Forrådt av sine egne barn Dasha så igjen beundrende på broren og søsteren. Så flotte de var! Høye, mørkhårede, blåøyde. Nok en gang stod de på scenen og ble premiert. De hadde vunnet enda en konkurranse. Dasha reiste seg for å rekke frem først. Haltende på høyrefoten, skyndte hun seg mot dem. Hun hadde heklet to kaniner til bror og søster – én i skjørt og én i rutete bukser. Hun ville gi dem til dem i gave. Klønete, veldig rund, det tynne håret satt slapt opp, med et ærlig smil om munnen. Kristina og Mark lot som de ikke så henne. Hun presset seg frem så godt hun kunne. — Slipp meg fram, vær så snill. Det er broren og søsteren min! Slipp meg! — strålte Dasha. — Kris, det er ei svær jente som maser om at hun er søstra deres. Er det sant, eller? — spurte Kristinas venninne, den blonde Lise. Kristina snudde seg litt og fikk øye på Dasha. — Den feite kua har kommet. Sikkert fordi mamma har mast. For en skam! — tenkte hun. Men høyt sa hun: — Nei, så klart ikke. Jeg har bare én bror. Mark. — Tenkte meg det. Prøver sikkert å henge seg på dere. For et ulykkestilfelle. Kommer med noen rare leker og greier, — lo Lise. — Sikkert en sånn lokal fan. Ta lekene hennes, Lise. Kom etter oss, Mark og jeg går! — Kristina sendte et luftkyss og dro broren ut av folkemengden. Lise tok imot kaninene fra Dasha og forsikret at hun skulle gi dem videre. — Fint! Jeg venter dere hjemme! Jeg skal bake boller! — sa Dasha, mens hun klønete haltet avgårde. — Her, hun sa jeg skulle gi deg dem. Hun skal vente på dere hjemme og bake boller. Hun ser jo ut som en bolle selv. Kris, det er vel ikke slekt, er det? Hva vil hun egentlig? — maste Lise. — Nei! Kjenner henne ikke. Mange prøver seg på oss, det er sikkert for å komme nærmere berømmelsen, vel. Kom! — Kristina kastet kaninene i søpla og forsvant med Lise og Mark til premieutdelingen. Hun løy for venninna. Dasha var virkelig søsteren hennes. Halvsøster. Kristina og Marks mor, Inessa Ivanovna, hadde tatt henne til seg da en fjern slektning døde. Hele familien kom hjem fra ferie… og bare Dasha stod igjen. Hun var liten, med skade. Egentlig var slektskapet mellom Inessa Ivanovna og Dasha svært fjernt – syvende ledd. Forskjellige etternavn også. Slekt lengre opp hadde sagt nei. Men hun tok Dasha inn, etter å ha lidd seg gjennom familiehysteri – både mannen og barna raste da de fikk høre at de skulle få en søster til. Kristina og Mark hadde alltid vært bortskjemte, fikk det de pekte på. — Mamma, ikke ta henne inn! Hun er tjukk, halt og dum. Det er pinlig å vise seg sammen med henne! — Jenta mi, gutt min. Synd på henne. Hun er helt alene. Vi tar inn både hunder og katter, og dette er tross alt et menneskebarn. Hun vil ikke være til bry, og huset vårt er stort! — tryglet Inessa Ivanovna. Motvillig gikk de med på det. Hun jobbet som butikksjef, og familien levde på hennes inntekter. Barna deres far var “assistenten” hennes og tok ikke mye styring – flørtet stadig og levde sitt liv. Om Inessa Ivanovna visste, sa hun ikke noe – Leonid var nydelig å se på, og barna hadde arvet utseende fra ham. Dasha vokste. Liten, rar, med lyst hår. Øyner, nesten