Men kjære Eirik, vær så snill! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, vannet spruter ut overalt, jeg kommer til å oversvømme underetasjen, og du vet jo hvordan hun heksa nede er hun tar livet av meg om jeg søler vann igjen! Jeg er så skjelven at jeg ikke klarer å finne stoppekranen! stemmen i telefonen var så skingrende og fortvilet at jeg hørte hvert ord der jeg satt på motsatt side av kjøkkenbordet, selv om mobilen ikke sto på høyttaler.
Ingrid la sakte ned gaffelen. Lyden fra bestikket mot porselen brøt roen i den lune kjøkkenkroken som et varselsignal; en ny runde i den samme kampen, den som hadde vart i snart tre år. På andre siden av bordet satt mannen hennes, Eirik, betenkt, vekslet mellom å se på det hjemmelagde lammesteika og skjermen på mobilen.
Silje, slapp av, mumlet han. Hvilken kran mener du? Under kjøkkenbenken eller på badet? Prøv å finne hovedkrana og skru igjen.
Jeg vet ikke hvor den er! Eirik, kan du komme, vær så snill, jeg er så redd! Hva om det er varmt vann, eller hvis hele leiligheten blir ødelagt? Jeg klarer ikke dette alene!
Eirik så på kona si. Det bønfallende uttrykket hadde Ingrid sett ofte den siste tida, en blanding av hjelpeløshet og skyldfølelse.
Ingrid, du hører vel? Det blir jo oversvømmelse ellers. Silje kan jo ingenting praktisk, hun er helt håpløs. Jeg må dra.
Så klart du må, svarte Ingrid jevnt, dempet på stemmen, men med en ild under overflaten. Vi har jo ikke noe å feire i dag. Det er jo ikke bryllupsdagen vår, og vi har jo ikke planlagt denne kvelden i to uker. Jeg har jo ikke stått over grytene i flere timer. Dra du, Eirik, redd Silje. Det er jo ingen andre enn deg som kan hjelpe.
Ikke gjør dette vanskelig, Eirik fór opp og grep bilnøklene. Vi har vært venner siden barneskolen. Hun er i trøbbel. Det tar ikke lang tid. Kan du ikke sette lammesteika i ovnen, så den holder seg varm?
Døren gikk igjen bak ham. Ingrid ble stående alene blant duften av rosmarin og lam og en voksende klump i brystet. Fra vinduet så hun bilen til Eirik forsvinne ut i den regnvåte Oslo-natta.
Silje. Et navn som etter hvert hadde blitt et tredje hjul i ekteskapet. Barndomsvenninna, klassekameraten, “en av gutta” Eirik hadde mange måter å omtale henne på. Hun dukket opp i livene deres brått etter at hun ble skilt, og tok mer og mer plass. Først var det enkle ting: Hjelpe med flyttelass, fikse internett, bytte lyspære smått og greit. Eirik, god på alt med en skrutrekker, hjalp selvsagt til.
Sakte, men sikkert ble Silje sine nødssituasjoner mer presserende: Punktert dekk på E6, bokhylle, dusjforheng eller “alt hoper seg opp, jeg får ikke sove for alt som er ødelagt”. Og det var alltid rett når Eirik og Ingrid hadde planlagt å gjøre noe sammen.
Ingrid var ikke sjalu eller dramasøkende. Hun visste hva vennskap betydde. Men kvinnelig intuisjon varslet at det ikke bare handlet om defekte blandebatterier. Silje var ei elegant dame, alltid pleid, med et lurt blikk og en måte å snakke med menn som fikk dem til å føle seg uunnværlige. Hun spilte rollen som hjelpesløs mesterlig, og Eirik slo stadig ut med brystkassa og levde seg inn i rollen som reddende helt.
Ingrid satte bort maten appetitten var borte. Eirik kom hjem tre timer senere, skitten og trøtt, men tydelig fornøyd.
Rakk det akkurat! Det hadde virkelig blitt flom. Måtte på bensinstasjonen på Sagene og kjøpe en ny pakning. Silje var livredd, drakk kamillete i timesvis.
Ble du i det minste servert te, helt? spurte Ingrid, mens hun bladde i en bok.
