Kofferten lar du stå, du flytter ut
Hva i all verden er det som skjer? sa Inger strengt idet hun kom inn. Leif lå henslengt på sofaen og gjorde ingen anstalt til å reise seg.
Det som skjer, vesla mi, er at du drar, forstår du. Så kofferten bør du ikke engang åpne: vi skal skille oss, og i dag flytter du ut! svarte mannen.
Inger trodde hun hørte feil. Vesla mi?
Har du sett meg, tror du? Ikke akkurat noen pus jeg Jeg bikka jo nesten to meter! svarte Leif til Siv da hun tullet og kalte ham pus.
Ja, men da er du storpusen, da. Den som skyver alle unna og forsvinner! sa Siv og lo godhjerta.
Forresten, hvor stor er pus-kostymet det egentlig? spurte Leif nysgjerrig.
Å, pokker det stemmer jo! Det er jo for lite for deg. Skjønner ikke at jeg ikke tenkte på det, utbrøt Siv, åpenbart irritert.
Så tenkte hun seg om et øyeblikk og sa:
Ok, da gjør vi det sånn: Du er Julenissen og Nisse-Vidar får være harepusen. Han er jo en liten fjært sammenlignet med deg!
Passer klærne ham, da? Den der jakka eller hva har nissene på seg?
Jada, han drukner i den! Han må alltid snurpe sammen jakka, så det går helt fint.
Men hva med teksten, da? Jeg har jo ikke peiling på hva jeg skal si!
Herregud, tekst? Det er bare improvisasjon. Du var jo til og med gullmedaljevinner i ungdommen, var du ikke? Jeg hjelper deg underveis, sa hun beroligende.
Siv, som Leif hadde kjent helt siden skoletida, jobbet i et firma som organiserte arrangementer og julefester. Denne gangen hadde hanen som pleide å kle seg ut som harepus, fått lungebetennelse.
Resultatet var at det manglet én i teamet som dro på julebesøk.
Hva er dette for noe tull, tenker kanskje noen. Harepus, liksom? Er ikke det Julenissen og nissejenta som gjelder, det har det da alltid gjort! Hvorfor lage en hel greie ut av det? Alt er jo funnet opp fra før! Eller, stjålet, for den slags skyld
Men den nye sjefen var av den typen som ville være kreativ og moderne! Og den som betaler, bestemmer
Kanskje han hadde noen gamle, uløste barndomssår? Ja, sånne uavsluttede greier gestalter! Ikke vet jeg.
Kanskje fikk han aldri være harepus gjennom barndommen? Nå skulle alt prøves. Ny sopelime, nye veier.
Slik ble harepus-konseptet innført. De fant frem et hvitt pelsdrakt og en lue med lange ører, akkurat som han husket fra barnetimen på TV. For å toppe det hele fikk han på seg en sekk med en diger gulrot dinglende bak.
Nå skal vi innføre innovasjoner! forkynte den nye sjefen. Få litt friskt blod inn i denne grå festen!
Sammenlignet med nye sjefen fremsto Sindre, den trauste lederen i «Reisen til Julestjernen», som en sjarmør.
Så de kjørte på Deretter var det tre stykker på runden: Vidar som nissen, Siv som nissejenta og harepusen. Men da harepusen ble sjuk, var det ingen å ta inn. Og nå var det altså 30. og 31. desember!
Jeg bryr meg ikke, sa sjefen, men harepus skal de ha!
Det lå en merkelig vemod over det hele akkurat som i den gamle vise: “Nå er jeg så lei meg, for haren er sjuk”. Salatblader smakte ikke det grann bedre av den grunn
Leif var preget av dårlig humør. Han så for seg en stusslig nyttårsfeiring kona Inger hadde plutselig reist til moren sin, svigermor var blitt verre, og han var alene igjen.
Mor hennes hadde vært mye syk i det siste. Nå var trykket på igjen, enda en sykerunde.
Du skjønner vel, kjære, jeg kan ikke la mamma være alene nå, sa nydelige Inger mens hun pakket kofferten for tredje gang på to måneder.
Jeg kan jo bli med? spurte Leif. Skal du virkelig sitte alene på nyttår?
Nei, kjære deg! svarte hun. Hvorfor ødelegge ferien for deg også? At min er ødelagt, holder!
Men du vet, «i gode og onde dager»? undret han.
Du får ringe meg ofte og støtte meg i stedet, det holder for meg! Og så drar du ut og får deg litt moro!
Og det var jo nok av steder å ringe på døra, men de fleste var allerede lastet.
Kjipt var det uansett, akkurat som i en gammel Børretzen-monolog stemningen råtten og alt så håpløst ut.