melkehvite, som brorens og søsterens – men gjennomsiktige som vann. — Øynene hennes er som melk med blåskjær. Feiteungen! — lo Kristina. Dasha var som en liten bolle. God og rund, med smilehull i kinnene. Veldig snill. Men hun lekte alltid alene. Broren og søsteren ville aldri ha henne med seg. Og ellers gikk det ofte utover henne. Mark knuste en dyr vase under lek, og Kristina sa det var Dasha som hadde gjort det. Kristina prøvde mammas motegenser og rev den opp – alt ble lagt på Dasha. Men hun motsa aldri. Bare nikket og unnskyldte seg. Hun visste hvem som var skyldig. Men hun ville ikke at bror og søster skulle få kjeft – de var jo så pene! Bymoren Inessa Ivanovna kjente alltid medlidenhet for fosterbarnet sitt, og kjeftet aldri. Men faren hennes sprakk ofte. — Hvorfor i all verden tok du inn det fugleskremselet? Skam for oss når gjester kommer innom! Hun går som en and og er tung som en liten elefant. Barna våre er jo så vakre – hvorfor måtte du bringe inn denne stakkaren? Ingen andre ville ta henne, men du… Hvem skal ha bruk for henne når hun blir voksen? Det skrekkelige fugleskremselet der! — brølte Leonid. Dasha hørte ofte bak lukkede dører. Så gikk hun til speilet. Hun likte ikke sitt eget speilbilde. Hun skulle ønske hun var like vakker som Mark og Kristina. Men… Hun ble sendt på en annen skole. Tvillingene insisterte. De sa til moren at ellers ville de skulke skolen og slutte å få gode karakterer. Inessa Ivanovna måtte til slutt gi etter. Hun så at den skjøre broen hun prøvde å bygge mellom sine egne barn og fosterbarnet, nesten var ødelagt… og hun kunne ikke gjøre noe med det. Tiden gikk. Mark og Kristina reiste for å studere. Dasha ba om å få bli hjemme. — Men jenta mi, du kan komme inn hvor du vil. Jeg betaler alt! Vil du bli designer, oversetter, hva som helst, Dasha? — Inessa Ivanovna klemte henne inntil seg. Dasha, som en liten kattunge, koste seg mot kinnet hennes og omfavnet henne. Kjernebarna hennes kysset henne bare sjelden, og da motvillig. Det var aldri samme varme fra dem som fra Dasha. Hun ventet alltid på henne etter jobb, enten ute i hagen eller inne på puffen i gangen – til og med mens resten av familien var opptatt med sitt. Når moren prøvde å påpeke at man kunne jo møte henne når hun kom hjem, ropte Kristina: — Mamma, vi har faktisk ting å gjøre! Hun der står bare der som en hund fordi hun ikke har annet å foreta seg! Hun drømmer ikke om noe. Dasha løftet blikket mot moren og hvisket: — Mamma, kan jeg bli dyrlege? Jeg vil hjelpe hunder, katter, hamstere, griser. Jeg vil bli veterinær. Vi kan jo studere det her, kan vi ikke? Hennes valg var i grunnen forståelig. Dasha tok alltid inn dyr. Kattunger, valper. Pleiet dem og fant hjem til dem. En stor, hårete hund, som liknet en kaukasisk gjeterhund, ble hos dem. Kristina ble irritert, hun ville ha en rasehund, men Inessa tok Dashas parti. Slik gikk årene. Inessa Ivanovna ble syk, måtte bli hjemme. Mannen, da han skjønte at pengene snart kunne ta slutt, forlot henne for venninnen hennes, som eide frisørsalong. Barna som kom hjem, ville bare ha penger fra henne. Heldigvis hadde