Ja da, og eplekake. Hun hadde bakt til i dag. Hun sa forresten beklager til deg, at kvelden ble ødelagt.
“Eplekake?” tenkte Ingrid. “Så mens hun ikke fant stoppekranen, hadde hun eplekake i ovnen? Pussig sammenfall.”
Hun sa ingenting mer. Krangling var bare sløsing; Eirik gikk straks i forsvarsposisjon og beskyldte henne for å være følelseskald og urimelig. Dette krevde en mykere linje. Neste gang, bestemte Ingrid, skulle hun ikke bli sittende hjemme. Hun skulle bli med Eirik og “redde” Silje.
Neste gang kom raskere enn hun hadde trodd. En lørdag de skulle til hytta i Kragerø. Været var nydelig, sola varmet, grillmaten lå klar i bagasjerommet, og i tankene satt Ingrid og Eirik allerede på terrassen med hvert sitt glass rødvin.
Så ringte telefonen den spesielle ringetonen Ingrid visste hvem tilhørte: Silje.
Ja, Silje? Hva, gnister? ansiktet til Eirik ble alvorlig. Det lukter brent? Ikke ta på noe! Slå av sikringen i gangen! Ja, jeg kommer så fort jeg kan.
Skamfullt så han mot Ingrid, som sto med en kasse blomster på trappa.
Ingrid, dette er
Kontakt? avbrøt hun.
Nei, verre. Sikringsskapet spruter gnister, sier hun. Det lukter brent i hele leiligheten. Elektrikeren fra boligselskapet kommer aldri på en lørdag, og privatfolk er dyre og trege.
Greit, Ingrid satte blomsterkassen på bakken. Så da blir det ingen Kragerø.
Nei, vi tar en liten svipptur innom, jeg fikser det, så kjører vi videre. Det tar ikke mer enn en time.
Ok, svarte hun bestemt. Jeg blir med.
Eirik så overrasket ut.
Hvorfor det? Du kan jo ikke elektriske ting.
Nei. Men vi skal på hyttetur sammen. Vi stopper hos Silje, du fikser elektrisk og så drar vi. Dessuten har jeg ikke sett henne på en stund.
Det var lite å si imot. De satt seg i bilen. Hele veien trommet Eirik rastløst med fingrene på rattet. Ingrid satt rolig, men under overflaten kokte hun.
Silje åpnet døren i silke-morgenkåpe som akkurat dekket lårene, med perfekt sminke. Da hun så Ingrid, forsvant smilet hennes i et sekund, men hun heiv det straks på plass.
Ingrid! For en overraskelse! Her står jeg, helt forstyrret og ustelt kom inn, kom inn! Eirik, du er en engel, det spraker og støyer i gangen!
De kom inn. Det luktet veldig svakt av svidd plast i gangen, men dramatikken var ikke tydelig. Eirik tok resolutt fram skrutrekker og testpenn og gikk mot sikringsskapet.
Skal du ikke komme på kjøkkenet, Ingrid? Vi kan ta en kaffe mens “mannen fikser”, kvitret Silje.
Jeg blir her. Kanskje Eirik trenger hjelp til å holde lommelykta, sa Ingrid bestemt.
Lommelykt? fniste Silje. Eirik er jo proffen selv, han trenger ikke hjelp. Sant, Eirik?
Han svarte ikke han var allerede borte i ledningene.
Silje, hvorfor ringte du ikke vaktmestertjenesten? De har jo døgnbemanning.
Nå, du vet de kommer jo inn med møkkete sko og stygge kommentarer. Eirik skjønner seg på sånt, og jeg stoler bare på ham.
Min manns flinke hender, sa Ingrid med trykk, skulle egentlig holde grillspyd på hytta nå. Dette var ikke planlagt, for å si det sånn.
Beklager! Jeg ødelegger alt! Alt faller sammen når man er alene. Livet er ikke enkelt uten en mann i huset, vet du, sukket Silje og la hodet på skakke.
Eirik var ferdig etter femten minutter.
Slakk forbindelse på en sikring. Jeg fiksa det, men du må bytte ut hele automatsikringen. Det er en gammel modell.
