Vi slapp ikke datteren inn over dørstokken – Hvorfor slapp dere henne ikke inn? – Veronika turte endelig stille spørsmålet som plaget henne mest. – Før fikk hun jo alltid komme… Mor smilte bittert. – Fordi jeg er redd for deg, Nika. Tror du vi ikke ser hvordan du trekker deg unna når søstera di velter inn midt på natta? Hvordan du gjemmer skolebøkene dine for at hun ikke skal ødelegge dem? Hun ser jo på deg og er sint. Sint fordi du er normal. Du har en fremtid foran deg, mens hun for lengst har druknet sin egen… Veronika trakk hodet mellom skuldrene ved åpent skolebok – det begynte å bli bråk i rommet ved siden av igjen. Faren hadde ikke engang tatt av seg jakka – han sto midt i gangen, med mobilen i hånda og ropte. – Prøv ikke prate deg bort! – brølte han i røret. – Hvor har du sløst vekk alt? Det er to uker siden lønn! To uker, Larisa! Fra kjøkkenet kikket Tatyana frem. Hun hørte på mannens monolog et øyeblikk, spurte så: – Igen? Valerij bare viftet med hånda og satte telefonen på høyttaler – straks hørtes det hulk fra høyttaleren. Storesøsteren til Veronika hadde et eget talent for å vekke medlidenhet – hun kunne få selv en stein til å synes synd på seg. Men foreldrene hadde, etter alle disse årene, blitt harde. – Hva mener du med «han setter deg på gata»? – Valerij begynte å gå fram og tilbake i den trange gangen. – Han gjør helt rett. Hvem orker å leve med det evige fyllet? Har du noen gang sett deg i speilet? Du er tretti år, og ser ut som en banket hund. Veronika åpnet forsiktig døra til rommet sitt noen centimeter. – Pappa, vær så snill … – Hikstingen bråstanset. – Han har satt tingene mine ut i trappa. Jeg har ingen steder å gå. Det regner ute, det er kaldt … Kan jeg komme til dere? Bare for noen dager. Sove ut litt. Mor rykket fremover, ville ta telefonen, men Valerij snudde seg brått bort. – Nei! – svarte han bestemt. – Du får ikke sette foten din her mer. Det ble vi enige om sist, ikke sant? Etter at du pantet TV-en mens vi var på hytta, var døra vår stengt for deg! – Mamma! Mamma, si noe! – skreik det i telefonen. Tatyana dekket ansiktet med hendene. Skuldrene hennes ristet. – Larisa, hvordan kunne du… – mumlet hun uten å se opp. – Vi har jo kjørt deg til legen. Du lovet. Den siste behandlingen, sa de, skulle vare i tre år. Du klarte ikke engang èn måned! – Disse behandlingene deres betyr ingenting! – bet Larisa fra seg, og stemmen gikk øyeblikkelig fra medlidende til hissig. – De bare suger penger ut av dere! Jeg har det vondt, skjønner du? Det brenner inni meg, jeg får ikke puste! Og så er det bare TV-en det dreier seg om… Han syns synd på TV-en! Jeg skal kjøpe en ny til dere! – Med hvilke penger? – Valerij stoppet og stirret ut i rommet. – Med hva, når du har sløst bort alt? Har du bedt vennene dine igjen? Eller pantet noe hos denne kjæresten din… hva han nå heter? – Det har ingenting å si! – ropte Larisa. – Pappa, jeg har ingen steder å bo! Skal jeg sove under brua, er det DET dere vil? – Gå på et hospits. Gå hvor du vil – men inn hit kommer du ikke, sa faren, plutselig isende rolig. – Jeg bytter låser om jeg ser deg i oppgangen. Veronika satt på sengen og trakk knærne opp mot brystet. Vanligvis, når søsteren drev foreldrene til vanvidd, gikk raseriet ut over henne i stedet. – Hva sitter du der for? På mobilen igjen? Går i søsterens fotspor, du blir akkurat like