hun noen midler. Dasha ble igjen hos henne, haltende, lagde mat, gav massasje, lagde urtete. Om kveldene satt de under epletreet og drakk te. Dasha kunne ikke vært lykkeligere. Kristina og Mark fikk egne familier. Moren hjalp begge med bolig. Men så smalt det. Sønnen kom hjem midt på natta og gråt nesten: han var i dyp gjeld, trengte mye penger. — Hvordan skal jeg klare det? Jeg har spurt far… Ingenting der heller. Selv om jeg gir alt, rekker det ikke. Hva skal vi gjøre? — hikstet Inessa Ivanovna. — Vel, da har du ikke lenger noen sønn, mamma, — lo Mark. — Hva sier du, gutten min? — tryglet moren. Mark foreslo å selge huset. Da ville det rekke. — Men… Hva med oss, Dasha og jeg? Hvor skal vi bo? — utbrøt moren. — Hvor den feite dumme går, er meg revnende likegyldig. Hun er voksen, kan tjene sine egne penger nå. Vi har dratt henne hele livet. Og du… Du blir med oss! Lera blir glad! — lo Mark. Lera var hans kone. Men Inessa Ivanovna tvilte på at hun kom til å bli veldig glad. Men hun protesterte ikke – hun måtte redde sønnen sin! La bare inn et vilkår: Dasha skulle bli med. Mark måtte gå med på det. Men etterpå kom Dasha til moren og sa: — Mamma… Dra du alene. Jeg skal flytte til en jeg har truffet. Han har invitert meg lenge. Ikke vær redd for meg! — Men hvem er det? Jeg må jo få hilse på! Hvorfor har du aldri sagt noe, Dasha? — smilte Inessa Ivanovna. — Senere, du får hilse på ham siden. Ikke bekymre deg, mamma! — sa Dasha og klemte henne. Til og med Mark ble glad – han slapp å ringe Kristina eller finne på noe for å bli kvitt Dasha, for han ville virkelig ikke ha henne hjem. Men hun løy. Det var ingen. Dasha forstod, med sitt store hjerte, at de ikke ville ha henne der. At moren skulle bekymre seg, og helsa hennes var skjør. Nei, hun ville ikke skape mer uro. For hun elsket moren høyere enn noe annet i verden. Dasha fant seg et rom hos en gammel, enslig mann – bestefar Prokor. Han lette etter noen som kunne bo der og hjelpe litt til, for det var tungt å klare seg alene – det var kyllinger, geiter, griser. Perfekt for en veterinær som Dasha. Bestefar Prokor ble så glad at han ikke ville ha betaling, men Dasha insisterte, og han puttet alltid penger i veska hennes. Livene begynte å falle på plass. Dasha fant bolig, fast jobb og respekt blant folk. Dyr elsket henne – alle fant hun gode ord til, og hun serverte dem alltid godbiter etter behandlingene. — Her, Sharik, solstrålen min. Se hva Dasha har til deg! Ikke vær redd, lille venn! Her har du dråpene dine. Ring meg dag eller natt om noe skjer! — sa hun til dyreeierne. — Kjære vene, jeg får bedre behandling hos deg enn på sykehuset! Du er gulljenta di! — utbrøt Anna Petrovna, eier av en praktfull katt. Dasha blomstret, men hun savnet moren. Hun ringte ofte, men moren lot aldri til å ville ta telefonen – den ble etter hvert tatt av Mark, som sa kort at moren hviler og ikke kan snakke. — Jeg savner henne sånn. Har ikke sett henne på et halvt år, — sukket Dasha da hun drakk te sammen med bestefar Prokor. — Hvorfor drar du ikke og ser til henne? Kom igjen, jeg kan kjøre. Jeg har en gammel «Lada», den går fortsatt! Og