Elskerinnen til mannen hennes var vakker. Hun ville selv valgt henne, om hun hadde vært en mann.
Vet du, det er slike kvinner de som kjenner sin egen verdi. De bærer seg med verdighet, ser en rett inn i øynene, lytter oppmerksomt. Ingen raske, masete bevegelser. De trenger ikke vise frem verken brystet eller ryggen for å bli lagt merke til, de har en rolig, kongelig trygghet og mister aldri fatningen.
Hun ville nok valgt henne selv. Nettopp fordi hun var alt det motsatte.
For hvem var hun egentlig selv? Alltid travel, roper til både barn og mann, alt ramler ut av hendene, rekker ingenting, stadig kaos på jobben, misfornøyde sjefer. Går alltid i bukser og store gensere, fordi å stryke en kjole eller bluse nei, det er for mye styr. Hun husket knapt sist gang hun gadd å stryke alle disse volanger og blonder. Heldigvis hadde hun fått seg en splitter ny tørketrommel som glattet klærne godt nok, så strykejernet ble nesten aldri brukt.
Men elskerinnen hvilken kvinne hun var. Kropp, holdning, bein, hår, øyne, ansikt én måtte nesten holde pusten.
Og hun hadde faktisk ikke klart å slippe pusten siden hun fikk vite det. Eller, ikke bare fikk vite hun så det. En dag for lenge siden, da hun var ute i en annen del av Oslo på jobb, stakk hun innom et tilfeldig kafé for å få seg litt mat. Jobben var unnagjort, men sulten den var sta. Kaféen var full, men det var ledig et lite hjørne. Hun satte seg, tok opp menyen, løftet blikket og der satt han. Mannen hennes. Hun kjente ham umiddelbart, selv bare fra ryggen. Og ved siden av ham henne.
Han holdt hendene hennes i sine, kysset henne på fingrene. Fy, hvor barnslig, tenkte hun. Akkurat sånn som «dine fingre lukter røkelse.» Men kvinnen var virkelig fin. Helt objektivt sett.
Følelsen som traff var merkelig. Som etter et brannsår, når huden er rød og man vet at smerten kommer, men likevel ikke har satt inn enda. Og for å slippe den kommende smerten, blåser man febrilsk på huden.
Det skulle jo ha gjort vondt. Men det fantes bare et tomrom inni henne. Ingenting.
Mannen hennes kom hjem presis, som han alltid gjorde. Alltid godt humør, alltid lik seg selv. Det var jo hun som var den utålmodige, hun som maste, alltid hastet avgårde, jaget alle andre. Han derimot en sindig, selvsikker kar, stødig og med god sans for humor.
Hun kunne virkelig trengt den humoren nå. Hennes egen slo slett ikke til i denne situasjonen.
Hele kvelden ville hun spørre ham rett ut, med tørr og kjølig stemme: Ja, hvordan går det med elskerinnen din? Så dere på kafé Dronning Mauds på fredag hun er virkelig flott, det må jeg si. Jeg forstår deg, jeg. Hadde nesten ikke motstått selv.
Og bare nyte å se svetten piple i pannen hans, rødmen som brer seg, kampen for å holde masken.
Kanskje hun skulle fortsette: Så, hva nå? Skal barna møte henne, hun må jo like den nye moren sin. Og hvor skal jeg gjøre av meg blir jeg boende, eller tar du henne hjem til oss? Har hun leilighet, eller?
Men hun sa ingenting. Som alltid. Mannen hennes la armene rundt henne der de lå i sengen, dro henne nær, og sovnet raskt.
Kanskje de ennå ikke hadde elsket, tenkte hun, da hun flyttet seg over på sin side av dobbeltsengen. Hun lo lydløst. Nå tenkte hun virkelig som en kvinne som akkurat har blitt bedratt rett foran øynene sine, men som fortsatt later som om ingenting har skjedd.
Kanskje de ikke hadde gått hele veien ennå. Kanskje bare starten, litt spenning, dype blikk, tanker i takt. Og han en mester i hemmelighold. Ikke et ord, ikke én avslørende bevegelse!
Hun lå våken, sov i bruddstykker, drømte om knallsterke blomster og fremmede kvinner i røde kjoler.
Dagen etter våknet hun med tungt hode. Treg i stegene gjennom leiligheten, samla barna til skolen uten drama.
Hele tiden kvernet det hva gjør hun nå? Hva gjør egentlig norske kvinner, når de tar mannen på fersken med en annen? Google det, kanskje?
Google hadde ingen svar. Og hun hadde heller ingen. Skulle hun bare fortsette å leve?
Hva hjelper det å prøve hun levde jo allerede videre, uansett. Alt var som det alltid var. Samme rutiner, samme mann som kom hjem til riktig tid, uten leppestift på skjorten, uten fremmed parfyme. Barna hoppet rundt, søndagskino. Ingen ytre endringer. To ganger i uken i senga, av og til tre om hun skal være nøyaktig.
Kanskje hun tok feil på kaféen?
Nei, hun tok ikke feil. Hun ringte ham på lunsjen, men han svarte ikke. Hun hoppet i en taxi, kjørte rett til den samme kaféen. Hun forklarte taxisjåføren at de ventet på en «pakke til jobben.» Mannens bil sto parkert rett utenfor. Han og elskerinnen kom ut sammen, satte seg i bilen og kjørte sin vei.
Hun skalv, ba taxisjåføren om vann, later som hun ringer noen og roper ut i mobilen: Nei, vet du hva, jeg kan ikke vente mer på pakken! Jeg må dra på jobb nå!
Det betydde altså fremdeles noe for henne hva taxisjåføren måtte tro.
Å vite at mannen har en elskerinne det snur opp-ned på livet. Skilsmisse? Kanskje. Hvordan ellers leve? Holde ut? Hvorfor det? For hva?
Hun husket hvordan det for noen år siden hadde blitt kjent at mannen til et vennepar hadde en elskerinne. Han hadde forsøkt å skjule det. Som alltid. Men konen forsto til slutt. Det ble et voldsomt oppgjør, han nektet helt til de la fram bevisene: gamle meldinger han ikke hadde slettet. Da påsto han at kontoen var hacket, at det var sjalu konkurrenter som sto bak.
Den gangen hadde hennes egen mann sagt bestemt: Jeg ville aldri løyet. Det ser bare sørgelig ut. Har du rotet det til, så vær så ærlig å innrømme det. Og gjør slutt med henne hvis familien din betyr noe for deg. Eller gå, men sørg for at familien har det de trenger.
Da var hun stolt over ham. For et ansvarlig menneske, tenkte hun.
Det er lett å rydde opp i andres liv. Spesielt fra avstand, uten noen spesiell risiko.
Men når man selv står midt i dramaen, og møter både kone og elskerinne samtidig, forsvinner motet og den sikre stemmen fort.
Hun gikk frem til bordet deres på kaféen og satte seg. Elskerinnen så overrasket opp. Mannen stivnet, urolig på stolen. Det ble stille. Hun syntes det nesten var morsomt å se dem. Elskerinnen skjønte med én gang hvem hun var. Kanskje hun visste det hele tiden.
Mannen prøvde å si noe. Hun stanset ham med en håndbevegelse: Det er vel ikke akkurat det jeg tror? Vet dere, sa hun, det er ikke så sjeldent dette. Slik skjer. Nå får dere bare finne ut av hvordan dere skal løse det barn har vi, felles leilighet, gamle foreldre. Dere er voksne, dere får det til.
Så reiste hun seg rolig og gikk. For første gang på lenge hadde hun på seg en nypresset kjole. Den kledde henne synd hun ikke hadde brukt den på lenge.