mislykket! – setninger hun hadde blitt vant til de siste tre årene. Men i dag var det ingen som sa noe til henne. Ingen skrek, ingen kjeftet. Faren la på, skiftet klær og foreldrene gikk ut på kjøkkenet. Veronika listet seg ut i gangen. – Valera, vi kan ikke gjøre dette, – gråt moren. – Hun forsvinner helt for oss. Du vet hvordan hun blir … slik. Hun aner ikke hva hun gjør med seg selv. – Skal jeg ta ansvar for henne da? – faren satte vannkokeren hardt på ovnen. – Jeg er femtifem, Tanya. Jeg vil hjem og sette meg i stolen min. Jeg vil ikke gjemme lommeboka under puta! Jeg vil ikke høre naboene klage om at de har sett henne med tvilsomme folk i oppgangen! – Hun er jo datteren vår, – hvisket moren. – Hun var det til hun var tjue. Nå er hun bare et vesen som tapper oss for livsglede. Hun er alkoholiker, Tanya. Det går ikke å få henne frisk om hun ikke vil selv. Og hun VIL ikke. Dette livet passer henne. Våkne, finne, hive i seg en halvliter – og glemme alt! Telefonen ringte igjen. Foreldrene ble stående stille før fars stemme svarte: – Ja? – Pappa … – Larisa igjen. – Jeg sitter på Oslo S. Det er politi her, de tar meg hvis jeg blir værende. Vær så snill … – Hør her nå, – faren avbrøt. – Du får ikke komme hjem. Dette er endelig. – Så da skal jeg ta livet mitt? – det hørtes ut som et trussel i stemmen til Larisa. – Er det DET dere vil? At de ringer fra likhuset?! Veronika stivnet. Larisa brukte alltid dette «esset» når alt annet var prøvd. Før hadde det virket. Moren grein, faren ble urolig, og Larisa fikk penger, mat og husrom. Men i kveld lot faren seg ikke manipulere. – Ikke tru, – sa han. – Du er altfor glad i deg selv til det. Vi gjør det slik: – Hvordan da? – spurte Larisa, med et glimt av håp. – Jeg finner et rom til deg. Den billigste hybelen på utkanten. Betaler første måneden. Gir deg litt matpenger. Ferdig. Deretter er det opp til deg. Får du deg jobb og slutter med tullet – lever du. Hvis ikke, er du på gata om en måned. Da er det ikke mitt problem. – Hybel?! Ikke engang leilighet? Pappa, jeg klarer det ikke alene. Det er skummelt. Og der … der kan det jo være fæle folk. Og hvordan skal jeg klare meg, jeg har jo ikke engang sengetøy, han der tok alt! – Mamma pakker sengetøy i en bag. Vi leverer hos vaktmesteren. Du får hente det selv. Du får ikke komme opp i leiligheten, det sa jeg. – Dere er ikke mennesker! – skrek Larisa igjen. – Kaster egen datter ut på landsbygda! Må bo som en rotte, mens dere sitter i treroms! Mor orket ikke mer og grep telefonen. – Larisa, hold kjeft! – skrek hun så Veronika skvatt. – Faren din har rett! Dette er din siste sjanse. Rom eller gata. Bestem deg nå, for i morgen får du ikke engang hybel! Det ble stilt i andre enden. – Greit, – mumlet Larisa til slutt. – Sende adressen. Og vipps litt penger nå. Jeg er sulten. – Det blir ikke penger, – svarte Valerij. – Jeg handler mat og legger i bagen. Jeg vet hva du bruker pengene på. Han la på. Veronika bestemte seg for at det var trygt. Hun gikk ut mot kjøkkenet med et uskyldig ansikt. Hun regnet med å få høre det – at hun så pjusk ut, eller at hun var likegyldig og ikke brydde seg om alt som foregikk. Men foreldrene så ikke en gang på henne. – Veronika, – hvisket moren. – Ja, mamma? – Det ligger gamle laken og putetrekk øverst i skapet. Hent dem, og pakk i den blå bagen i boden. – Ja, mamma. Veronika gjorde