Kona pakket sakene og forsvant i ukjent retning
Slutt å late som du er et offer. Alt ordner seg. Kvinner blir jo alltid rolige etter ei stund, de roper litt og så er det bra. Det viktigste er jo at vi har fått det vi ville. Vi har en sønn slekta lever videre.
Irmelin sa ingenting.
Einar, Irmelin lente seg frem og hvisket du sa til meg forrige uke at du hadde «ordnet» det med at Mariann ikke skulle bli gravid. Hva mente du egentlig?
Einar la fra seg gaffelen og lente seg tilbake på stolen.
Akkurat det det høres ut som. Hun har rotet rundt, «ikke klar», «karriere», «la oss vente litt».
Hvor lenge da? Jeg er 32, Irmelin. Jeg ville ha en arving. En ordentlig familie, som folk flest.
Så jeg byttet ut pillene hennes.
Irmelin ble målløs.
Sa du det til henne? Når?
Da hun gikk. Hun mistet besinnelsen, begynte å skrike. Så jeg sa bare, «Venn deg til det, kjære, dette ville du jo, jeg hjalp bare til».
Jeg trodde hun skulle roe seg, innse at det ikke var noen vei ut. Men hun hun var vel for sta. Tok veska og dro.
***
På kjøkkenbordet, rett ved haugen med uoppvaskede tåteflasker, lå brorens glemte hårbørste.
Irmelin så på den og kjente irritasjonen koke innvendig. Hvorfor må han rote overalt?!
Babyen i vogga på rommet ved siden av hadde endelig falt til ro, men stillheten brakte ingen lettelse om en time eller to var det pån igjen.
Irmelin strammet badekåpa og satte på vannkokeren. Bare for en måned siden hadde de hentet Mariann, svigerinna hennes, hjem fra Ullevål. Einar strålte, løp rundt med store blomsterbuketter til sykepleierne, mens Mariann
Hun så ut som om hun skulle til galgen, ikke hjem.
Irmelin tenkte det var barseltårer. Første barn, hormoner, det er jo slikt som skjer Men hun burde kanskje ha reagert da.
Ytterdøra slamret broren var hjemme fra jobb. Han ruslet ut på kjøkkenet, løsnet slipset, og stakk hodet rett i kjøleskapet.
Er det noe mat? spurte han uten å se på henne.
Kokte noen makaroni, og det er pølser der. Einar, ungen har akkurat sovnet. Kan du være litt stille?
Einar fnøs mens han dro ut en tallerken.
Jeg er sliten, Irmelin. Var på beina hele dagen med de kundene, det tok på.
Hvordan går det med småen?
Småen er sønnen din, Irmelin satte koppen litt hardt i bordet. Han heter Sindre.
Og han gråt i tre timer. Han har vondt i magen.
Men du klarer det jo, Einar trakk på skuldrene og satte seg. Dere damer er jo laget for dette.
Mor vår tok jo alt alene da far var på Nordsjøen.
Irmelin beit seg hardt i leppa. Hun hadde lyst å slenge tallerkenen i hodet på ham.
Hun bodde her bare midlertidig, ventet på å få betalt ned husleierestene på atelieret sitt. Men på to uker hadde hun blitt barnevakt, kokk og hushjelp helt gratis.
Og Einar latet som ingenting. Som om det var helt normalt at kona hans hadde pakket og forsvunnet ut i løse lufta.
Har Mariann ringt? spurte Irmelin, mens hun så broren slafse i seg middagen.
Einar stivnet med gaffelen i munnen. Ansiktet mørknet et øyeblikk.
Hun tar ikke telefonen. Avviser. For en Å etterlate barnet sitt går det an!?
Hun er bare sint for at jeg lurte henne med pillene. Ville ha barn raskere.
Du er en drittsekk, Einar, sa Irmelin lavt.
Hva?! Han glodde. Jeg har gjort alt for familien! Jeg jobber, jeg tjener penger!
Og hun forlater sønnen sin! Er det jeg eller hun som gjør feil?
Du tok fra henne retten til å velge, Irmelin reiste seg. Du har løyet for noen du påstår at du elsker.
Hva ventet du? At hun skulle si «Takk, kjære, for at du ødela livet mitt»?