Kan du gjøre det? Silje la hendene på Eiriks arm. Jeg kan betale. Og trenger du hjelp til å kjøpe riktig sikring?
Nei, han har ikke tid, svarte Ingrid. Vi skal videre på hytta, Silje. Eirik kan skrive ned modellen for deg, så ringer du elektriker.
Silje så på Ingrid med irritasjon før hun igjen myknet mot Eirik.
Men blir dere ikke med på kaffe? Jeg har kjøpt dine favoritt-vaniljeboller, Eirik!
Nei takk. Vi har fullt program, svarte Ingrid, tok Eirik under armen og styrte ham ut døren. Vi har planer.
Ute pustet Eirik ut, men begynte straks å unnskylde Silje.
Du var litt hard nå, Ingrid… Hun mente det bare godt.
Hun henger på deg, Eirik. Hun ber ikke om hjelp hun ber om oppmerksomhet.
Slutt, du overdriver. Vi har vært venner siden vi var små! Jeg er som en bror for henne.
Ja, en bror som rydder, fikser og gir egoet hennes litt glans. Den typen bror.
Turen til Kragerø gikk som planlagt, men etterdønningene lå der. Ingrid visste dette ikke var siste ord fra Silje. Hun nøt kontrollen, nøt å kunne trekke i trådene og se Ingrid og mannen løpe til ved første pip.
Oppløsningen kom to uker etterpå. Eirik var på arbeidsreise, skulle hjem på fredagskvelden. Ingrid sto ved grytene og gledet seg til å se ham. Klokken seks ringte han.
Ingrid, jeg blir litt forsinket. Jeg er nettopp i byen, men Silje ringte… Hun har visst trøbbel igjen.
Hva nå? Har det landet en meteoritt på balkongen hennes?
Nei, hun kjøpte ny gardinstang, tung sak. Hun prøvde henge den selv, og mistet den på foten. Nå er tåa hoven, hun klarer nesten ikke gå. Og gardinstanga sperrer stua. Hun vil at jeg skal innom og rydde, og kjøpe salve på apoteket. Det tar ikke lang tid.
Ingrid tok et dypt pust.
Eirik, hør på meg. Dra hjem jeg drar til henne.
Du? Hvorfor det?
Fordi jeg er kvinne og vet hvilken salve som trengs. Og jeg kan hjelpe henne bedre nå. Du er jo sliten, kjør hjem og varm opp middagen. Jeg er der om en halvtime.
Eh… ja vel, om du vil det. Bare ikke vær for hard mot henne, ok? Hun har det nok vondt.
Ingrid la på. Hun hadde ikke tenkt å behandle tåa til Silje men situasjonen trengte skikkelig behandling.
Hun tok opp mobilen, bestilte en “Handyman” fra en norsk tjeneste, valgte den mest profesjonelle. Hun bestilte også varene Silje trengte på apotek-app smertestillende, elastisk bandasje og betalte, med levering til hennes adresse.
Da det nærmet seg, kjørte hun bort til Silje. Hun rakk inngangsdøra samtidig med en apotekbud. Hun tok imot pakken og gikk inn uten å ringe på. Døra sto ulåst Silje ventet nok på Eirik, alltid klar for “heltens” ankomst.
Stua badet i dempet belysning; stearinlys, en flaske hvitvin og to glass sto klare. Silje lå på sofaen i samme silkemorgenkåpe som sist, benet utstrakt og med dramatisk minespill. Som om hun ventet på en filmhelt.
Eirik? Er det deg? Har du salven? lød det teatralsk fra sofaen.
Ingrid skrudde opp lysbryteren i taket, og alt det romantiske ble plutselig veldig tydelig: Satt opp for Eirik, ikke for noen håndtverker.
Silje spratt opp på sofaen tilsynelatende uten smerter.
Ingrid?! Hva gjør du her? Hvor er Eirik?
Han er hjemme og spiser. Jeg tok med medisiner til deg. Og hjelp.
Hjelp? Silje så forvirret ut. Men Eirik skulle komme! Han er jo sterk, han kunne henge stanga!
Gardinstanga skal en profesjonell henge opp, svarte Ingrid.
