Et barn for en venninne
Da Ingrid nærmet seg slutten av svangerskapet sitt, forlot hennes lillebror hjemmet, faren begynte å drikke, og derfra ble livet hennes til et mareritt.
Hver morgen startet Ingrid med å lufte ut huset, rive ut brennevinsflasker fra under bordet, og vente til faren hadde sovet ut rusen.
Pappa, du må ikke drikke. Du holdt jo nesten på å dø av slag for litt siden.
Jeg drikker fordi jeg vil det selv. Hvem har rett til å nekte meg? Det gjør vondt, men painen blir svakere.
Hvilken smerte?
Smerten av å vite at ingen trenger meg lenger. Ikke engang deg. Jeg er bare en byrde, Ingrid. Jeg er en fortapt sjel, født til ingen nytte. Hva har jeg gitt dere barna? Bare svakhet, dårlig vilje og fattigdom. Alt er forgjeves. Det er enklere å drikke.
Ingrid var allerede i dårlig humør og ble sint.
Det er ikke forgjeves, pappa. Mange har det verre i livet enn oss.
Hvor mye verre, jenta mi? Du vokste opp uten mor, og nå skal du føde et barn uten far. Vil du at barnet ditt skal leve i fattigdom slik vi har gjort?
Alt kan endre seg, pappa. Ingenting er bestandig.
Ingrid mintes trist hvor lykkelig hun nylig hadde vært, da hun skulle gifte seg med Erlend. Ja, livet hadde slått sprekker, men hun måtte kjempe videre.
Samme dag drakk faren seg full igjen. Ingrid ropte fortvilet:
Har du drukket opp pengene jeg hadde lagt til side? Hvordan fant du dem? Har du rotet gjennom alle tingene mine?!
Alt i dette huset er mitt, sa faren skarpt. Også pensjonen du prøver å skjule for meg! Min pensjon!
Og du har drukket opp alt? Tenkte du ikke på hvordan vi skal klare oss?
Hvorfor skal jeg det? Jeg er syk. Du er voksen, nå får du ta vare på meg!
Ingrid lette gjennom skapene.
Jeg husker at jeg hadde to pakker makaroni og litt smør igjen i går. Nå er alt borte! Hva skal vi spise til kvelden?
Hun var forferdet. Ingrid sank ned på en stol og skjulte ansiktet i hendene.
Hvordan skulle hun vite at tante Ragnhild nå hadde begynt å besøke huset i hennes fravær, servere faren brennevin og samtidig stjele fra dem?
Ragnhild hadde snek seg inn i livet deres som en slange og gjorde alt for å dra familien hennes i stykker.
Den natten gråt Ingrid stille i sengen. Hun lå knekt, sulten og knust.
Neste morgen banket det på døren. Inn kom Ragnhild Kristiansen. Hun hadde på seg en moderne kåpe og støvletter, sparket ikke engang skoene av seg, og gikk selvsikkert inn i huset.
Hei. Min venninne som jobber på kommunen har gitt beskjed om at dere har gjeld, og at strømmen snart kan bli stengt. Hva skjer her, Ingrid? Har du lyst på te?
Uten å vente på svar, åpnet Ragnhild kjøleskapet og begynte å rote i skapene.
Jeg lager te selv, siden du er gravid som min egen Cecilie. Men her er det hverken sukker eller te igjen. Her er det jo helt tomt! Kom, vi går til butikken.
Ingrid unngikk blikket hennes.
Tante Ragnhild, jeg kan ikke by deg på noe. Du bør gå hjem.
Men Ragnhild ga seg ikke.
Du har problemer, det skjønner jeg. Jeg ba deg flytte inn til meg for lenge siden. Nå sier jeg ikke bare ifra, jeg forlanger det. Du får ikke oppdratt et barn her, faren din drikker og du har ikke mat! Du mangler frukt, vitaminer pakk sammen sakene og bli med meg nå.
Ingrid satte seg ned, svimmel og sliten. Tårene trillet, Ragnhild omfavnet henne:
Lytt til meg, jenta mi. Jeg vet du ikke har tilgitt meg, datteren min stjal jo Erlend fra deg. Men jeg er ikke en umenneske. Jeg kan ikke se deg lide. Uansett hva du vil, jeg skal ta vare på deg.