som hun fikk beskjed om. Hun fant bagen, ristet ut noe gammelt rot. Hun tenkte: Hvordan skal Larisa klare seg alene? Hun kan jo ikke koke pasta engang. Og drikkingen hennes… Veronika visste at søsteren ikke klarer to dager uten sprit. Veronika gikk til foreldrenes soverom, fant en krakk og tok ut sengetøyet. – Ikke glem håndklær! – ropte faren fra kjøkkenet. – De er med, – svarte Veronika. Hun så faren gå ut i gangen, ta på skoene og gå, uten å si et ord. Han dro sikkert for å finne «hybelen». Veronika gikk mot kjøkkenet. Moren satt urørlig på stolen. – Trenger du en tablett, mamma? – hvisket Veronika. Moren så på henne. – Du vet, Nika … – begynte hun tonløst – Da Larisa var liten, trodde jeg at hun skulle bli min hjelper. Vi skulle prate om alt mulig sammen. Nå håper jeg bare hun ikke glemmer hvor hybelen ligger. At hun kommer seg dit… – Hun kommer seg dit, – svarte Veronika lavt. – Hun klarer seg alltid. – Ikke denne gangen, – ristet moren på hodet. – Øynene hennes er forandret. Tomme. Som om ingenting er igjen. Bare en kropp, som må fylles med det der giftstoffet. Jeg ser jo at du er redd for henne… Veronika tidde. Hun hadde alltid trodd at foreldrene ikke merket at hun var redd, at de bare var opptatt av å redde «fortapte Larisa». – Jeg trodde dere ikke brydde dere om meg, – innrømmet hun lavt. Mor strøk henne over håret. – Vi bryr oss. Men vi er utslitte. Vet du sånn som på fly? Du må ta på deg oksygenmasken selv før du hjelper barnet. Vi prøvde å hjelpe henne i ti år. Kodet henne, sendte henne til kloke koner og dyr terapi. Til slutt … holdt vi nesten på å kveles selv. Det ringte på døra. Veronika skvatt. – Er det henne? – spurte hun fort. – Nei, pappa har nøklene. Det er sikkert dagligvarelevering, han bestilte det. Veronika åpnet. En bud leverte to tunge poser. Hun satte dem på kjøkkenet og pakket ut: Korn, hermetikk, olje, te, sukker. Ingenting unødvendig. – Hun spiser ikke sånn mat, – kommenterte Veronika, la bort en pakke bokhvete. – Hun vil bare ha ferdigmat. – Vil hun leve, klarer hun å koke selv, – svarte moren, stemmen kjølig og bestemt. – Ikke mer dilling. Vi tar livet av henne med all medlidenheten vår. Etter en time kom faren tilbake. Han så ut som han hadde vært på jobb tre døgn i strekk. – Fant et sted, – sa han kort. – Jeg har nøklene. Huseieren er streng pensjonert lærer. Hun sa straks: Lukt eller bråk – da er det ut uten diskusjon. Jeg var ærlig og sa: Kast henne ut med en gang da. – Valera … – sukket moren. – Hva da «Valera»? Jeg gidder ikke lure folk mer. Hun må få vite alvor. Han tok med seg bagen med sengetøy, grep matvarene og gikk mot døra. – Jeg leverer alt til vaktmesteren. Hun får beskjed hvor hun kan hente det. Veronika, lås døren med alle låser. Og ringer hun på hjemmetelefonen – ikke ta den. Faren gikk, og moren gråt på kjøkkenet. Veronikas hjerte brast. Hvordan kan det være slik? Hun lever jo ikke, bare eksisterer fra fyll til fyll – og gjør foreldrenes liv til et helvete… *** Foreldrene hadde ikke forventet dette – en uke senere ringte huseieren og sa politiet hadde hentet Larisa. Hun tok med seg tre menn på hybelen og festet hele natta. Og igjen klarte ikke foreldrene la være – Larisa ble sendt til et rehabiliteringssenter. Stedet var lukket og godt voktet – de lovte å få henne av alkoholen på ett år. Kanskje skjer det et mirakel likevel?…