jeg har sertifikat! — tilbød bestefar Prokor. Dasha ble glad, hun hadde adresse til Mark, og de dro av gårde. Banket på lenge. Døra gikk opp, og der stod en høy, blond dame i morgenkåpe og gjespet. — Hvem er dere? Skal dere selge noe? Vi trenger ikke noe! — hun ville nesten smelle døra igjen. — Du er vel Lera? Marks kone? — spurte Dasha. — Ja… — svarte kvinnen, — Og dere er? — Jeg er Dasha! Søstera hans! — prøvde Dasha å tvinge seg forbi, men Lera blokkerte veien. — Jaha. Hva vil du her? Jeg må snart til hudpleie, har ikke tid, — sa Lera kaldt. — Jeg skal bare innom fort. Dette er bestefar Prokor. Hvor er mamma? Jeg skal bare være en liten stund, lover å ikke forstyrre. — Nei, hun er ikke her. Mark kjørte henne til et sykehjem. Hun var for svak, og vi har ikke tid til sånt. Mark jobber, jeg har mitt. Hvor? Aner ikke, jeg har aldri vært der. Jeg ringer… Hallo, Mark? Den Dasha er her. Med en mosete gammel mann. De vil ha adressen. Greit… Gode greier. Her, jeg skriver det på en lapp. Kom aldri hit igjen, OK? — sa Lera, badet i dyre parfymer. Men Dasha hørte ikke. Hun fikk adressen og løp med bestefar Prokor. — Hvordan… Hvorfor sa de ingenting? Hva kunne jeg gjort annerledes? Ja, jeg har ikke et hjem selv, men jeg kunne funnet på noe, — hvisket Dasha. — Klart vi hadde fått plass! Jeg har et stort hus, ett rom står tomt! Det var deres plikt å si ifra! Hva slags mennesker er det! — snøftet bestefar Prokor. De kom frem. Kunne det virkelig være denne lille, magre damen med hule øyne – Dashas mor? Hun hadde vært høy, kraftig, godhjertet. Nå lå hun slapp og så i taket. — Mamma! Det er meg, Dasha! Unnskyld at jeg ikke har kommet før. Det finnes ingen unnskyldning, mamma! Jeg tar deg med hjem! Hjem til bestefar her! Han har høner, vet du. Jeg skal lage eggerøre og gi deg geitemelk. Du blir fort frisk igjen, mamma! Unnskyld, mamma, jeg elsker deg! Vi drar hjem, mamma! — gråt Dasha og holdt Inessa Ivanovnas tynne hånd i sine. De klarte å få henne med hjem – Dasha var jo datteren hennes på papiret. Bestefar Prokor, som var krigsveteran, truet med å ringe en generalvenn om de ikke fikk ta henne med. Det var meningen at hun skulle bli værende på hjemmet for alltid… På den tiende dagen reiste Inessa Ivanovna seg opp. Hun gikk til vinduet. Snøsa en purke langsomt forbi i hagen. Hanen gol. Det luktet gress og melk. Og boller – Dasha hadde bakt dem. Hun kom løpende inn, haltet litt, og så moren. Inessa Ivanovna stod og gråt. Klønete gikk Dasha bort og omfavnet henne, ba om tilgivelse for at hun ikke hadde vært der. Unnskyldte seg for at de måtte bo sammen og ikke hos Mark og Kristina. Inessa Ivanovna holdt henne tett inntil seg. Hun så for seg den rare lille fosterjenta igjen. Snill og omsorgsfull. Den eneste som ble igjen hos henne, nå når hun ikke lenger trengtes av sine vakre, suksessrike barn. — Det går bra, Dasha. Nå skal alt bli fint igjen. Alt blir bra, jenta mi, — hvisket Inessa Ivanovna. — Jenter, skal vi ikke gå og drikke litt te nå? — utbrøt bestefar Prokor muntert fra døra. Leende tok de hverandre i hendene og gikk sammen inn i stua. Klar for et nytt liv…

