Et kaotisk klesskap, hauger med ustrøkne klær, sur suppe i kjøleskapet – dette er vårt hjem. Jeg valgte å ta opp disse spørsmålene forsiktig med kona mi, men på et eller annet vis fikk jeg også skylden. Jeg forelsket meg i Maria ved første blikk, med en gang jeg så henne. Jeg har vært forelsket siden første øyeblikk. Det var umulig å motstå hennes skjønnhet og sjarm. Jeg følte meg utrolig heldig som hadde en så smart, attraktiv og ryddig jente ved min side, så jeg nølte ikke med å fri. Vi bestemte oss for å flytte sammen, og Maria sa tidlig at hun ikke likte husarbeid. Hun ville heller fokusere på karrieren og dele ansvaret hjemme likt. Jeg så ikke noe problem med det, og gikk med på det. Det virket rettferdig og fornuftig der og da, men jeg ante ikke hva fremtiden ville bringe. Vi fordelte oppgavene hjemme, og Maria forsikret meg om at hun enkelt kunne takle både jobb og hus. Jeg stolte på henne og tvilte ikke på det. Seks måneder senere merket jeg at ting ikke gikk som planlagt. Marias jobbkarriere gikk ikke slik hun håpet. Hun jobbet deltid for et ukjent firma, med uregelmessig lønn og ustabilt skjema. Pengene brukte hun utelukkende på egne ønsker. Samtidig jobbet jeg hardt fra morgen til kveld. Likevel husket Maria den praktiske ansvarsdelingen, og ignorerte iblant sine egne plikter. I starten gjorde hun sin del samvittighetsfullt, men etter hvert dabbet entusiasmen hennes av. Hjemmet vårt ble mer og mer rotete, med hauger av ustrøkne klær overalt. Til min overraskelse ga hun meg skylden, og mente jeg burde hjelpe til mer. Dette såret meg. Det var utrolig vanskelig å balansere alt arbeidet mitt med ansvaret for hele huset. Fra starten hadde vi avtalt en rettferdig fordeling. Jeg håpet situasjonen skulle bli bedre etter at vi fikk barn, og trodde Maria ville ta seg av både babyen og huset i permisjonen. Dessverre ble alt bare verre. Noen ganger tenker jeg at det ville vært enklere uten kona mi. I tillegg har de stadige kranglene blitt en del av hverdagen vår. Selv om jeg prøver å se ting fra hennes perspektiv, klarer jeg ikke å unngå følelsen av at mine behov blir tilsidesatt. Jeg jobber på kontor og hjemme, sjonglerer flere plikter, og tar meg fortsatt av husarbeidet. Alt jeg ønsker er å få hvile litt. Jeg prøver å forstå hva Maria egentlig gjør mens hun er i permisjon på dagtid – hva hindrer henne i å lage middag eller rydde litt? Babyen vår er bare 2 måneder og sover mesteparten av dagen. Jeg tror jeg selv kunne klart en del husarbeid på den tiden. Jeg klarer heller ikke la være å tenke på hvordan det ville blitt om vi fikk et barn til. Jeg er for likestilling og gjensidig støtte, men det virker som om Maria synes det er vanskelig å forstå dette. Jeg vil ikke ødelegge familien vår, for jeg elsker virkelig barnet vårt. Men jeg føler at jeg har nådd grensen for min tålmodighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å leve videre slik. Hvem side er du på i denne historien?

Vet du, hjemme hos oss ser det nesten alltid ut som et bombet horehus klær i hauger, ingenting strøket, og det står ofte en sur suppe innerst i kjøleskapet. Alt dette er liksom hjemmet vårt nå. Jeg bestemte meg for å ta opp dette med kona mi litt forsiktig, men det endte bare med at jeg plutselig ble kritisert.

Jeg falt pladask for Ingrid første gang jeg så henne. Helt ærlig, jeg ble stormforelsket ved første blikk. Det var umulig å stå imot sjarmen og utstrålingen hennes. Jeg tenkte virkelig at jeg var dritheldig som skulle få være sammen med ei så smart, pen og ordentlig jente, så jeg nølte ikke et sekund med å fri.

Vi flyttet fort sammen, og Ingrid var tidlig ærlig med meg hun sa hun ikke var spesielt glad i å holde på med husarbeid. Hun ville heller fokusere på karrieren og mente vi burde dele det som måtte gjøres hjemme likt. Den tanken syntes jeg var både rettferdig og moderne der og da, så jeg var egentlig helt med på det. Jeg anet ikke hvordan det kom til å bli etter hvert.

Så vi delte opp alt som måtte gjøres i huset, og Ingrid overbeviste meg om at hun skulle klare å få alt til å funke både hjemme og på jobben. Jeg stolte på det, og presset egentlig aldri på med mine synspunkter.

Etter et halvt år så jeg at planene våre ikke helt stemte med virkeligheten. Karriereveien til Ingrid gikk liksom ikke som hun håpet hun hadde bare en deltidsstilling i en litt ukjent bedrift, ustabile arbeidstider og ble ofte ikke utbetalt fast lønn. Samtidig brukte hun alt hun tjente bare på seg selv. I mellomtiden jobbet jeg lange dager uten stopp for å få alt til å gå rundt. Men tro du ikke hun husket fordelingen av husarbeid når det kom til det hun helst ikke ville gjøre, og glemte sine egne plikter innimellom.

I starten var hun ordentlig nøye, men etter hvert dabbet engasjementet hennes veldig av. Huset føltes mer og mer kaotisk, med hauger av urene klær over alt. Og jeg fikk plutselig skylda hun mente jeg måtte hjelpe henne mer. Det stakk langt inn i meg. For det er rimelig tøft å kombinere fulltidsjobb med å måtte holde styr på hele hjemmet også, spesielt når vi hadde blitt enig om å dele alt likt fra dag én.

Jeg hadde et lite håp om at ting kanskje skulle bli bedre etter at vi fikk barn, for jeg trodde liksom at Ingrid ville ta mer ansvar hjemme når hun var i mammaperm. Men nei dessverre ble alt bare vanskeligere. Noen ganger undrer jeg meg faktisk på om det hadde vært lettere uten henne. I tillegg har kranglene våre blitt en fast del av hverdagen.

Selv om jeg prøver å forstå hvordan Ingrid har det og setter meg inn i hennes situasjon, klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at mine behov aldri blir sett. Jeg jobber på kontoret, skynder meg hjem for å ta ansvar og ordner det meste hjemme også. Alt jeg ønsker meg er egentlig bare litt ro.

Jeg lurer ofte på hva Ingrid gjør i permisjonen mens jeg er borte. Hva er det egentlig som hindrer henne i å lage middag eller rydde litt i stua? Babyen vår er bare to måneder gammel, og sover det meste av dagen. Jeg tenker at det vel må være mulig å få gjort noe hjemme innimellom. Og jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan det skal gå hvis vi en gang får et barn til. Jeg er virkelig for likestilling og samhold, men det virker som om den tankegangen er vanskelig for Ingrid å ta inn over seg.

Jeg vil jo ikke at vi skal gå fra hverandre jeg elsker barnet vårt over alt på jord. Men jeg kjenner virkelig at jeg er på bristepunktet nå. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å fortsette sånn her. Hva ville du gjort om du var i min situasjon? Hvem synes du egentlig har rett?