Author Sommer fuglViews 103

Slapp ikke datteren inn i huset

Hvorfor slapp dere henne ikke inn? Pernille tok endelig mot til seg og stilte spørsmålet som hadde gnagd i henne lengst. Før før fikk hun jo alltid komme inn

Moren smilte bittert, nesten som om hun hånte egne ord.

Fordi jeg er redd for deg, Pernille. Tror du vi ikke ser hvordan du trekker deg unna, hver gang søstera di snubler inn midt på natta? Hvordan du gjemmer bøkene, livredd for at hun skal ødelegge dem?

Hun bare ser på deg, blir sinna. Sint fordi du er normal. Det venter et annet liv på deg. Hun har for lengst druknet sitt eget i flaska.

Pernille trakk hodet ned mellom skuldrene, holdt seg taus over læreboka som lå oppslått foran henne og i stua hyllet nok et rabalder seg opp.

Faren tok ikke engang av seg jakka; han stod midt i gangen med mobilen stramt i hånda, og ropte inn i telefonen.

Du kan ikke lure meg! brølte han. Hvor har du gjort av alt? To uker siden du fikk lønna, to uker, Mariann!

Kristine tittet inn fra kjøkkenet, fulgte mannens monolog, og spurte til slutt:

Igjen?

Erik bare vinket avvisende og skrudde på høyttaleren straks fylte gråt stua.

Den eldste søstera til Pernille hadde evnen til å smelte stein. Men etter alle disse årene hadde foreldrene fått seg et skall.

Hva mener du, «han kaster deg ut»? Erik småtrampet over plankene i gangen. Han gjør helt rett. Hvem orker dette evige fyllekalaset?

Har du sett deg sjøl i speilet? Du er tretti år, Mariann. Men du ser ut som ei sliten torgkatt.

Pernille åpnet døra til rommet sitt noen centimeter.

Pappa, vær så snill Gråten stanset plutselig. Han har bært ut tingene mine i trappeoppgangen, jeg har ikke noe sted å gå!

Det regner ute, det er kaldt Kan jeg ikke bare komme til dere, bare noen dager? Få sove ut

Moren kastet seg frem, ville ta telefonen, men Erik vred seg unna.

Nei! svarte han kontant. Du kommer ikke hit inn.

Vi ble enige sist gang. Etter du pantsatte TV-en mens vi var på hytta, er døra vår stengt for deg!

Mamma! Si noe, da, mamma! skrek det fra høyttaleren.

Kristine skjulte ansiktet i hendene. Skuldrene hennes ristet.

Mariann, hvordan kunne du sa hun tungt, uten å se på ektemannen. Vi har kjørt deg til lege, støttet deg. Du lovte oss De sa behandlingen skulle vare i tre år.

Men du holdt ikke ut en eneste måned!

Den behandlingen deres er bare tull! hveste Mariann. På et øyeblikk gikk stemmen fra sutrete til aggressiv. De bare suger penger ut av dere!

Jeg har det vondt, skjønner dere det? Alt brenner inni meg, jeg får ikke puste!

Og dere snakker om TV-en

Han sitter og sørger for den!

Jeg skal kjøpe dere ny, jeg lover!

Hvordan, da? Erik stanset og festet blikket i veggen. Hvordan skal du få til det, når du har rota bort alt?

Lånt av de tvilsomme du henger med? Eller har du røska med deg ting fra leiligheten til han der hva han nå heter?

Det er ikke viktig! utbrøt Mariann. Pappa, jeg har ingen steder å bo! Vil dere at jeg skal sove under en bro?

Gå til sosialen. Hvor som helst, bare ikke hit. Fars stemme var isende rolig. Du slipper ikke inn her.

Jeg bytter lås hvis jeg ser deg utenfor bygården.

Pernille satt med knærne trukket opp til haken på senga.

Vanligvis, når søstera fikk foreldrene til å koke, slo aggresjonen tilbake på henne.

Sitter du der igjen, begravd i mobilen? Du blir akkurat som henne bare en snylter! slike ting hadde hun hørt i snart tre år.

Men i dag var det som om hun ikke engang fantes.

Ingen kjeftet, ingen snakket til henne. Faren la på, kledde av seg og gikk på kjøkkenet sammen med moren.

Pernille tasset ut i gangen.

