Mamma mener at Ingrid er svak, stotrer endelig Lars fram. At hun trenger mer hjelp fordi hun ikke har mann. Mens vi liksom har alt på stell
På stell? Vera snur seg brått mot ham. Lars, jeg har lagt på meg femten kilo etter fødselen. Ryggen min verker, og knærne knirker. Legen sier at enten begynner jeg å ta vare på helsa nå, eller så klarer jeg ikke å løfte Pål på armen om et år. Jeg MÅ på treningssenteret. To ganger i uka, halvannen time hver gang.
Du er på jobb hele tiden, turnusen din endrer seg stadig. Hvem skal jeg spørre om å passe sønnen vår?
Mora di bryr seg ikke om barnebarnet sitt, hun har jo Silje!
Lars tier. Ja, hvem da?
Vera støtter pannen mot det kjølige vindusglasset og ser på svigermorens slitne Toyota som sakte rygger ut fra gårdsplassen.
De røde baklysene blinker kort til farvel, før bilen forsvinner rundt hjørnet.
Klokka på kjøkkenet viser akkurat syv på kvelden.
Sigrid, Lars mor, var hos dem nøyaktig i førtifem minutter.
I stua forsøker Lars å underholde den ett år gamle sønnen deres.
Lille Pål snurrer fascinert på hjulet til en plastbil, og kaster iblant blikket mot døren der bestemor nettopp forsvant.
Dro hun? Lars er innom kjøkkenet og gnir stiv nakke.
Fløy av gårde! retter Vera, uten å snu seg. Sa at Pål var «trøtt og begynte å bli sutrete», og hun ville ikke forstyrre leggingen hans.
Tja, han pep jo et par ganger da hun tok ham opp, Lars prøver å smile, men det blir skjevt.
Han pep fordi han ikke kjenner henne igjen. Vi har ikke sett henne på tre uker! Tre!
Vera snur seg brått vekk fra vinduet og stabler kaffekopper i vasken.
Slapp av da, Vera, prøver Lars, kommer bakfra og forsøker å legge armene rundt henne, men hun unngår grepet og rekker seg etter oppvaskkosten. Mamma er bare tja, hun er blitt vant til Silje. Hun er jo eldre nå, fire år, det er lettere med henne.
Det er ikke lettere, Lars. Det er mer interessant for henne. Silje er dattera til Ingrid. Og Ingrid ja, hun er yndlingsdattera. Mens vi vi teller liksom ikke ordentlig.
Forrige fredag var situasjonen til forveksling lik.
Sigrid stakk innom «et øyeblikk», hadde med en billig plastleke til Pål og begynte straks å gjøre seg klar for å gå.
Lars rakk så vidt å nevne at han skulle ut på jobb lørdag, og at det hadde vært fint om moren hans kunne passe barnebarnet et par timer, så Vera fikk handlet og gått på apoteket.
Å Lars, det er helt umulig! utbrøt Sigrid og veivet med hendene. Silje og jeg skal på dukketeater, og Ingrid spurte om jeg kunne ha Silje hele helga.
Stakkars jente jobber så hardt, hun må jo få litt tid til å ordne seg et liv.
Lars søster oppdrar datteren sin alene, men det «alene» er ganske relativt.
Ingrid «finner seg selv» og bytter kjærester, mens Silje bor ukevis hos bestemor. Sigrid henter henne i barnehagen, drar på dans, kjøper dyre dresser og kjenner alle dukkene på barnerommet ved navn.
Så du statusen hennes? Vera nikker mot mobilen hans på bordet. Se hva mora di har lagt ut.
Motvillig drar Lars opp skjermen.
Filmene flimrer: Silje spiser is, bestemor skyver henne på huske, de former figurer av leire en lørdagskveld.
Teksten under: «Min største glede i livet, mitt hjerte.»
Hun var med dem hele helgen Vera biter seg i leppa så hun nesten begynner å gråte. Hun var innom oss i ti minutter. Og der idyll.
