hun hadde med seg kjøttdeig fra gården, og jeg lagde pølser med flesk i, forteller hun stolt og setter boksen på bordet foran ham.
Såpass! sier Arne og fisker opp brillene han nettopp har lagt bort.
Mens vannet putrer i vannkokeren, ser han nøye på matboksen, som er av klar plast.
Si meg, hvor lenge har pølsene ligget i sekken din?
Ingrid nøler, usikker og trekker på skuldrene.
Helt siden i morges, tror jeg? Er det et problem?
Var lokket like tett da, som nå?
Eh ja, sier hun engstelig. Tror du de har surret seg allerede? Det var jo kjølig i garderoben. De har jo ikke satt på fyringen ennå, vet du.
Arne veier sine ord:
Skjønner. La oss bare drikke te. Du kan ta med pølsene hjem igjen.
Ingrid, som hadde brukt hele kvelden før på å steke medister, røsker fornærmet boksen til seg.
Arne skjønner hvor det bærer, særlig når han ser hvor sammenbitte øyenbrynene hun har blitt.
Nei, ikke åpne! roper han og trekker seg unna, mens han holder et lommetørkle for nesen.
Men Ingrid åpner likevel boksen, snuser, og utbryter:
Det lukter heilt fint! Dere byfolk, altså, dere innbiller dere så mye rart. Vil du ikke prøve, så spiser jeg alene!
Hun dunker boksen på bordet med en skarp lyd og begynner å helle te i koppene.
Arne kryper seg forsiktig nærmere igjen.
Den varme teen gjør ham godt, og han ser bort på Ingrid som forsyner seg ivrig av pølsene.
Okse eller svinekjøtt? spør han.
Mmm, oksekjøtt. Fra gården, mumler Ingrid mellom tyggene.
De ser virkelig gode ut. Lukter deilig også, det må jeg innrømme.
Rett og slett, Arne kjenner munnen fylles av vann. Han klarer ikke motstå lenger.
Han sukker:
Egentlig skal temperaturen i garderoben ikke over tjue-to grader. Da skjer det ikke mye uønsket vekst, teoretisk sett, sier han, nesten for seg selv.
Ingrid snur seg:
Hva?
På haken til Ingrid glinser en dråpe fett, og Arnes tanker begynner å spinne:
Tenk så kortreist og kraftig, og så godt det lukter. Dumt at jeg var så skeptisk.
Men en annen del av ham protesterer:
Arne, du vet hvor farlig det kan være å spise mat lagret på ukjent vis. Og hun virker vel, ikke akkurat vitenskapelig anlagt. Hun har vel neppe tenkt gjennom viktigheten av riktig lagringstemperatur.
Mens han tenker slik, knurrer magen hans.
Så skjer det Arne ikke kan kontrollere: Hånden hans strekker seg mot maten. Den tynne pølsehud sprekker mellom tennene hans.
Fantastisk! Hvem har laget dette?
Det har jeg, rødmer Ingrid.
Arne spiser mer og mer, lukker øynene i ren matglede.
Jeg har ikke ord.
Ingrid stråler, tørker munnen med et snitt av arbeidsfrakken, og fjerner noen tårer med ermet.
Endelig smakte du ordentlig. Du trodde jo det var surt! Jeg har laget mat siden jeg var liten.
***
Som takk for maten insisterer Arne på å følge henne til bussholdeplassen.
De begynner å prate. Ingrid er akkurat fylt tjuetre. Veldig ung, nesten som ei datter.
De står en stund under lyktestolpen, venter på bussen som ikke kommer.
Skal jeg ta med ferske småkaker til deg i morgen? smiler hun sjenert. Jeg baker alltid selv, kjøper ikke butikk. Liker du best gulrotkaker eller ostekaker?
Alt sammen, ler Arne.
Da baker jeg begge.
Utrolig nok gleder Arne seg plutselig veldig til morgendagen. Han glemmer nesten både utregninger og formler, og den natten drømmer han en pinlig drøm: Ingrid kler sakte av seg, trekker skjorten ned fra den sukkerhvite skulderen.
Han våkner med hete kinn.
Tenk det! Førti år, aldri brydd meg om kvinner, og nå dette.
Del 2
Timene før møtet med Ingrids familie sitter Arne nervøs i drosjen på vei fra Oslo til en liten plass i Østerdalen. Han børster den tynne luggen sin med hånden og prøver desperat å skjule den stadig større issen.
I går kveld rykket Ingrid ut de grå hårstråene på hodet hans med pinsett.