Erik, vi kan ikke gråt moren ute på kjøkkenet. Hun kommer til å gå til grunne. Du kjenner henne når hun er i den tilstanden.

Hun har ingen kontroll.

Skal jeg ta ansvar for henne? Erik satte vannkokeren hardt ned på plata. Jeg er fem og femti, Kristine. Jeg vil bare komme hjem, sette meg i godstolen

Jeg vil ikke måtte gjemme lommeboka under puta! Jeg orker ikke flere naboklager om at hun henger i oppgangen med lugubre typer og skjeller folk ut!

Hun er datteren vår, svarte moren lavt.

Hun var datteren vår, fram til hun ble tjue. Nå trekker hun bare livet ut av oss.

Hun er alkoholiker, Kristine. Og det hjelper ingenting, hvis hun ikke vil selv.

Men hun vil ikke. Hun vil ha det sånn. Våkner, finner noe billig sprit, ruser seg og glemmer.

Telefonen ringte på nytt.

Foreldrene stivnet et øyeblikk. Så svarte faren.

Ja.

Pappa Stemmen til Mariann. Jeg sitter på Oslo S. Politiet går her, de tar meg hvis jeg blir sittende nå.

Vær så snill

Hør på meg, avbrøt faren. Du kommer ikke hjem hit. Det er slutt.

Så jeg skal ta livet av meg, da? Er det det dere vil? Vil dere at de ringer fra likhuset?

Pernille stivnet. Det var alltid siste kortet Mariann spilte.

Før pleide det å virke. Moren gråt, faren fikk vondt i brystet, søstera fikk penger, fikk komme inn, fikk mat og ble vasket.

Men ikke denne gangen. Faren lot seg ikke røre.

Ikke tru meg, svarte han. Du elsker deg selv for mye til det. Dette gjør vi: Jeg ordner et rom, billig, i utkanten av byen. Betaler første måneden. Gir deg litt penger til mat. Så er det opp til deg.

Finner du jobb og tar deg sammen, greit. Hvis ikke om en måned er det gata. Og da får det være sånn.

Bare et rom?! Ikke egen leilighet? Pappa, jeg klarer ikke være alene. Jeg er redd.

Og dessuten tenk om naboene er fæle folk?

Og jeg har ikke noe å flytte inn med engang! Alt sengetøyet han der tok det med seg!

Moren din legger sengetøy i en bag. Vi leverer det til vaktmesteren, så henter du der. Ikke kom til leiligheten, jeg har sagt fra.

Dere er som ville dyr! brølte Mariann. Der sitter dere i treroms, og så skal jeg bo i ei rottebule som en skabbete katt?!

Nå sprakk det for moren, hun grep telefonen.

Mariann, nå holder du opp! skrek hun så Pernille skvatt. Faren din har rett!

Dette er din siste sjanse. Enten rommet eller gata.

Du velger nå, for i morgen nekter han også å hjelpe med rom.

Det ble stille i andre enden.

Greit, mumlet Mariann til slutt. Send adressen. Og overfør penger, jeg må ha noe mat.

Du får ikke penger, sa Erik hardt. Jeg kjøper maten, pakker den sammen og leverer samtidig som sengetøy. Jeg vet hva slags «mat» du bruker pengene på.

Han la på.

Pernille visste dette var øyeblikket. Hun tuslet inn til kjøkkenet, lot som hun bare var tørst.

Hun forventet utskjelling. At faren skulle himle med øyne over den flekkete T-skjorta hennes. At moren ville snu seg og si at hun var lat, uansvarlig, søstra hennes ligger utslått i byen og hun farter bare rundt

Men de snudde seg ikke.

Pernille, sa moren stille.

Ja, mamma?

Øverst i skapet ligger det gamle dynetrekk og putetrekk. Legg dem i den blå bagen fra boden.

Ja, mamma.

Pernille gikk for å gjøre det.

Hun fant bagen, ristet ut noe annet skrot fra den.

Hun klarte ikke å tenke: Hvordan skulle Mariann takle å bo alene? Hun kunne jo ikke koke pasta engang! Og det hun ikke klarte å gi slipp på

Pernille visste at søsteren ikke ville greie to dager uten en flaske i nærheten.