Author Fame LovingViews 8

Du, nå må jeg fortelle deg noe helt sykt jeg har tenkt mye på. Det handler om svik, men ikke sånn type som du kanskje tror. Dette handler om familie, om ekte og uekte bånd.

Lille Solveig beundret alltid broren og søsteren sin når de sto der på podiet, ruvende og mørkhårede, med klare blå øyne. De vant jo alltid priser, hun ble aldri lei av å se på dem. I dag var det premieutdeling igjen. Solveig ville være først til å gratulere, og haltet av sted på høyrebeinet hun hadde sydd to små kaniner til dem, med skjørt og rutete bukser. Hun syns de skulle få dem som gave. Selv var hun klønete, litt pløsete, og håret var så glissent at hun måtte feste det opp med spenner. Men smilet hennes var alltid varmt og ærlig.

Kristiane og Markus lot som om de ikke så henne. Solveig måtte kjempe seg frem i folkemengden for å nå dem.
Unnskyld, kan jeg komme forbi? Det er søsknene mine! Slipp meg frem! sa hun glad.
Kris, det er ei kraftig jente som roper at hun er søsteren deres. Er det sant, eller? spurte veninna deres, lyseblonde Linn.
Kristiane snudde knapt på hodet og så Solveig.
Fettklump! Må hun alltid drasse etter oss? Sikkert mor som har tvunget henne hit. Så pinlig, tenkte hun irritert.
Men høyt svarte hun:
Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har bare én bror, Markus.
Akkurat det jeg trodde. Hun prøver vel bare å henge seg på dere. Stakkars greie, har til og med laget noen hjemmelagde leker til dere, fniste Linn.
Sikkert bare en lokal fan. Ta imot lekene hennes, Linn, og kom etter oss. Jeg og Markus må til scenen, sa Kristiane og blåste vennlig et kyss bortover, før hun dro med seg broren gjennom mengden.
Linn tok i mot kaninene fra Solveig, lovde at hun skulle gi dem videre.
Så fint! Da venter jeg på dem hjemme! Jeg kan bake skoleboller! sa Solveig og humpet hjemover.
Herregud, fikk levert de ekle dukkene. Hun sa hun skulle vente hjemme og bake boller til dere. Passer jo, hun ser jo ut som en bolle. Kris, er du HELT sikker på at dette ikke er slekta deres? Hvorfor henger hun alltid sånn etter dere? spurte Linn utålmodig.
Nei! Jeg aner ikke hvem hun er! Folk prøver seg på oss hele tiden, vil henge på berømmelsen, sikkert. Kom, vi drar videre, svarte Kristiane og kastet kaninene i nærmeste søppeldunk før hun og Markus forsvant inn til utmerkelsene.

Hun løy for venninna si. For Solveig var faktisk halvsøsteren deres. Moren til Kristiane og Markus, Inger Johanne, hadde tatt henne til seg da en fjern slektning gikk bort. Hele familien var på vei hjem fra hytta, og så… plutselig sto Solveig alene igjen. Bare ei lita jente med skade i benet.

Og egentlig var Inger Johanne foreløpig svært fjern slekt, syvmenning eller noe sånt de het til og med noe annet til etternavn. De som var nærmere slekt, hadde bare sagt blankt nei. Men Inger Johanne sa ja. Først etter mye drama fra mannen og ungene. Da de hørte de skulle få en søster, skrek Kristiane og Markus så det hørtes ut i hele nabolaget. De var skjemt bort fra før. Alt de ville ha, fikk de.

Mamma, la være å ta henne hit! Hun er klønete, feit og litt dum. Det er flaut å gå sammen med henne!
Unger, vær litt snille. Stakkars jente, helt alene. Folk tar til og med inn hunder og katter, dette er jo et menneske. Vi har stort hus, det går bra, prøvde Inger Johanne å overbevise.
De ga seg motvillig. Hun var butikksjef og hovedforsørger. Faren, Trond, jobbet egentlig under henne, og gadd aldri bry seg nevneverdig. Når han ikke flørtet bak ryggen hennes, da. Hvis Inger Johanne visste om det, lot hun heller som ingenting mannen hennes, Trond, var jo en kjekkas av de sjeldne, ingen tvil om at barna hadde arva det.

Solveig vokste til, lys i håret. Blikket klart nesten gjennomsiktig blå øyne, akkurat som Kristiane og Markus.
Øynene hennes er som skumma melk. Feite, vassen, fniste Kristiane.
Solveig var som en hvetebolle, myk og rund, alltid så snill.
Men hun fikk som regel leke alene. Broren og søsteren ville ikke leke med henne. Masse urett lot de gå ut over henne også. Markus knuste en dyr vase da han løp. Kristiane heklet på seg morens fine bluse og rev hele greia. Alltid skyldte de på Solveig.
Hun protesterte aldri, nikket bare stille og ba om unnskyldning. Hun visste jo hvem som egentlig sto bak. Men hun orket ikke at mamma skulle bli sint på de vakre barna sine.

Faktisk kjeftet ikke Inger Johanne så ofte på Solveig. Det var verre med Trond.
Hvorfor dro du denne skapningen inn hit? Det er så flaut foran gjestene! Hun halter, hun er stor, og så har vi de to flotte ungene våre. Kanskje for kontrastens skyld du tålte å huse henne? Ingen andre ville ha henne. Hvem skal hun gifte seg med når hun blir stor da? ropte Trond.
Solveig hørte fra gangdøra, og gikk ofte rett til speilet etterpå. Hun hatet sitt eget speilbilde, drømte om å ligne mer på Markus og Kristiane.