Alt gikk som i et tåkeslør. Ragnhild hjalp henne å pakke, og ringte etter taxi.
***
Den dagen Ingrid fikk rier, forlot Ragnhild Kristiansen ikke rommet i ett minutt.
Hør godt etter, Ingrid! Jeg har allerede sagt fra til sykehuset at du skal gi fra deg barnet. Så etter fødselen, ikke hold det, ikke legg det til brystet ditt. Ikke engang se på jenta.
Åh, tante Ragnhild, det spiller ingen rolle nå. Smerten er uutholdelig… jeg vil bare få det overstått.
Glem ikke hva jeg har sagt du klarer ikke dette barnet alene. Jeg har funnet et ordentlig ektepar som vil adoptere barnet ditt med en gang.
Etter noen timer kom en liten jente til verden.
Vekt tre kilo tre hundre, frisk, alt i orden.
Jordmoren svøpte det klynkende barnet og bar henne bort, uten å vise henne til Ingrid.
Men barnelegen så strengt på Ingrid:
Hva skal dette bety? Du har fått en frisk, vakker jente og du vil ikke engang se på henne? Inger, bring babyen tilbake og legg henne til moren.
Jeg vil ikke. Jeg har ingenting å leve for selv. Det finnes folk som trenger henne mer. Jeg skriver under på adopsjonspapirene…
Nå er du gal, i det minste SE på barnet.
Ingrid lukket øynene, men kjente plutselig noe mykt og varmt stryke over hånden hennes.
Sykepleieren la babyen inntil henne, hun småklynket, lette med nesa og åpnet munnen. Ingrid åpnet endelig øynene, og så på datteren sin.
Det lille forsvarsløse barnet så rett på henne, blunket svakt, strakte ut armene hjelpeløst.
Sånn, mamma? Nå har du henne på brystet, sa legen med et smil, og Ingrid skalv av det nye, overveldende inntrykket.
Så nydelig hun er. Hun trenger deg ikke fremmede foreldre, forstår du?
Ingrid gråt, holdt datteren tett inntil seg og nikket.
I to timer hvilte hun ved siden av den nyfødte og kunne ikke ta blikket fra henne.
Slik våknet morsinstinktet.
«Der er meningen med mitt liv min datter. Om Erlend gikk, uansett om pappa drikker… Datteren min trenger meg, derfor holder jeg ut.»
***
Ingrid våknet av Ragnhilds stemme.
Ragnhild Kristiansen, nå i morgenkåpe, stod i døra og så på henne der hun lå.
Har du glemt hva vi avtalte? sa hun stille. Du skulle føde og gi fra deg barnet. Jeg har funnet folk som kan hente henne nå.
Tante Ragnhild, jeg har ombestemt meg. Jeg gir henne ikke bort.
Du har ikke penger du er jo nesten hjemløs! Hvor skal du ta henne med?
Hjem. Jeg skal ikke være til bry for deg lenger. Jeg klarer meg.
Ingrid så forandringen i ansiktet til Ragnhild, det ble som et rovdyr.
Har du mistet forstanden? Du har jo ingenting! Hvordan skal du overleve? Skal du tigge?
Den lille jenta våknet av Ragnhilds roping. Ingrid reiste seg mot barnesengen.
Ikke rør henne! Jeg vugger henne selv og gir henne melk. Får si til personalet at du ikke har melk, sa Ragnhild.
Ingrid ristet på hodet:
Det er ikke ditt valg, det er min datter. Jeg har sagt det, og jeg står for det.
Du kan ikke! Du har lovet! Ragnhild skalv av sinne.
Gå. Ut.
Ragnhild gikk. Ingrid hørte nabokvinden hviske fra sengen.
Hvem var det?
Tanten min.
Skrekkelig. Ikke hør på henne. Det er godt du sto imot. Jeg heter Lene. Trenger du hjelp, er jeg her. Verden mangler ikke snille folk.
Ingrid.
Hyggelig, Ingrid. Jeg syntes hun ville ta med seg barnet ditt. Hun var veldig merkelig.
***
Før utreisen kom en besøkende til Ingrid. Hun slapp henne ikke inn på rommet, men gikk ut i korridoren.
Den tidligere venninnen, Cecilie, stod der tungt gravid.
Hei.
Ingrid satte seg forsiktig.
Cecilie satte seg ved siden av.
Jeg har hørt at du har født.