Lars, Pål er bare ett år. Han er barnebarnet hennes. Sønnen din. Hvorfor bryr hun seg ikke om ham?
Lars er stille. Han har ikke noe å si.
Han husker plutselig forrige måned, da moren ringte ham midt på natta fordi kjøkkenkranen «hadde gått i stykker og hele kjøkkenet svømte». Lars dro tvers gjennom byen.
Han betalte ned et smålån for moren, som hun hadde tatt for å kjøpe en ny telefon til Ingrid til bursdagen.
Han tilbrakte hver helg i mai på småbruket, plantet poteter for Sigrid, mens Ingrid og Silje solte seg på terrassen.
Vi kan jo spørre mamma igjen, prøver Lars forsiktig. Jeg skal forklare at det handler om helsa di, ikke om luksus.
Vera svarer ikke. Hun vet allerede hvor det vil ende.
***
Samtalen finner sted tirsdag kveld.
Lars setter på høyttaler slik at Vera hører alt selv.
Hei, mamma. Liten ting
Vera må på trening på grunn av ryggen. Legen har sagt det er alvorlig
Men kjære deg, Lars, trenger hun treningssenter? Sigrids stemme er livlig, og Siljes latter høres i bakgrunnen. Hun kan trene hjemme.
Om hun kutter ut boller og kaker så slutter sikkert ryggen å verke også.
Mamma, legen har anbefalt opplegg med trener og massasje. Kan du passe Pål tirsdag og torsdag fra seks til åtte? Jeg henter deg etterpå.
Det er stille i røret.
Du kjenner jo timeplanen min. Jeg henter Silje i barnehagen klokka fem. Så har vi aktiviteter, og så går vi tur i parken.
Ingrid jobber sent, hun stoler på meg.
Jeg kan ikke la være å hjelpe Silje for at Vera skal tilbringe tid på treningsstudio!
Mamma, Pål er også barnebarnet ditt. Han trenger oppmerksomhet. Du ser ham én gang i måneden!
Ikke begynn. Silje er jente, hun dras mot meg, hun elsker meg.
Pål er for liten, han forstår jo ingenting. Når han blir større, kan vi omgås.
Nå må jeg legge på, vi skal tegne sammen.
Lars legger sakte fra seg mobilen på bordet.
Hørte du det? Så sønnen min må «fortjene» bestemors oppmerksomhet?
Han må liksom vokse seg til, for at hun skal gidde å bry seg?
Lars, jeg visste hun kom til å svare sånn, sier Vera og stemmen knirker av sinne. Helt siden vi skulle hjem fra føden og hun kom to timer for sent fordi Silje «måtte få nye strømpebukser med én gang».
Lars, det gjør ikke noe om hun mener jeg er lat eller tykk. Men det er vondt for Pål. Han vil vokse opp og spørre «Mamma, hvorfor er bestemor alltid med Silje, men aldri med meg?»
Hva skal jeg si? At tanten hans er yndlingsdattera, mens faren hans bare er lommebok og altmuligmann for sin egen mor?
Lars reiser seg og begynner å gå fram og tilbake på kjøkkenet. Han holder på ti minutter. Så stanser han plutselig.
Nå er det nok! Husker du vi snakket om å pusse opp kjøkkenet hennes til runddagen?
Vera nikker.
De har spart penger i et halvt år for å lage overraskelse til Sigrids jubileum.
Lars har allerede funnet innredning, forhandlet rabatt og ordnet håndverkere.
Summen de skulle bruke er stor det hadde vært nok til et årsabonnement på det beste treningssenteret for Vera.
Det blir ikke noe oppussing, sier Lars bestemt. Jeg ringer møbelforretningen i morgen og kansellerer.
Mener du det? Vera ser forbløffet på ham.
Helt alvorlig. Hvis mora mi bare har energi for ett barnebarn, får hun fikse problemene sine selv. Eller be Ingrid om hjelp. Hun får fikse kraner, frakte poteter og betale regninger for henne.