Arne har pyntet seg, kledd seg i pen dress og slips, duftet seg.
Ingrid presser kinnet sitt mot hans som en velvillig katt:
De kommer til å like deg, trøster hun. Mamma er forståelsesfull, og stefar sier alltid ja uansett.
Hvor gammel er moren din?
Førtifem.
Og jeg er førti, ikke engang mye eldre.
Hun har overhodet ikke noe valg, sier Ingrid bestemt. Skulle hun være imot, sier jeg bare at jeg venter barn med deg.
Vi kan ikke starte samlivet vårt på løgner, grøssser Arne.
De kommer omsider fram. Vinden røsker nesten lua av hodet hans idet han stiger ut. Det er vinter, og snøen ligger høy og tung rundt et gammelt trehus med bølgende skifertak, der en slitt jernkjele står opp ned på pipa.
Døra knirker, golvet knaker under deres føtter, og veggene er tjukke av lag på lag med kalkpuss.
Herregud, hvordan går det an å bo slik? tenker Arne.
Han håper det bare er en jakthytte, men Ingrid ber han diskret om å ta av skoene, og dytter ham inn i det minste rommet.
Midt i stua står moren, iført en tykk morgenkåpe.
Hei mamma, dette er Arne min forlovede, presenterer Ingrid.
Kvinnen svarer med et kaldt «God kveld», og måler Arne fra topp til tå.
Du tuller nå vel, jente? Hvor gammel er du igjen?
Arne svelger.
Eh, jeg heter Arne, vi jobber altså sammen…
Hvor gammel er du?! buldrer moren over stuegulvet.
Jeg er førti.
Og min datter er tjuetre! Du er jo minst et hav eldre!
Hør nå, prøver Arne desperat, ja, jeg er eldre, men jeg elsker datteren din. Hun vil ikke mangle noe, jeg har fast jobb og leilighet i byen og et sommerhus ved sjøen.
Men du har vel ingen bil!
Nei, jeg ser litt dårlig, derfor kjører jeg heller ikke, men jeg kan lære Ingrid å kjøre dersom det er viktig…
Nå får det være nok! utbryter moren. Jeg ser hvor dette bærer, du skal lage hushjelp ut av datteren min! Tror du vi fortsatt lever i trelldomstiden, kanskje?
Slutt nå! sukker Arne og vender seg fortvilet mot Ingrid. Jeg vil bare gifte meg, stå for kirken, få barn, gjøre alt ærlig og ordentlig!
Da kommer stefaren smilende frem bak ovnen en stram mann rundt tretti, mørk, vakker, strålende blikk.
God kveld, hyggelig å treffe deg, smiler han.
Arne merker straks hvor flott han er. Unge, sterke kar.
André, ikke stå der og smisk! Du får ikke datteren min, gamle gubbe!
Mamma! Hva sier du? Ingrid blir rød. Vi drar.
Ikke søren.
En familiescene er i ferd med å utspille seg, og Arne kjenner det knyter seg i magen. Han løsner forsiktig Ingrids hånd fra sin, og hvisker:
Ingrid, kanskje vi bare sier farvel. Jeg kan ikke gå imot moren din.
Får hun herje med meg, skriker Ingrid. Hun render huset med en ungdom til kjæreste, og kaster meg ut så fort jeg sitter i veien!
Snakk ordentlig til moren din! roper André.
Hold kjeft! hvesser moren.
Det hele sporer fullstendig av. Arne skynder seg mot gangen idet en krakk flyr forbi hodet hans.
Herre Gud! tenker han, mens han styrter ut i mørket og rundt halve bygda på jakt etter drosje eller bussholdeplass.
Pulsen hamrer. Hva i all verden skulle jeg hit etter, jeg skulle holdt meg på laboratoriet!
Han fisker opp mobilen, men det er selvfølgelig null dekning på landet.
Til slutt, utkjørt, vender han tilbake til huset og kjenner igjen pipa med det svarte grytekaret på toppen.
Han finner veien til trappa, og til sin forbauselse har roen senket seg innenfor.
Døra går, og Ingrid står med kofferten i hånden.
Arne, er du her? roper hun tilfreds. Jeg var redd du hadde reist.
Ble litt trangt om lufta, mumler han.
Siden mamma nekter meg velsignelsen sin, drar jeg, sier Ingrid bestemt.
Arne svarer ikke. Føttene hans fryser til is, skoene er for tynne, så han begynner å trampe, så å hoppe rundt på snøen.