De satte til og med Solveig på en annen skole. Tvillingene truet med å skulke og sabotere alt om de måtte ha henne med seg. Inger Johanne ga etter, selv om hun forsto at den siste broa mellom biologiske og fosterbarnet kanskje var i ferd med å råtne… Det fantes ikke noe mer hun kunne gjøre.

Tida gikk. Markus og Kristiane flyttet til Oslo for å studere. Solveig ba om å få bli hjemme med moren.
Men vennen min, du kan jo ta utdannelse hvor som helst! Jeg skal hjelpe deg, hva vil du bli? Designer? Tolk? Hva drømmer du om, lille Solveig? spurte Inger Johanne og holdt henne tett.
Solveig gned hodet inntil kinnet hennes som en kattunge. Hun var liksom den eneste med skikkelig nærhet til moren. De egentlige barna kunne så vidt kysse henne på kinnet nå og da.
Hver gang Inger Johanne kom hjem, uansett når, ventet Solveig på henne enten i gangen eller ute på tunet, selv om det var kaldt. Mannen og barna? De var bare opptatt med sitt.

Etter hvert sa Kristiane:
Mamma, vi har da ting å gjøre! Hun står der fordi hun er lat og har null i drømmer.
Da så Solveig på mora med gjennomsiktige øyne og spurte lavt:
Mamma, tror du jeg kan bli dyrlege? Da kan jeg hjelpe hunder, katter og kanskje smågrisene også?
Den drømmen ga mening. Solveig tok alltid inn dyreunger fra gata, pusser og pleier dem, og hjelper dem videre. En stor, hårete blandingsbikkje ble igjen hos dem Kristiane drømte om rasehund, men Inger Johanne støttet alltid Solveig.

Sånn ble livet. Men helsa til Inger Johanne skrantet etter hvert, og hun ble hjemmeværende. Trond snudde kappa etter vinden da han så økonomien tok slutt, og flyttet inn hos frisørdama borti gata.
Barna kom bare hjem for å hente penger, heldigvis var det litt arv og sparepenger igjen. Men Solveig ble igjen, gikk haltende gjennom huset, lagde mat og te, ga massasje, laget urteblandinger for mamma. Kveldene under epletreet var de beste for Solveig.

Kristiane og Markus fikk seg egne familier, begge fikk hjelp av moren til å kjøpe bolig. Så, en natt, sto Markus på døra grytidlig, nesten gråtende fordi han var skikkelig i gjeld.
Hva skal jeg gjøre, hvor finner jeg så mye penger? Har du spurt pappa? Nei? Nei, han har jo aldri hatt noe. Sønnen min, selv med alt jeg har, mangler vi ni tideler for å dekke dette, stønnet Inger Johanne.
Nå vel. Da har du bare ikke noen sønn lenger, svarte Markus kaldt.
Hva sier du for noe? utbrøt mora og dro han inntil seg.
Så kom forslaget: selg huset, så klarer du beløpet.
Men Markus, hva med meg og Solveig? Hvor skal vi gjøre av oss?
Hva Solveig gjør, bryr ikke meg. Hun er voksen, må lære å stå på egne bein. Og du, mamma, du blir med oss! Lene blir glad, smilte Markus.
Lene var kona. Inger Johanne tvilte på at hun ble så glad, men hun ville redde sønnen uansett. Betingelsen var at Solveig også fikk bli med. Markus måtte gå med på det. Men Solveig tok mora til side:
Mamma, du får dra alene. Jeg… jeg har begynt å treffe en, han vil gjerne at jeg flytter inn. Ikke stress, mamma.
Hvem da? Du har jo ikke sagt noe! Vi skal jo hilse på ham! smilte mora.
Senere, mamma. Ikke tenk på meg, bare ta vare på deg selv, hvisket Solveig og klemte henne.