Da ringte Siv. Hun var alltid handy og hjelpsom sang det nærmest; “hun kunne være venn”.
De hadde vært venner siden skolen, og var det fortsatt etterpå. Selv om Inger hadde rynket på nesa og knapt trodde det fantes vennskap mellom mann og kvinne.
Hun hadde til og med nektet Leif å invitere Siv i bryllupet, selv om hun selv var gift og kunne kommet med mannen.
Leif holdt fred det hjalp lite å mase. Siv ble ikke fornærmet; de fortsatte kontakten, bare litt mer diskret. Han ringte henne egentlig nesten bare fra jobb.
Nå, alene på nyttårsaften og med et jobbtilbud: det var godt betalt for å være med på runden.
Ikke for det; Leif hadde god jobb som analytiker, så Inger faktisk slapp unna jobb. Han trengte egentlig ikke pengene, bare litt action.
Og nissedrakta passet overraskende nok. Støvler også. De limte på ham skjegg og barter han var klar for innsats!
Og det gikk over all forventning. Barna leste dikt, harepusen hoppet rundt juletreet med gulrota på ryggen. Alle sang og danset, stemningen var på topp.
Så sto siste besøk for tur: klokka 22 på nyttårsaften! Etterpå fri!
Snille Siv hadde invitert ham hjem etterpå; hun skulle feire med mannen og moren, som kjente Leif fra barnsbein av. Siv, 25 år gammel, hadde fortsatt ingen barn selv.
De dro avgårde glade til siste oppdrag. Vidar slappet til og med av med litt akevitt for første gang som nisse.
21.45, på vei i bilen, ringte Leif kona:
Hvordan går det, kjære?
Sånn passe, svarer hun.
Godt nyttår til deg! Kan jeg snakke med moren din også, vil gjerne hilse?
Mamma har nettopp sovnet, jeg vil ikke vekke henne, sier Inger. Jeg ser TV med ørepropper og tenker på deg!
Jeg elsker deg! Ringer ved midnatt!
Jeg deg og! Ta vare på deg, pus! svarte hun.
Men da døren gikk opp på årets siste besøksrunde, stoppet Leif nesten å puste: der sto jammen Inger, iført festkjolen og høye hæler! Hun som han selv hadde bestilt taxi til Tønsberg for to dager siden! Hun som han akkurat hadde snakket med på telefonen
Da han foreslo å kjøre henne til toget, sa hun kategorisk nei: Klarer meg selv, slapp av!
“Når i all verden rakk hun å pakke det antrekket?” tenkte Leif inni nissedrakten. “Alt ble da pakket i min påsyn. For et triksedyr, rene tryllekunstneren”
Kanskje ikke Inger? Har hun ei ukjent tvillingsøster? Nei, det er Inger føflekken over venstre bryn er der.
Eller er dette bare hallusinasjon? Men hvorfor ser da alle henne? Asteroiden styres rett mot jorda, spådde ikke Vanga slik? Men nåja
Pus! ropte “hallusinasjonen” bakover i gangen.
Pus? Men pus det kaller jo Inger ham, Leif! Det sa hun for ti minutter siden på telefon!
Leif var helt lammet. Alt kjentes uvirkelig, som om han så det utenfra.
Kommer, vesla! svarte det fra gangen, ut steg “pus”: en skallet, lubben fyr
Hvor er barnet? Gutten Vidar? spurte nissejenta Siv.
Jeg er Vidar! svarte fyren og slo seg fornøyd på ølmagen. Skal da unne meg en god fest!
Leif ble kvalm. For dette, løy Inger hemningsløst for ham? Det sto plutselig klart at han var blitt lurt.
Han vurderte å lage oppvask på stedet, men skammet seg for Siv: slik ydmykelse
Han valgte i stedet å snu dypere stemme i tilfelle Inger kjente ham igjen og kommanderte nesten: Kom med et dikt, Vidar!
Vidar mumlet frem noen rim. Men Inger kjente ham ikke igjen; hun og fyren var allerede godt i siget det var jo nyttår!
Men hvordan kunne Inger, som var perfeksjonist og estetiker, utsettes for denne slubbert?
Virkeligheten smadret Leif. Plutselig fikk han også svar på hvor de rare gavene fra “fattige” svigermor egentlig kom fra…
Nå skal vi gå rundt juletreet! ropte Vidar, som ble lei av å lese dikt.
Vesla, sett på vår sang! slurret pus. Og hun gjorde det de danset hemningsløst.
Danset gjorde Vidar, Inger og harepus-Vidar, som også hadde fått i seg godt av akevitten rett hjem etterpå! Leif, nå nesten kommet seg, filmet det hele: Ingers alibi smeltet som snøfnugg
Ganske snart ble de kastet ut.
