Fra speilet så det på Ingrid en vakker kvinne på trettifem år med et traurig blikk. Hun skjønte liksom ikke hva norske menn egentlig vil ha lenger. Synd at ikke akkurat det er et eget fag på universitetet, altså. Hvorfor brukte hun så mange år på å få toppkarakterer?
Ingrid hadde alltid sett for seg familie, en kjærlig ektemann og barn aller helst tre stykker. Foreldrene hennes var selve bildet på det perfekte hjem, så Ingrid hadde vokst opp med den tryggheten og håpet å få det samme. Hun skyndte seg nesten gjennom livet, som om hun var redd for å gå glipp av lykken.
Hun og mannen, Sindre, møttes allerede under studietida i Trondheim. Kjekk og sporty, smart og med glimt i øyet det var ikke akkurat sjelden at han stjal oppmerksomheten i alle slags fester. De traff hverandre på en studentfest og fant tonen med en gang. Sindre var egentlig fra Bodø, mens Ingrid bodde sammen med foreldrene i byen.
Et halvt år senere fridde Sindre, og hun sa selvfølgelig ja. De giftet seg etter at begge var ferdig utdannet Sindre begynte som ingeniør i Equinor, og Ingrid fikk jobb i Sparebanken.
Det hadde gått et halvt år med ekteskap da Ingrid oppdaget at hun var gravid. Sindre ble på ingen måte begeistret.
Ingrid, hvordan skjedde dette her? Du sa da at du hadde kontroll?
Jeg vet virkelig ikke, Sindre sa hun, litt oppgitt og forfjamset over den misfornøyde tonen hans. Spiller det noen rolle? Vi skulle jo ha barn uansett. Nå skjedde det tidligere enn planlagt, men kanskje det er meningen.
Ikke begynn med sånne klisjéer, da. Dette handler ikke om skjebnen, det er sløvhet, hvis du spør meg. Vi har jo akkurat begynt i ny jobb begge to. Nå burde vi prioritere karrieren litt, ikke bleieskift og våkenetter.
Ingrid måtte svelge tårene. Hun hadde ikke sett for seg at han skulle reagere slik.
Inga, sa Sindre plutselig varmere og holdt rundt henne. Kanskje vi bare skulle du vet vente litt? Det haster jo ikke.
Hun så forbauset på ham.
Bare glem det. Hvis det ikke er greit for deg, så gjør det du vil. Men jeg tvinger deg ikke til noe.
Ingrid sprang ut av leiligheten. Hun gikk lenge rundt i gatene i Trondheim, prøvde å sortere tankene sine. Hele drømmen hennes om å ha sin egen store familie føltes plutselig så skjør.
De pratet nesten ikke sammen på flere dager. Etter litt tid tok Sindre initiativ, unnskyldte seg, og sa han hadde tenkt seg om og at han gledet seg til å bli pappa. Ingrid ble helt overveldet av lykke. Åtte måneder senere kom lille Per til verden.
Ingrid elsket å være mamma. Å stelle gutten sin, holde huset i orden, lage favorittmiddager til mannen hun ble oppriktig glad av det. Da Per fylte tre år, begynte hun å jobbe igjen, og Per startet i barnehage.
Ingrid følte virkelig at hun var verdens heldigste. Det viste seg også litt gjennom vennekretsen deres. De hadde stadig fullt hus med gamle studievenner, og både Ingrid og Sindre trivdes med det. En kveld overhørte Ingrid mannen prate med gutta sine:
Du Sindre, du er jammen heldig med hun Ingrid altså! Pen, smart, har fast jobb, huset er i tipp topp stand og maten hun lager er rett og slett uimotståelig.
Ja, ikke sant, svarte den andre. Min bare maser om penger og mye klaging skal det være.
Men jeg er da ikke så verst selv, så er vel derfor dama mi er så flott, gliste Sindre tilbake.
Alle lo godt. Men ingen av konene så det egentlig på samme måte som mennene og de delte ganske ofte sine tanker om det med Ingrid, for å si det sånn.