Nå må du gi deg, han viftet med hånda. Hun roer seg nok. Hvor skal hun gå? Barnet er her, sakene hennes er her.
Hun går tom for penger, og kryper tilbake før eller siden. Men, du hjelper vel meg imens?
Jeg har virkelig ikke tid. Det er årsoppgjør på jobben.
Irmelin svarte ikke. Hun gikk ut av kjøkkenet og inn til barnet.
Sindre sov, knyttnevene sammen, pusten stille og ørsmå. Irmelin så på ham, og kjente hjertet vri seg.
Et forsvarsløst lite menneskebarn. Og så Mariann, som var blitt låst i et hjørne.
Hun syntes synd på dem begge.
Hun hentet mobilen og åpnet meldingsappen. Mariann hadde vært på nett tre minutter før. Irmelin skrev lenge, slettet, og prøvde igjen.
«Mariann, det er Irmelin. Jeg ber deg ikke om å komme tilbake til ham. Jeg vil bare vite at du er trygg.
Og jeg har det tungt alene. La oss prate? Uten roping.»
Svaret kom etter ti minutter.
«Jeg er på hotell. Om tre dager drar jeg på tjenestereise til Bergen i tre uker.
Det var planlagt før alt, lenge siden.
Når jeg er tilbake, søker jeg skilsmisse. Jeg gir ikke opp Sindre, Irmelin.
Men jeg klarer ikke være der nå. Jeg orker ikke se på ham. Jeg ser bare Einar.»
Irmelin pustet tungt.
«Jeg forstår. Virkelig. Einar har fortalt meg alt.»
«Er han fornøyd med seg selv?»
«Ja, omtrent. Han tror du kommer tilbake.»
«La ham drømme. Irmelin, hvis du ikke orker mer si ifra. Da ordner jeg barnevakt, sender penger.
Men tilbake til ham går jeg ikke. Noen gang.»
Irmelin la fra seg mobilen og sukket. Hun burde finne jobb, betale regningene, bygge egen fremtid.
Men å la Sindre bli igjen hos Einar, som ikke engang visste hvordan man byttet bleie, det klarte hun ikke.
***
De neste tre dagene var et mareritt.
Einar kom hjem sent, spiste og gikk rett i seng.
Alltid: «Jeg er sliten» eller «Du vet best hvordan du skal roe ham.»
En natt gråt Sindre så lenge at Irmelin ikke orket mer.
Hun gikk inn til broren og tente lyset.
Stå opp, sa hun kaldt.
Einar knep øynene sammen, trakk dyna over hodet.
Irmelin, gå ut, jeg skal opp klokka seks.
Det bryr jeg meg ikke om. Du får ta Sindre. Han er sulten. Jeg klarer ikke mate ham, for jeg rister av utmattelse.
Har du blitt gal? Einar satte seg opp, bustet og sint. Du bor jo her! Jeg gir deg tak over hodet, betaler strøm og vann!
Er det sånn det er? Irmelin hevet stemmen. Er jeg hushjelp, kanskje?
Kall det hva du vil, mumlet han. Når Mariann kommer igjen, kan du slappe av. I mellomtiden får du jobbe.
Irmelin gikk ut uten å si mer.
Hele natten satt hun på kjøkkenet, vugget vugga med foten, og grublet på hvordan hun skulle gi Einar en lærepenge. Nå gikk det for langt.
Da Einar dro neste dag, skrev Irmelin til Mariann.
«Vi må møtes. I dag. Før han kommer hjem. Vær så snill.»
Mariann sa ja.
De møttes i en liten park nede i byen.
Mariann så ut som et vrak: blek, mørke ringer under øynene, altfor tynn.
Hun gikk sakte bort til barnevognen, og så lenge på sønnen. Hendene hennes dirret.
Han har vokst, sa hun lavt. Så mye på to uker
Mariann, han kjenner deg ikke igjen engang, sa Irmelin forsiktig.
Jeg vet, Mariann dekket ansiktet med hendene. Irmelin, jeg er ikke et monster. Jeg tror jeg elsker ham. Dypt inni meg vet jeg at han er min.
Men tanken på å bo med Einar, dele seng med en som har lurt meg så jævlig jeg får ikke puste.
Hvis du slipper Einar? spurte Irmelin.
Mariann så opp.
Hva mener du?