Vi bruker pengene på barnevakt, så du får dratt på trening.
***
Neste morgen ringer Sigrid selv.
Lars, du snakket jo om å komme innom denne uka og se på kjøkkenvifta? Den er jo nesten i vranglås, og hele leiligheten fylles av røyk. Og Silje savner deg, hun spør hele tiden «Hvor er onkel Lars?»
Lars sitter på kontoret og myser.
Før hadde han allerede tenkt ut hvordan han skulle rekke innom Jernia på vei hjem.
Men nå
Jeg kommer ikke, mamma, svarer han rolig.
Hva mener du, kommer ikke? Morens stemme blir straks fornærmet. Og kjøkkenvifta da? Jeg kan jo ikke puste her!
Spør Ingrid. Eller hennes nye kjæreste.
Jeg har mer enn nok å gjøre vi har bestemt oss for å prioritere Veras helse, så all min fritid er fullbooket framover. Jeg skal passe Pål.
Alt dette tullet? moren fnyser. Lar du kona di bestemme alt nå, så du forlater mora di?
Jeg verken forlater eller svikter jeg bare setter grensene. Akkurat slik du gjør.
Du prioriterer Silje og Ingrid. Jeg prioriterer Pål og Vera.
Det er rettferdig.
Snakker du sånn til meg?! moren hvese. Jeg har gjort alt for deg! Jeg har oppdratt deg til å bli en ordentlig mann! Og så svarer du meg slik?!
Hva er «alt», mamma? spør Lars rolig. Hjalp Ingrid med pengene mine? Lot henne slappe av mens jeg sleit på jordet på hytta di?
Og en ting til Møblene til jubileumsgaven vi har allerede kansellert. Pengene går til det vi selv trenger mest. Vi må ha barnevakt, når bestemora ikke har tid til sitt eget barnebarn.
Det tar bare et øyeblikk før telefonen flommer over av morens raseri:
Hvordan våger du! Jeg har gitt deg alt! Du og den slangen din, Vera, er helt fra vettet! Silje er stakkars uten far, hun trenger kjærlighet! Pål har alt, ruller seg i luksus!
Hvorfor tror du egentlig jeg må elske ham? Hjertet mitt tilhører Silje, hun betyr alt for meg! Utakknemlige barn! Ikke ring mer, og ikke vis deg her!
Lars legger på. Hendene hans skjelver litt, men det føles rart lett.
Han vet at dette bare er starten på et familieoppgjør.
Snart kommer Ingrid til å ringe, hun vil sende sure meldinger på Messenger og klage over at de er egoistiske og kalde.
Det blir tårer, forbannelser og manipulasjon med dårlig samvittighet.
Akkurat slik blir det.
På kvelden når Lars kommer hjem, møter Vera ham i døra. Hun har allerede fått en sinnefull talebeskjed fra svigermora, hvor «giftig orm» var det mildeste uttrykket.
Er du sikker på at vi gjør det rette? spør hun lavt når de har lagt Pål og setter seg til middag. Hun er jo din mor.
En mor skal elske alle sine barn og barnebarn, Vera. Ikke velge ut favoritter og bruke de andre som ressurser.
Jeg har lenge oversett dette. Tenkt: sånn er vel bare personligheten hennes. Men når hun ikke bryr seg om deg eller Pål helst fordi hun har «opptatte dager med Silje» Nei, nå er det nok.
**
Familiekonflikten varer lenge.
Ingrid og moren, uten sine vanlige bidrag, plager Lars og Vera med meldinger og samtaler de skjeller ut, trygler, roper, prøver å få de to til å føle skyld.
Lars og Vera holder ut, svarer ikke.
To uker etter bråket står Ingrid plutselig i døra.
Hun begynner å kjefte, kaller broren «underdanig tøffel», og forlanger at Lars straks skal betale morens regninger og gi penger til mat og medisiner.
Lars bare lukker døra foran nesen på henne. Nok er nok, han gidder ikke være «den takknemlige sønnen» lenger.