I det øyeblikket ringte det på igjen. Ingrid åpnet og inn kom en bredskuldret rørlegger med et digert verktøyskrin.
God kveld. Hørte noen trengte hjelp til å henge opp gardinstang?
Ja, gå inn her, sa Ingrid. Eier viser deg hvor.
Håndverkeren gikk inn i stua, så på veggen og gardinstanga, og lette frem boremaskinen.
Trenger 6mm plugger her. Hvor er stigen, frøken? spurte han.
Silje satt rød som en tomat på sofaen. Med et blikk fullt av forakt til Ingrid spurte hun lavt:
Hvorfor gjør du dette mot meg?
Jeg hjelper deg, svarte Ingrid rolig. Her er bandasjen, her er håndverkeren. Eirik har ikke mulighet akkurat nå han er sliten og trenger å være hjemme. Neste gang, ring profesjonelle med én gang. Er det gardinstang eller mannen min du trenger?
Silje reiste seg og glemte helt å halte.
Gå din vei! ropte hun. Du tror du er så perfekt! Eirik kommer snart til å gå lei av denne korrektheten din!
Kanskje det, sa Ingrid. Men han kommer hjem til meg. Det du gjør, er å trekke ham vekk fra oss for å heve deg selv. Synes du ikke det er på tide å finne deg noe eget?
Gå! skrek Silje.
Håndverkeren er ferdig om tjue minutter. Alt er betalt. God bedring, Ingrid vinket på vei ut. PS: Beinet ditt ser ut til å virke utmerket.
Hun gikk ut med en følelse av lettelse. Dette var hennes måte ikke lage drama, men vise hele bildet.
Hjemme ventet Eirik, nervøs.
Hvordan gikk det? Var det ille med beinet? Jeg har ikke fått svar på meldingene.
Ingrid satte seg ned, helte opp en kopp te.
Beinet er i toppform. Håndverkeren henger opp stanga. Jeg betalte.
Håndverker? Hvorfor det? Jeg kunne
Eirik, sett deg, hun pekte på stolen.
Han satte seg.
Har du virkelig ikke sett hva som har skjedd? Stearinlys, vin, den morgenkåpa. Hun ringer alltid når jeg ikke er her, eller når vi har planer sammen.
Eirik ble rød i kinnene og smuldret brødsmuler på duken.
Jeg har vel skjønt det… Men jeg ville ikke si nei når hun er så alene. Jeg ville ikke tro noe vondt.
Hun har brukt deg, Eirik. Når du satte henne først, satte du familien bakerst. Det ble litt tydelig i dag det var deg hun ventet. Ikke noen til å fikse gardinstang.
Eirik senket blikket.
Beklager. Jeg har vært naiv.
Litt, smilte Ingrid, men du har godt hjerte. Og jeg elsker deg for det. Men fra nå av, Eirik, får Silje ringe håndverkeren. Uansett. Familien kommer først. Avtale?
Avtale, svarte Eirik bestemt. Jeg forstår alt nå. Takk for at du tok ansvar i dag. Hvis jeg hadde kommet og sett de stearinlysene … det hadde blitt stygt.
Silje ringte aldri mer. Ikke den uka, ikke måneden etter. Kanskje det var stolthet eller mangel på det som hindret henne.
Et halvt år senere så Ingrid henne på Sandvika Storsenter arm i arm med en velkledd mann, poser fra designerbutikker, smilende og fornøyd. Blikkene deres møttes, Silje løftet haken og gikk forbi som om hun aldri kjente Ingrid.
Ingrid smilte bare. Hun var glad på Siljes vegne endelig hadde hun funnet noen som kunne henge opp alle gardinstengene hun ville. Og hjemme hos Ingrid og Eirik var det nå ro, middag for to, og ingen flere nødrop midt i kvelden.
Kveld etter kveld kunne de nå drikke te, drømme om ferie, og vite at når de først dro til Kragerø, så kom de helt dit. Noen grenser i livet må en simpelthen vokte selv når de blir tråkket på av de mest uskyldige, sørgelige blikk.
Hvis du har likt historien og mener vennskap har sine grenser, setter jeg pris på en tommel opp eller kommentar! Hva ville du gjort i Ingrids sko?