Markus slapp å få hjelp av Kristiane til å bli kvitt Solveig, for hun flyttet aldri inn. Hun hadde ingen kjæreste, hun kjente bare på at de aldri ville ha henne der. Hun ville ikke belaste mora med egne problemer når helsa allerede var dårlig. Hun leide seg inn hos Per, en eldre, ensom kar med stort hus på bygda. Han ble kjempeglad da han skjønte Solveig var veterinær, insisterte på at hun ikke trengte å betale, men Solveig la alltid litt igjen. Han prøvde å gi pengene tilbake i veska hennes.

Alt gikk egentlig bra der. Hun hadde jobb, respekt og en hel haug med firbente venner. Etter behandling fikk alltid dyra godbit av Solveig. Hun pratet så varmt til alle bikkjer, katter, marsvin. Folk elsket henne, dyr elsket henne.
Herregud, Solveig, de er mer glade for å komme hit enn til legen, lo gamle Anna med store, hårete katten Bartek.
Men Solveig savnet mamma. Hun ringte ofte, men det siste halvåret svarte knapt mora. Bare Markus svarte, irritert, og sa at mora hvilte.
Jeg savner henne sånn. Har ikke sett henne på et halvt år, sa Solveig til Per en kveld.
Hvorfor ikke reise på besøk, da? Jeg blir med! Vi kjører min gamle Volvo. Den durer fortsatt, sa Per.
Så satte de seg i bilen. Adresse hadde hun. Lenge banket de på, men til slutt åpnet ei høy, lysdame i morgenkåpe.
Selger dere noe? Vi trenger ingenting, prøvde hun og lukke.
Er det Lene? Markus sin kone? spurte Solveig.
Ja, svarte hun.
Jeg er Solveig, søsteren til Markus, kan jeg få hilse på mamma?
Altså… hun er ikke her. Markus tok henne med til sykehjem. Hun ble for syk, jeg har ikke hatt tid. Hvor? Aner ikke, jeg er ikke innom der. Jeg kan ringe Markus. Hallo? Ja, altså, hun står her. Solveig ja. Med en gammel gubbe. Jaja, jeg skriver adressen på lapp. Og dere kommer ALDRI hit mer! sa Lene og lukta på seg selv mens hun dyttet dem ut.

Solveig tok lappen og løp ned sammen med Per.
Hvordan kunne de gjøre dette uten å si fra? Hvis jeg bare hadde hatt et sted å bo, tenk om jeg kunne tatt henne til meg, mumlet Solveig nedover trappa.
Vi har jo plass hjemme! De skulle gitt beskjed! Dette står ikke på! mumlet Per.

Da de kom fram, kjente Solveig nesten ikke igjen mora. Den samme robuste, gode dama lå der som en tynn, svak skygge bak bordet.
Mamma… det er meg, Solveig! Mamma, tilgi at jeg ikke kom. Vi drar hjem sammen, til Per det er høner og kyr der, jeg skal lage deg speilegg og du får melk fra geitene. Du blir frisk, jeg lover. Jeg er så glad i deg, gråt Solveig og la hånden rundt mammas magre hånd.

De fikk henne med hjem, Solveig var jo tross alt datteren. Og Per fikk sagt et par ord på vegne av alle verdens pensjonister og truet med å ringe til sin gamle kompis fra Hæren hvis ikke Solveig fikk ta mora med seg hjem, for Markus hadde visst ordnet så hun skulle bli værende der…

På den tiende dagen sto Inger Johanne opp av senga. Hun gikk til vinduet. På tunet gikk Fia, den snertne grisen, og hanen gol så det luktet både høy og melk og nystekte skoleboller dem hadde Solveig bakt.
Solveig løp inn med haltende bein og fant moren gråtende. Hun klemte henne klønete, ba om unnskyldning for alt at de måtte leve sammen, at Markus og Kristiane ikke ville ha henne.
Inger Johanne omfavnet henne bare i stillhet og følte hun igjen sto med den lille, rare jenta ved sin side ikke av samme blod, men hjertet fullt av varme og omsorg. Den eneste som var der for henne da alt annet raknet.

Det går bra, Solveig. Nå blir alt bra. Vi har hverandre, hvisket Inger Johanne.
Jentene… skal vi ta oss en kopp te? ropte Per leende fra døra.

Så lo de alle tre, tok hverandre i hendene og gikk inn i stua og inn i den nye starten sammen.