Hun kom inn til foreldrenes soverom, klatret opp på krakken og dro ut sengetøyet.

Ikke glem håndklær! ropte faren.

Har allerede lagt dem nedi, svarte Pernille.

Hun så faren gå ut i gangen, ta på seg skoene og forlate leiligheten uten et ord til.

Han skulle vel ordne «det rommet».

Pernille gikk ut på kjøkkenet igjen. Moren satt ubevegelig i stolen.

Mamma, skal jeg hente medisin til deg? hvisket Pernille og gikk nærmere.

Morens øyne var matte.

Vet du, Pernille Da hun var lita, trodde jeg vi skulle bli så nære. Snakke om alt mulig.

Nå sitter jeg bare og håper at hun husker adressen til det rommet. At hun klarer å finne fram

Hun klarer det, Pernille satte seg ytterst på stolen. Hun har alltid klart seg.

Ikke denne gangen, ristet moren på hodet. Hun har fått et annet blikk. Helt dødt. Som om alt inni er tømt bort.

Bare igjen et hylster som fylles med det der faenskapet.

Og jeg ser hvor redd du er for henne

Pernille tidde. Hun hadde alltid trodd foreldrene ikke la merke til frykten hennes, de hadde alltid vært for opptatt med å redde «tapte» Mariann.

Jeg trodde, dere ikke brydde dere om meg, innrømmet hun lavt.

Moren strøk en hånd gjennom håret hennes.

Vi har aldri sluttet å bry oss. Vi er bare utmattet. Forstår du, sånn som på fly først tar du på deg masken selv, så barnet. Vi prøvde i ti år å ta på henne masken. Ti år, Pernille.

Vi har kodet henne, stempelet henne ut, har svidd av titusener på klinikker og kjerringer.

Til slutt holdt vi på å kveles selv.

Det ringte på døra. Pernille stivnet.

Er det henne? spurte hun skjelvende.

Nei, pappa har nøklene. Det er vel matleveringen han bestilte.

Pernille åpnet døra, og tok imot to tunge poser fra budet.

Hun bar dem på kjøkkenet og begynte å sortere. Havregryn, hermetikk, smør, te, sukker. Ikke noe ekstra.

Hun kommer ikke til å spise dette, sa hun, og la fra seg pakken med byggryn. Hun vil bare ha ferdigmat.

Vil hun leve, må hun lære seg å koke, svarte moren, og stemmen var for et øyeblikk myndig igjen. Vi kan ikke lenger pakke henne inn. Medlidenheten vår vil bare ødelegge henne helt.

En time senere kom faren hjem. Han så ut som han hadde jobbet nattevakt.

Fant et sted, sa han lavt. Nøkkelen er her. Huseieren er en streng gammel lærerinne. Hun sa rett ut: Bare det blir bråk så kaster hun henne ut.

Det sa jeg hun bare skulle gjøre, ingen vits i å lyve.

Erik sukket moren.

Hva da, Kristine? Jeg er lei av å pakke inn sannheten for folk. Nå får hun vite det.

Han tok med seg den ferdigpakkede bagen og matposene og gikk mot døra.

Jeg leverer til vaktmesteren. Ringer hende, sier hvor hun skal hente det.

Pernille, lås døra etter meg. Og svar ikke om det ringer på hustelefonen.

Faren forsvant, moren trakk seg inn på kjøkkenet og gråt.

Pernille satt som fastfrosset. Hvordan kunne det bli sånn? Hun lever ikke, hun bare eksisterer fra fyll til fyll og lar foreldrene aldri få fred

***

Foreldrenes håp slo feil etter ei uke ringte huseieren. Hun hadde kastet ut Mariann, sammen med politiet. Hun hadde dratt hjem med tre fremmede menn og festet til langt på natt.

Og likevel klarte ikke foreldrene å forlate henne denne gangen ble Mariann lagt inn på et lukket rehabiliteringssenter. Der lovte de at de skulle få henne edru på et år.

Kanskje skjer det et mirakel til slutt?