Nå er det nok! Vil sove! Takk for besøket, ut med dere! sa Vidar.
Inger fulgte gjestene ut i gangen.
Rart, da. Fin jente, og så holder hun seg til den der slubbert, sa Siv på vei hjem. Han kan da ikke være mannen hennes!
“Jeg er jo mannen hennes!” hadde Leif lyst til å skrike, men bet det i seg.
Feiringen hos Siv droppa han: han skjønte at han ikke kunne late som ingenting. Å fortelle alt dette kaoset orket han heller ikke. Så han løy og sa han følte seg syk, feber og greier. Han dro hjem. Ved midnatt ringte han ikke til Inger. Ikke senere heller. Hun kunne feire med “pusen” sin.
Nyttårsaften møtte han alene. Men han fikk jo tid til å tenke.
Han hadde vært glad i kona. Selv om mye av det hadde forsvunnet etter dette, hadde han ikke noe til overs for å tilgi. Det ble skilsmisse. Leiligheten var hans.
Inger ventet og ventet forgjeves på en telefon. Hvor var den blitt av? Han ringte vanligvis flere ganger om dagen nå hadde hun ikke hørt et pip på to døgn! Med uro hastet hun hjem fra “mor” allerede 2. januar.
Hun måtte ta drosje selv ingen kom for å møte henne. Leif hadde fått SMS med alt om tidspunkter og sted.
Hva er det som har skjedd, Leif? spurte Inger sint, idet hun kom inn han lå fremdeles på sofaen.
Det som skjer, er at du flytter ut, vesla. Kofferten lar du stå vi skal skille oss og du drar i dag!
Inger forsto ingenting. Vesla? Hvordan kunne han vite? Bare Vidar kalte henne det
Og hvor er det jeg skal gå, kan du forklare meg det? prøvde hun å være konfronterende.
Snakker ikke om det. Om du drar til din pus eller til mor di, spiller ingen rolle. Forresten, føler svigermor seg bedre nå? svarte Leif jevnt.
Du har misforstått alt, hvisket Inger. Han vet det men hvordan? Hvor var det det glapp? Mamma hadde streng beskjed om å ikke ta telefonen før 4. januar, og Vidar kunne ikke ha fortalt det
Hvem kunne ha sett det?
Kanskje du skal forklare, da, foreslo Leif bare nysgjerrig. Kanskje den hårløse karen er legen din, du dro for å diskutere svigermors helse med?
Eller kanskje en alkymist som har funnet opp kuren for alt Paracelsus, liksom?
Eller, for alt jeg vet, en spesialsykepleier jeg har betalt for å passe svigermor? Med alt fra å skifte bleier og klargjøre sprøyter?
Eller, gud forby, en ansatt fra begravelsesbyrået du har hyret på forkant, som en god datter?
Kom igjen, Inger det er nå du skal snakke. Du var jo ikke beskjeden da du danset med våre to harer? Eller skal jeg si, både di pus og vår? Så; hva sier du, vesla?
Og med det satte Leif på opptaket fra nyttårsaften.
Inger var tyst. Hva skulle hun si? Ja, hun hadde vært utro med denne slusken hvorfor? Spenningens skyld. Kjedsomhet hjemme. Vidar var dessuten velstående og ga fine gaver.
Jobbe for å få tida til å gå? Tre ganger “haha”! Det var ikke for det hun var “rose”
Men for en forferdelig slump uflaks!
La hun egentlig elsket mannen? Eller bare var avhengig? Derfor skjulte hun alt og bet ikke hånden som matet henne.
Det ble bare enda verre for ham.
Hadde hun bare sagt at hun hadde forelsket seg og gått, kunne det vært til å forstå. Eller angret på ett sidesprang kanskje hadde han til og med tilgitt. Leif var så storsinnet. Var?
Men dette: utroskap med en diger haug løgner om moren, alt sammen planlagt, fatalt.
Det var som en nøye kalkulert forbrytelse og i retten ville det veid tungt.
Inger gråt, ba og sverget på samvittigheten sin. Men Leif var urokkelig: sagt er sagt, ut er ut! Ja, nissefar er nå engang sånn. Leif hadde rett.
De skilte seg. Leif satt igjen med roen i sjela og et klart svar: han hadde gjort det rette. Det eneste han angret på, var at han ikke hadde dratt frem hele dramaet den nyttårsnatta…
Det hadde gitt skikkelig spenning! Hvorfor skal høflighet og oppdragelse alltid vinne? Kanskje skulle han bare laget bråk!
Uansett bra gikk det faktisk. Gjorde det ikke?