Ja. En datter.
Cecilies blikk flakket.
Du vet jo at mamma fant noen som vil adoptere barnet ditt.
Og?
De er veldig greie folk. De har masse penger og vil gi alt for å få datteren din.
Cecilie grep Ingrid i armen:
De tilbyr én million kroner. Tenk! Du kan få kjøpt deg et rom på hybel, eller betale inn på din egen leilighet.
Én million? Ingrid nikket. Da får du selge ditt eget barn, om du synes synd på dem.
Cecilie ble fornærmet, men slapp ikke armen hennes.
Hør! Gi meg barnet isteden. Jeg skal ta vare på henne, hun er jo Erlends datter.
Du klarer to barn, du da?
Du forstår ikke, Ingrid! Familien min faller fra hverandre!
Ingrid reiste seg for å gå. Cecilie grep jakkeermet hennes, øynene var gale:
Jeg trenger dette barnet, Ingrid!
Slipp.
Noen timer senere stormet Erlend inn på rommet. Ingrid rygget forferdet.
Har du født? Kan jeg få se henne?
Nei! Det får du ikke! Snart skal Cecilie føde for deg da kan du se henne!
Vi må prate, Ingrid. Siden du fødte, klarer jeg ikke tenke. Jeg vil ha datteren. Gi henne til meg, jeg lover å adoptere henne.
Ingrid ristet på hodet.
Jeg er ikke som deg. Jeg svikter ikke noen som trenger meg. Du får henne aldri!
Erlend ble stående, rastløs.
Gi meg barnet! Du hadde aldri rett til å føde uten min vilje! Jeg tar det som tilhører meg!
Du? Mammadalt? Spør mammaen din først!
Hun dyttet ham vekk, tok datteren og gikk til sykepleierskranken.
Kan dere være så snille å ikke slippe folk inn til meg mer? Jeg ønsker ikke besøk. Dette er blitt som et offentlig venterom!
Epilog
På utskrivningsdagen gikk Ingrid ut av sykehuset med datteren i armene.
Hun var ikke alene. Lene, venninnen fra sykehuset, gikk ved siden av; hennes mor og mann ventet utenfor.
På trappen oppdaget Ingrid bilen til familien Røed.
Ut steg Erlends mor, Valborg Jakobsen. Hun rynket pannen og speidet mot Ingrid.
Kulden løp Ingrid nedover ryggen.
Den framtidige svigermoren stirret som en ulv klar til sprang.
Lene så uttrykket og gikk bort til Ingrid.
Er det familien til Erlend?
Ja.
Hun ser ut som hun venter på deg. Nei, du, Ingrid, dette føles ikke bra. De presser deg, det er noe rart her. Jeg har sagt det: vi har et rom klart for deg hos oss, bli med.
Ingrid nikket. Hun var også urolig.
***
Hos de nye vennene fant Ingrid det hun aldri hadde kjent: kjærlighet. Lenes fetter, den evige ungkaren Even, begynte å beile til henne.
Even viste seg å være en god mann, varm og raus. Han giftet seg med Ingrid, adopterte datteren hennes, og hjalp til og med svigerfaren.
Cecilie og Erlend sitt forhold sprakk.
Det viste seg nemlig at Cecilie kun lot som hun var gravid, gikk med pute under kjolen, og lurte hele familien Røed.
Ragnhild Kristiansen tilsto selv til svigersønnen, for å spare datteren, at Cecilie hadde hatt en spontanabort tidlig i svangerskapet. Igjen la hun fram en «løsning»:
Erlend, vær nå barmhjertig med datteren min. Ja, hun mistet barnet, men du har jo et på vei med Ingrid. Hvorfor ikke bare ta Ingrids barn til dere? Adopter henne, hun er jo ikke fremmed for dere. Vi later som om Cecilie har født, og så tar vi Ingrid sitt barn når det er født.
Erlend likte svigermors idé.
Alt gikk etter planen, inntil Ingrid nektet å gi fra seg babyen i sykehuset, og satte mor og datter Kristiansen fullstendig matt.
Erlends mor, Valborg Jakobsen, var rystet over svigerdatterens svik og kastet henne ut, tvang sønnen til å skille seg.
Ingrid sto igjen med datteren på armen, trygg, elsket, og med en fortid hun endelig kunne legge bak seg.