Kjærlighet er i ferd med å forsvinne bak nullpunktet sammen med varmen i kroppen. Er hun egentlig verdt det? Kanskje ikke.
Moren kommer ut, stor og beskyttende, med bunadstull og vadmelsstøvler, akkurat som en gammel frue.
Hvis du ikke ærer moren din, er veien ut av huset min gave, sier hun hardt. Nå er han ansvarlig for deg.
Ingrid nikker:
Da foretrekker jeg ham fremfor dere. Arne er fantastisk! Men kan du skaffe oss taxi?
Neivel. Nå tilhører du ham. Dere får klare dere selv!
Ingrid dytter Arne i siden:
Kjære, gjør noe.
Arne, halvdød av kulde, samler seg:
Det er ikke dekning, ikke pokker om jeg kan skaffe noe. Gå til naboen og lån telefon.
For første gang er Arne virkelig på dypt vann. Beina svikter. Han faller om.
Arne! skriker Ingrid over hele nabolaget. Han mumler:
Svimmel. Jeg trodde aldri jeg skulle dø her. Jeg vil hjem.
Nei! skriker Ingrid som besatt.
***
Alt er tåke til en sykepleier plutselig gir ham en sprøyte, og han våkner på en sliten sofa under et lappete pledd, stirrende opp i det lavt hengende taket.
Ikke reis deg, sier sykepleieren kontant. Du bør ligge minst en halvtime.
Hva feiler det meg? stønner Arne.
Høyt blodtrykk, du får ikke stresse mer nå.
Eh jeg har aldri stresset før. Ikke før i dag
I det han begynner å orientere seg, skimter han det sure ansiktet til sin mulige svigermor:
Han er jo syk også! fnyser hun.
Mamma, gå vekk! Insisterer Ingrid.
Ingrid lager en kopp rykende te og gir ham med skje.
Før sykepleieren går, ber Arne:
Kan du ta meg med?
Hvor da?
Kom du ikke hit i ambulanse?
Nei, jeg bor her i bygda og jobber her.
Ingrid bøyer seg over ham:
Vil du dra? Nå trenger du ikke. Mamma og jeg har blitt enige. Hun har tilgitt oss.
Arne har allerede bestemt seg for å aldri gifte seg, og tør så vidt se henne i øynene.
De får bli enige, jeg har gjort mitt. Hvis jeg slipper unna, forsvinner jeg. Og kommer aldri nær ei kvinne igjen.
***
Når Arne kommer tilbake til laboratoriet mandag ettermiddag, ser han på klokken og sier til kollegaen, en stille kvinne på trettito:
Nå går jeg, du må også avslutte. Jeg stenger og drar hjem.
Kollegaen rødmer, pusler med brillene sine.
Jeg har bakt eplekake – kanskje vil du ha en kopp te først?
Nei! roper han litt for brått. Her er vi for å jobbe, ikke ha taffel!
Det er jo overtid, smiler hun.
Gå hjem, sier han ustemt.
Hun blir mutt, pakker sammen, og går.
Dust, hvisker hun mens hun går ut.
Arne lukker døra bak henne og skynder seg hjem.
Akkurat klokken åtte går han inn døra hjemme. Ingrid åpner straks hun hører nøkkelen.
God kveld, Arne.
Hva er til middag? spør han uten å møte blikket hennes.
Andesuppe og potetklubb.
Flott, jeg er sulten. Notér hvor mye jeg skylder deg for råvarene, så tar jeg det på lønninga di etterpå.
Arne sparker av seg skoene, vasker hendene og setter seg til bords.
Ingrid tripper rundt:
Arne, er du fortsatt sint på moren min? Hun har forklart alt. Hun var bare redd en så flott og høyt aktet mann, nesten professoren selv, du vil vel ikke gifte deg med meg, tenkte hun. Hun ville bare øke prisen. Hun mente det bare godt. Jeg elsker deg fortsatt.
Arne rører stille i suppa. Det er tungt å nyte maten.
Ble du redd for familieskandalen? Det var jo bare støy. Sånn er det hos oss, litt drama, så blir vi venner igjen. Det er jo ikke verdens undergang?
Da reiser Arne seg, klemmer Ingrid på skuldrene og fører henne ut i gangen, gir henne alle tingene hennes.
Det er seint. Gå hjem i kveld. Ikke kom i morgen, jeg spiser resten av klubben. Men om to dager, venter jeg deg igjen.
Han lukker døren for den gråtende Ingrid, går tilbake til kjøkkenet og spiser opp middagen alene.
