Da jeg nærmet meg bordet, ga svigermor meg en ørefik: «Jeg lagde mat til sønnen min, men du og barna kan spise hvor dere vil!»
Martine kneppet jakken til den yngste datteren og sjekket at den eldste sønnen hadde skolissene sine ordentlig knyttet. Utenfor bilvinduet blinket nakne trær forbi, himmelen var dekket av grå skyer, og veien førte dem lenger og lenger vekk fra byen. Erik satt bak rattet og plystret på en melodi, mens fingrene hans trommet i takt med musikken fra radioen.
«Mamma, har bestemor en huske?» spurte Tobias, den syvårige sønnen, mens han vred seg på baksetet.
«Jeg vet ikke, kjære,» svarte Martine. «Antakelig. Bestemor har en stor hage.»
«Får vi gå ut og leke?» pipet Emilie, den fire år gamle datteren. Hun var lei av bilreisen.
«Selvfølgelig,» roet Martine henne. «Men først må vi hilse på bestemor og spise middag.»
Erik kikket på henne gjennom bakspeilet.
«Martine, ikke vær så nervøs,» sa mannen. «Mamma har forandret seg. Hun sa hun savnet barnebarna. Hun blir glad for å se dere.»
Martine nikket, men sa ingenting. Mannens ord lød selvsikre, men inni henne knugde bekymringen. Ragna Petrine hadde aldri vært en varm og omsorgsfull kvinne. Svigermoren var kald, ga spydige bemerkninger, og hvert besøk hos mannens mor ble en prøvelse for Martine.
Sist de alle hadde besøkt Ragna Petrine, var for to år siden. Da hadde svigermoren kritisert alt Martine gjorde hvordan hun kledde barna, lagde mat, oppførte seg. Erik hadde holdt munn, og Martine hadde bedt tennene og utholdt det. Siden da møttes de bare sjelden, helst på nøytrale steder som kafeer eller parker. Men denne gangen insisterte Erik på turen.
«Mamma er alene, hun savner oss,» sa han. «Barna vokser opp, vi burde komme oftere. Og hun har et fint hus, stort. Vi kan slappe av på landet.»
Martine protesterte ikke. Kanskje Ragna Petrine virkelig hadde forandret seg. Kanskje alderen hadde gjort henne mildere. Folk endrer seg jo.
Bilen svingte av hovedveien og inn på en grusvei, passerte noen småbruk og stanset ved et høyt plankegjerde. Bak gjerdet skimtes et to-etasjes hus med store vinduer og mørkt tak. I hagen sto gamle epletrær uten løv og en liten hagepaviljong.
Erik slo av motoren, gikk ut og åpnet grindene. Martine hjalp barna ut, tok Emilie i hånden og gikk mot huset. Tobias løp foran og dro en ryggsekk med leker etter seg.
Døren gikk opp, og der sto Ragna Petrine. Svigermoren var en høy, mager kvinne med kort, grått hår og skarpe ansiktstrekk. Hun smilte, men øynene var kalde.
«Så dere kom,» sa Ragna Petrine istedenfor en hilsen. «Håper dere ikke blir lenge? Her er det rent, ikke søl.»
Martine stivnet i døren, usikker på hva hun skulle si. Erik la armen rundt moren.
«Mamma, vi blir i helgen,» sa han. «Vi ville tilbringe tid med deg, barnebarna savnet deg.»
Ragna Petrine så ned på barna.
«Savnet meg, sier du?» sa hun langsomt. «Vel, kom inn, siden dere er her. Men ta av dere skoene ved døren. Og vask hendene med en gang.»
Martine hjalp barna av med jakkene og skoene og stilte dem pent ved inngangen. Tobias og Emilie klynget seg til henne, uvante med omgivelsene.
Inne i huset luktet det mat noe varmt, med løk og kjøtt. Lukten var god, og Martine merket at hun var sulten. De hadde spist frokost tidlig, og underveis hadde de bare spist kjeks.
Ragna Petrine gikk rett på kjøkkenet uten et ord. Erik tok med seg bagene opp trappen. Martine ble stående med barna i entreen, usikker på hva hun skulle gjøre.
«Mamma, jeg vil ha vann,» hvisket Emilie.
«Straks, kjære,» lovet Martine.
Hun gikk inn på kjøkkenet. Alt var rent, pent, nesten sterilt. Grytene på komfyren skinte, benkeplaten glinset, og ingen ting lå fremme. Ragna Petrine sto ved komfyren og rørte i en gryte.
«Ragna Petrine, kan barna få litt vann?» spurte Martine.
«Glassene er i skapet,» nikket svigermoren uten å snu seg. «Men vær forsiktig, ikke knus noe.»
Martine fant to glass, fylte dem med vann fra karaffelen og ga dem til barna. Tobias og Emilie drakk ivrig. Martine strøk datteren over håret og gikk tilbake til kjøkkenet.
«Kan jeg hjelpe med noe?» tilbød hun.
Ragna Petrine målte henne med blikket.
«Du kan skjære opp grønnsakene,» sa hun. «Men gjør det skikkelig, ikke slurv. Jeg liker ikke store biter.»
Martine nikket, tok en kniv og et skjærebrett. Svigermoren satte en bolle med agurker og tomater foran henne. Martine begynte å skjære nøye, i små biter, i håp om å gjøre det riktig.
Ragna Petrine kastet stadige blikk på arbeidet hennes og rynket pannen.
«Skjærer du alltid slik?» spurte hun. «Det blir ujevnt.»
«Unnskyld,» mumlet Martine. «Jeg skal prøve å være mer nøyaktig.»
«Prøv da,» knurret Ragna Petrine.
Erik kom ned trappen, tittet inn på kjøkkenet.
«Mamma, det lukter deilig!» sa han. «Hva lager du?»
«Kjøttgryte,» svarte Ragna Petrine, og ansiktet hennes myknet litt. «Din favoritt. Husker du da du var liten og alltid ba om det?»
«Selvfølgelig!» smilte Erik. «Jeg kjenner ingen som lager det like godt som deg.»
Svigermoren smilte fornøyd.
«Gå og slapp av, gutten min. Det blir snart klart.»
Erik nikket og gikk inn i stuen. Martine fortsatte å skjære grønnsakene. Hendene arbeidet automatisk, mens tankene vandret. Hvorfor tilbød ikke mannen å hjelpe? Hvorfor lot han henne bli stående alene på kjøkkenet med Ragna Petrine?
«Hva er det du står der og gjør?» smalt det fra svigermoren. «Jobb raskere, vi har ikke hele dagen.»
Martine skyndte seg. Da hun var ferdig, tok Ragna Petrine bollen og gransket innholdet kritisk før hun satte den på bordet.
«Sett frem tallerknene,» befalte hun. «De er i skapet, på andre hylle.»
Martine fant tallerknene og dekket bordet. Ragna Petrine justerte en tallerken et millimeter.
«Endelig gjorde du noe riktig,» mumlet hun.
Martine sa ingenting. Utover dagen ble spenningen større,
