Hemmligheten
I en liten tettbygd bygd et sted på Østlandet bodde det ei jente som het Ragnhild. En dag tok moren hennes, som hadde stor tro på alt mellom himmel og jord, med seg datteren til den lokale spåkona.
Den gamle spåkona la ut kortene og sa:
Ragnhild får et godt liv. Det skal gå henne bra. Bare én ting: Jeg ser ingen mann ved hennes side.
Den gangen var Ragnhild bare ti år gammel. Ordene fra den mystiske gamle damen festet seg i minnet hennes, selv om hun ikke skjønte stort av det hun hørte.
Årene gikk. Ragnhild vokste opp til å bli ei slående vakker jente. Gutta i bygda ble helt fra seg etter henne, men hun bandt seg aldri til noen. Hun gikk ut med både én og annen, men lot det aldri bli for alvor.
Etter ungdomsskolen reiste hun ikke til byen for å studere, til tross for gode karakterer. Hun ble heller værende og begynte å jobbe på meieriet i bygda. Folk hvisket om at hun kanskje hadde et forhold med en av sjefene, men ingen hadde noensinne sett dem sammen.
Arbeidsdamene sa til nyansatte:
Du må passe deg, Ragnhild, ikke sitt fast her som oss. Plutselig har hele livet gått. Hadde du reist til Oslo, hadde guttene stått i kø for å kapre deg.
Ragnhild smilte bare og svarte aldri.
Brått spredte nyheten seg over hele bygda: Ragnhild var gravid!
Så begynte alle spekulasjonene hvem hadde gjort bygdas fineste jente med barn? Ingen visste noe, og teoriene var mange, men svaret kom aldri.
Ragnhilds mor brukte ikke lang tid på å fordømme:
Så du klarte å stelle til med dette? Skam over deg! Nå får du klare deg sjøl. Ikke kom og regn med hjelp herfra. Du får én måned, så vil jeg ikke se deg her lenger.
Javel, mamma, svarte Ragnhild rolig. Jeg drar. Men du skal ikke komme etterpå og be meg flytte hjem.
To uker senere kjøpte Ragnhild et lite hus med fullt inventar. Naboene mente hun hadde vært heldig barna til den gamle huseieren hadde tatt henne med til byen, så huset ble solgt for nesten ingenting. Hvor Ragnhild hadde fått pengene fra, var det ingen som visste. Det forble en gåte.
Så begynte miraklene å skje. Huset ble raskt pusset opp, fikk moderne utstyr, et nytt gjerde, og det dukket opp en brønn på tunet. Folk kom kjørende og ordnet det som skulle gjøres.
Senere leverte budtjenesten hjem hvitevarer og nye møbler til Ragnhild. Hun gikk alltid rundt med et smil om munnen, lykkelig og uten tegn til sorg eller skam.
Om høsten fikk hun en sønn, han ble døpt Ola. På tunet rullet det plutselig omkring en splitter ny, lyseblå barnevogn. Ragnhild ristet fort av seg fødslene, ble enda vakrere, og gikk alltid rank, velkledd og fornøyd gjennom bygda.
Hjemme var det mye å gjøre liten unge, kjøkkenhagen, fyring i ovnen, handling og klesvask. Men Ragnhild klaget aldri, hun var vant til å stå på fra barndommen av.
Naboene så at Ragnhild var arbeidsom og grei, så de begynte å hjelpe til. De passet Ola mens hun måtte ut en tur. Noen ganger bidro mennene i nabolaget med graving i hagen, eller kvinnene hjalp til med luking.
Ola var rundt to år da en av nabodamene løp over til en annen, oppspilt:
Har du sett det?
Sett hva?
Ragnhild venter barn igjen!
Nei, det må du ha tatt feil!
Å nei du, kom og se selv!
Så kom pratet på ny. Ingen hadde sett Ragnhild sammen med noen. Alle var nysgjerrige: Hvem var faren denne gangen?
Men ingen antydet noe. Det var ikke mulig, ingen hadde sett henne med en mann.
Ragnhild brydde seg ikke om ryktene. Hun levde sitt liv som før. Nå dukket det plutselig opp badstu på tunet hennes, og et gassfirma la inn propangass, selv om det egentlig ikke skulle gå den veien. Hun fikk montert et moderne drivhus i hagen ikke billig akkurat.
Hvor har denne ene moren alle disse pengene fra? Ja, hun må da ha en elsker med høy stilling, sa folk. Men Ragnhilds hemmelighet ble aldri avslørt.
Snart trillet den samme blå barnevogna på tunet igjen. Ola fikk en lillebror, Mats.
To år etter kom enda en bror, Even.
Ragnhild fikk tre sønner ingen visste hvem fedrene var.
Noen lo av henne, mente hun måtte være gal. Andre, som så hvordan hun tok vare på barna, hvor arbeidsom og edruelig hun var, følte bare beundring for henne.
Folk pekte, hvisket, og brukte henne som skrekkeksempel for egne døtre.
Ragnhilds mor forsto aldri datteren, skammet seg, og hadde aldri møtt barnebarna.
Ragnhild gikk fortsatt stolt gjennom bygda med hevet hode uten å la seg affisere av noen.
Tiden gikk. En dag svingte en stor, dyr bil inn foran huset hennes. Ut kom direktøren fra meieriet, Olav Pettersen, med en gedigen blomsterbukett. Han gikk inn, og i løpet av få minutter samlet bygdefolket seg utenfor og lurte.
Hva skjer her? Hvorfor kommer Olav Pettersen hit midt på dagen og med blomster?
Folk visste at direktøren hadde mistet kona for et år siden. Hun hadde vært syk lenge, han hadde stelt henne hele veien, og aldri forlatt henne.
Da Ragnhild fulgte Olav ut døra, omringet av bygdefolk, trakk han henne inntil seg og kysset henne offentlig. Så sa han, tydelig og høyt:
Ragnhild har sagt ja til å gifte seg med meg. Vi og sønnene våre inviterer hele bygda til bryllup!
Stille som i graven ble det, alle øyne festet på det lykkelige paret. Først da så folk likheten mellom Olavs sønner og ham selv…
Gratulasjonene strømmet på fra alle kanter.
Det ble et storslått bryllup, hele bygda hjalp til med flyttingen inn i Olavs flotte hus.
Og et år etter fødte Ragnhild endelig ei lita jente den etterlengtede datteren.
Så hvem tror vel mer på spåkjerringer etter det?