Han tror du blir. Han tror du og barnet er hans eiendom.
Men sannheten er: han er ingen far, han er prosjektleder for «Perfekt familie».
Han står aldri opp om natten, har ikke peiling på hvor mye melk i flasken. Han er bare fornøyd med å ha arving ikke med å oppdra ham.
Hva foreslår du?
Du reiser til Bergen, sa Irmelin tydelig. Få roen, jobb deg gjennom det.
Jeg blir igjen her tre uker til. I mellomtiden forbereder jeg alt.
Forbereder hva da?
Skilsmisse. Og fordeling av omsorg. Mariann, du skal ikke tilbake til ham. Leie en leilighet. Jeg flytter inn, hjelper deg med Sindre mens du jobber.
Pengene ordner seg for meg jeg har fått noen oppdrag på nett. Vi klarer det. Uten ham.
Mariann så vantro på henne.
Du tør gå imot broren din?
Han er broren min, men det han har gjort er stygt. Jeg vil ikke være med på bedraget.
Han tror jeg er på hans side, siden jeg ikke har noe sted å gå. Han tar feil.
Mariann sa ikke noe på lang tid, så solstrålene blinke over kalesja.
Men han gir seg ikke. Han gir ikke opp Sindre uten kamp. Det blir bråk.
Det blir det nok, Irmelin nikket. Men vi har trumfkort. Han har innrømmet pillebyttet. Når det nevnes i retten, med vitner Jeg bevitner det hele.
Og hvor mye han har «hjulpet til» under permisjonen.
Han vil aldri ha barnet på ordentlig, Mariann. Han vil bare ha kontroll.
Når han ser hvor mye arbeid og tid Sindre krever, gir han slipp.
Det er enklere å late som «ensom helt-pappa» for vennene sine enn faktisk å erstatte en mor.
Mariann smilte svakt for første gang på lenge.
Du har blitt mye voksen, Irmelin.
Måtte bare, sukket Irmelin. Så, er vi enige?
Ja. Takk.
Tre uker fløy av gårde.
Einar ble stadig vanskeligere, irritert over at Irmelin ikke løp i døra med maten lenger.
Når kommer Mariann? freste han en kveld, slang veska fra seg.
I morgen, svarte Irmelin tørt, med Sindre i armene.
Endelig. Kanskje vi kommer oss på ordentlig restaurant jeg er lei av makaroni. Må kjøpe gave også, da. Ring eller øredobber, damer elsker sånt.
Irmelin grøsset.
Tror du virkelig smykker løser alt?
Hør nå, han prøvde klappe henne på skulderen, men hun veg unna. Slutt å ta på vei. Alt ordner seg, kvinner glemmer fort. Målet er nådd. Vi har sønn, slekta går videre.
Irmelin sa ingen ting.
***
Neste morgen kom Mariann mens Einar var på jobb. Hun ble utenfor i bilen. Irmelin hadde pakket alt av barneklær, egne saker og det mest nødvendige.
Det tok tre turer å få med alt ned. Sindre sov fredelig i bilstolen.
Irmelin gikk opp, la nøklene på kjøkkenbordet akkurat der Einars hårbørste hadde ligget tre uker før. Ved siden av la hun en lapp.
«Einar, vi er dratt. Ikke let etter Mariann, hun kontakter deg gjennom advokat. Sindre er med henne. Jeg også.
Du ville ha familie, men glemte at familie bygges på tillit, ikke manipulasjon.
Makaroni finnes i kjøleskapet. Nå må du klare deg selv.»
De dro.
Mariann leide en liten, koselig leilighet i en annen bydel. Første dagene var tøffe: Sindre slet med søvnen, Mariann gråt ofte, og Irmelins telefon peip av rasende meldinger fra broren.
Einar skrek i røret, truet og forbannet. Han skulle saksøke dem, ta barnet, nekte dem en krone.
Irmelin hørte på det i stillhet.
De holdt ut.
Einar brølte noen dager, så ble han stille og forsvant ut av livene deres.
Skilsmissen gikk i retten, og Einar nevnte ikke et ord om at han ville ha omsorgen for sønnen.
Irmelin fikk rett, broren ville ikke ha styr han valgte heller å betale barnebidrag i norske kroner.
Han insisterte ikke engang på å møte sønnen ikke én gang.
