Du, du aner ikke hva som skjedde da jeg kom hjem tidligere enn avtalt, altså! Jeg sto der på bussholdeplassen utenfor blokka, klokken var sånn nærmere elleve på kvelden og posene nesten rev skuldra mi av ledd. Mamma hadde jo pakket med syltetøyglass, hjemmelaget leverpostei, epler fra hagen deres typisk.
Jeg hadde gledet meg sånn til å overraske Marius! Tre dager før jeg egentlig skulle komme tilbake fra foreldrene mine i Tønsberg. Hele bussturen telte jeg kilometerne hjemover og tenkte bare på ham. Noen gang føles veien fra holdeplassen til oppgangen som en evighet? Spesielt når du er seks måneder gravid, ryggen verker, og beina er hovne!
Så jeg tar opp mobilen og ringer han, bare for å høre stemmen hans og kanskje hinte om at han må komme ned og hjelpe å bære litt, ikke sant?
Hei, Marius hvisker jeg, for jeg er helt sliten.
Ingrid? Er du hjemme? Nå? Hvorfor sa du ikke ifra? Vi hadde jo avtale på torsdag! røsten hans går nesten i falsett.
Ville jo bare overraske deg Er du ikke glad? Jeg er helt gåen, kom ned a, vær så snill!
Vent! Ikke kom opp! Eh, jeg mener kom, men du, det er tomt her hjemme, jeg spiste opp alt i går, kan du stikke innom Rema 1000 på hjørnet og ta med deg litt oksekjøtt? Du vet, den ferske typen.
Jeg sto der med de tunge posene, ryggen protesterte, og jeg bare Jeg klarte ikke annet enn å flekke til: Kødder du, Marius? Hører du ikke at jeg er gravid, står her med to digre bæreposer snart midt på natta! Jeg orker ikke mer, spagaten sprekker snart på ryggen min! Vi har jo poteter hjemme, egg og greier jeg er sulten og vil bare legge meg!
Men han maser og maser. Ingrid, jeg vil jo gjøre det koselig for deg, kan du ikke bare kjøpe kjøttet? Og ta med noen nye poteter også, de vi har har grodd. Det er jo bare rundt hjørnet. Kan du ikke spørre noen om å bære for deg? Jeg koser meg og fikser her imens!
Jeg hører ikke meg selv lenger, kjenner bare at hele brystkassen snurper seg og tårene presser på. Men vet du jeg ruslet faktisk til butikken. Kjøtt og poteter. Nå følte jeg meg så lattelig, men et lite håp lå der Kanskje han har laget tidenes overraskelse, tenkte jeg.
På vei hjem, hendene røde, kroppen dirrer og jeg har krampe i fingrene. Så ringer han igjen.
Ble det noe kjøtt? spør han, like blid.
Ja, Marius. Jeg står under blokka nå. Kan du åpne?
Vent! Ikke kom opp enda, sett deg på benken utenfor, det tar bare ti minutter!
Jeg holder seriøst på å klikke. Sitter der, det er kaldt og jeg føler meg nesten ugjenkjennelig. Etter en halvtime endelig ut fra oppgangen kommer Marius joggende, svett og smågal, skjorta feil vei og med en sånn ekkel duft av Jif og blomsterlukt fra billig spray.
Ingrid! Du sitter her, så bra! Se for et vær, da! Kom igjen opp!
Du Marius, hvorfor lukter det rengjøringsmiddel av deg?
Bare bli med, sier han så ivrig.
Så åpner han døra til leiligheten som om han forventer konfetti og jubel. Og det er ja, klinisk rent og tomt. Sofaen ser ut som den har vært på spa, til og med statuetten min er flyttet bort i et hjørne.
Hva syns du? overrekkes det som en gave.
Jeg klarer ikke la være: Er dette alt?
Hva mener du, alt? Herregud, jeg har vasket i timesvis! Skrubbet under sofaen, vasket doen til den glinser! Ville jo at du skulle komme hjem til et rent og pent hjem. Du klager jo alltid over at jeg ikke gjør noe.
Et eller annet inni meg klikker. Her har han altså latt meg henge nede, drassende med kilo på kilo mat og gravidmage, for at han skulle vaske? Jeg hadde trengt at han bare møtte meg, ga meg en klem, hjalp meg opp, ikke vasket plankene.
Vi begynner å krangle, og jeg sier som sant er jeg driter i hvor rene listene er, jeg trenger jo hjelp og omsorg, ikke et skurt gulv!
Han blir rød i toppen, slenger kluten i vasken og begynner å rope. Du skjønner jo ingenting, Ingrid! Prøver å gjøre alt perfekt og så er det aldri bra. Andre hadde vært glad for det jeg har gjort!
Jeg begynner å grine føler jeg ikke når gjennom, at jeg ikke blir sett. At helsa mi liksom er mindre verdt enn at kjøkkenbenken er blank. Han bare braser ut at jeg burde være takknemlig, at jeg kom for tidlig og ødela overraskelsen, og at jeg alltid skal gjøre ham til den kjipe. Jeg orker ikke mer jeg plukker sammen veska og går, rett ut døra og tilbake til foreldrene mine.
Senere prøver hele familien å be meg gi ham en sjanse til. Marius ringer titt og stadig, sier han savner meg og vil ha meg hjem.
Men vet du hva? Jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke leve livet mitt med en mann som syns det er viktigere med nyvaska gulv enn helsen til kona si eller barnet vårt. Nok får være nok.
