To de eldste i den lille hytterika ved Østsjøen hadde sammen bare 170 kroner i sparepenger. Maren var 80 år, Ingrid 84. De var ikke slektninger en gang bodde de hver for seg, men i femten år hadde de delt et liv i samme skogsgap: brensel til ovnen rakk i halvparten, matforbruket ble spart ned, og de hadde alltid en stems røst å lene seg på. Ensomheten hadde begynt å gnage i begge hoder, og de snakket med seg selv i stillhet. De hadde slått seg sammen på Ingrids hytte fordi den var solid, mens Marens gamle trehytte med alle tilbyggene ble hugget ned til ved. Fem år med varme fra vedovnen hadde de levd uten store mangler. Engang hadde de høns og en geit, men år etter år ble gården vanskeligere å drive. Den andre sommeren klarte de ikke engang å pløye hagen, og mot slutten ble det knapt mulig å tenne i peisen.
En gang i uka kom Ingrids barnebarn, Søren, eller «Søla» som de kalte ham, en 35åring på motorsykkel fra byen. Han bar en stor pose med brød, kringler, te og sukker hoveddelen av deres kosthold. Av og til kokte de poteter på oljefat. Når de så Søla, begynte de å gråte.
Hvis du fortsetter å gråte, skal jeg ikke komme lenger, sa de hardt.
Greit, greit, så skal jeg holde meg i rekkje, prøvde han å trøste dem.
Søla losset raskt inn provisen, hentet vann fra brønnen, la ved i ovnen så de bare trengte å tenne en tennstikk, og spurte:
Skal jeg ta med noe mer? Jeg kommer igjen om en uke. Gi meg beskjed.
Deretter sprang han ut av hytta, sparket i støvet, startet motorsykkelen og forsvant i den kalde lufta. Selv i de korte sommernattene fikk de ikke sove; de lå stille ved siden av hverandre.
Søv du, Ingrid? hvisket Maren.
Nei, jeg har bare hvilt litt i kveld, men søvnen har flydd fra meg, svarte Ingrid.
Jeg også Hva tenker du på? spurte Maren.
På alt.
Jeg tenker på lyset Hvordan ser det ut der ute? Ingen vet det.
Og ingen vil noen gang finne svaret, sa Ingrid.
Kroppene deres sviktet, men sinnet arbeidet fortsatt med klarhet som i ungdommen, selv om hukommelsen av og til sviktet og de snublet i egne tanker. En natt reiste Maren seg og begynte å kle på seg.
Hvor skal du? ropte Ingrid.
Hjem, svarte Maren.
Men hytten din er her!
Nei, jeg mener hjem, hjem protesterte Maren, ristet på hodet, nådde døren, grep håndtaket, snudde seg, kastet av seg klærne og la seg i sengen. Ingrid sa ingenting, forsto at Maren hadde en kortvarig forvirring.
De nektet å dvele i dyp melankoli. Ingrid, som var som en levende dukke, forsøkte å holde humøret oppe.
Hør mitt tåpelige hode, begynte hun. Verden er ikke uten gode mennesker. Søla kommer, bringer mat, vi har ved. Vi bor i vår egen hytte, i varme og lys. Pensjonen vår holder oss. Hva mer trenger vi?
Du har en god stemme, du har en barnebarn. Jeg har ingen, svarte Maren. Når kroppen svikter, kan man ikke unngå et alberg.
Jeg forlater deg ikke! Så lenge jeg kan gå, vil du ha meg ved din side. Selv i et alberg finnes folk, sa Ingrid.
Maren lyste opp av hans ord, så Ingrid strålte av ro, glede og kjærlighet.
De snakket om livet. De hadde levd gjennom århundrets prøvelser sammen. Barna deres hadde gått av sted til krig; Maren hadde fire sønner, Ingrid to. Maren hadde mistet mannen; han ble syk under slåtting, fikk betennelse i blindtarmen og ble fraktet på en knirkende vogn til sykehuset. Alle fire sønnene hennes døde etter hvert. Hun overlevde med smerten som en stålrennet gnist, og nå var hun 85 år gammel, men aldri bitter, bare sorgfull.
Ingrid mistet sin mann og én sønn, den andre kom tilbake, men hadde blitt skadet, levde i et alberg og døde etter 37 år. Barnebarnet hennes giftet seg, men døde også. Til slutt hadde Ingrid en barnebarn som hadde barn igjen en hel liten generasjon som skaffet dem mat og håp.
Å, kjære, spurte Ingrid. Trenger vi virkelig mer? Et stykke brød og en kopp te holder oss mette hele dagen. Hva mer vil du ha?
Ingenting, svarte Maren, ristet på hodet. Bare at Gud vil ta meg med hjem når tiden er inne.
Tiden vil komme, vi dør alle, lovte Ingrid.
Når våren kom, gikk de, fortsatt i vinterklær, ut på den lille benken ved stien, varmet seg i solen og lyttet til jordens duft. Solen skinte, men de frøs likevel, for våren minnet dem om både fornyelse og forfall. De satt i timer med armene hvilende på en stokker, ansiktene vendt mot solen, øynene bare av og til flakkende.
Det vil bli tid for oss å dø, sa den ene. Varmen, blomstene, gresset, fuglene synger.
Ja, svarte den andre. Jorden er så myk som en sky, lett å bearbeide.
En morgen ble Maren rastløst. Hun satt en stund på benken, reiste seg, og med knapt kraft gikk hun inn i hytta. Trinnene på verandaen var en kamp, hendene hennes skalv som små fuglefødder, men hun kom inn, holdt seg til veggen, sank til sengen med et lite stønn.
Ingrid merket straks at noe var galt, fulgte etter og så Maren ligge med et tungt, mørkt ansiktsuttrykk. Hun skjønte at Maren ikke hadde så mye igjen, og så på henne med tårevåte øyne.
Maren prøvde å reise, falt på samme side, snudde seg på ryggen, men ubehaget var stort, og hun beveget bare hodet på puten. Ingrid kom flere ganger for å hjelpe, men innså at hun var maktesløs, så bare på fra en krakk.
Om kvelden føltes det som om en ro fylte rommet. Maren åpnet øynene, så svakt opp, men ansiktet hennes ble blekere. Hjertet slo svakt.
Ingrid trakk seg tilbake for ikke å forstyrre. Maren våknet aldri igjen.
Ingrid, som hadde voktet ved siden av, hørte bare Marens svake pust. Hun kunne ikke tro sin egen styrke; det var som om noen hadde løftet henne fra sengen og satt henne ved siden av Marens lege. Hjertet banket trefire ganger, så stilnet for alltid.
Jeg har mistet alt! ropte hun gjennom hytta. Hvem skal jeg bli igjen til?
Hun skrek:
Hvorfor måtte du gå? Vi levde som søstre!
Når skulle Søla komme? Hvem kan jeg straffe? Men med hvem?
Hun tenkte så lenge at natten ble til dag, og fuglene sang.
Om morgenen brølte motorsykkelen utenfor, og Ingrids ben, som føltes unge igjen, bar henne ut på verandaen.
Englene har brakt ham i dag, sa hun. Søla er her. Maren er borte.
Hva? ble Søla blekt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve alene, sa Ingrid og sank ned på trappen, mens tårene strømmet.
Du, bestemor, ikke tenk på det. Jeg blir her. På vinteren tar jeg deg med til meg.
Jeg ønsker bare at Gud tar meg med før sommeren er over.
Igjen det samme! mumlet Søla.
Hva skal jeg snakke om? Du er min familie, men din kone er en fremmed for meg, og jeg vil bare være en knekt i familien deres.
La oss ikke diskutere det.
Ingrid og Søla tilbrakte to dager i travle forberedelser. Ingrid oppdaget en ny energi i seg, som om Marens ånd hadde bodd i henne. Hun gikk rundt i hytta, fyrte opp ovnen, lagde mat, som om hun var ti år yngre. Kanskje Marens spøkelse hadde gitt henne styrke?
Etter at Søla gikk, ble Ingrid overveldet av en dyp sorg. Over femten år hadde de to gamle kvinnene blitt nærmere enn søsken. Hver så på den andre som sin egen andre halvdel. De hadde aldri kranglet sånn at de hadde hengt hverandre opp i kjeften. De visste begge at de levde kun fordi de hadde hverandre, og fryktet å bli alene.
Du har det bra! misunte Ingrid Maren. Hva med meg?
Søla besøkte ofte, nesten hver dag, noen ganger ble han over natten. Han brakte kringler og tørre kjeks som Ingrid dyppet i teen. Men selv de kjeksene kunne ikke lindre den gamle kvinnens hjertesorg.
En ettermiddag, midt i sommersolen, hørte Ingrid en klar stemme fra Maren:
Hei, gamle! Du har sittet her for lenge!
Ingrid åpnet døren til gangen ingen var der. Hun gikk rundt hytta, rørte ved busker på kveilen, men ingen skjulte seg. Stemmen kunne ha vært hennes egen fantasi, men hun trodde det var Maren som ropte på henne.
«Hun må ha kommet til meg i tankene», tenkte hun, og plutselig ble armene og bena tunge. Hun kravlet til kisten, tok frem en nøste med ny sydd klær, la den på bordet og la seg ned på sengen.
Hvorvidt det var dag eller natt, visste hun ikke. Hun lå der i flere timer, kanskje en dag, kanskje flere. Hun følte livet svekke, men smerte var borte, kun ro. I tankene flommet korte, klare bilder fra hennes liv som en tre år gammel jente på blomstrende eng med bestemor, som en ung mann i hvit skjorte, sine barn, arbeidet med å sage ved, slå korn, lukten av høy, halm og linolje. Livet hennes svømte frem og tilbake, som en uendelig bølge.
Søla kom på motorsykkelen, så bestemor ligge livløs, bøyde hodet på bordet ved siden av den nye klærpakken og brøt sammen i tårene.
Ingrid, med hjertet knust, stod alene ved vinduet, så den kalde vinden blåse over de snødekte fjellene. Hverken tid eller rom kunne lindre den dype savnet. Publikum får se den siste, stille scenen: Ingrids knyttede hender som om hun holdt et livslangt vennskap, mens lyset fra den bleke vintersolen forsiktig bleknet.
