Ikke gå fra meg, mamma. En gripende familiehistorie Det finnes et norsk ordtak som sier: “Folk er ikke åpne bøker, man trenger tid for å forstå dem.” Men Tamara Vasilyevna syntes det var bare tull – hun mente virkelig at hun hadde full kontroll på folk! Mila, datteren hennes, hadde giftet seg for ett år siden. Tamara Vasilyevna hadde alltid håpet at datteren fant en ordentlig, norsk gutt – og at barnebarna skulle komme på løpende bånd. Hun drømte om å være den trygge bestemor og klippen i familien, akkurat som før. Ruslan, svigersønnen, var slett ikke dum – og langt fra blakk. Det merket man at han var stolt av! Men de valgte å bo for seg selv; Ruslan hadde sin egen leilighet, og det virket ikke som om de trengte rådene hennes lenger… Han hadde dårlig innflytelse på Mila! Slikt passet overhodet ikke inn i Tamara Vasilyevnas planer, og Ruslan ble raskt et irritasjonsmoment for henne. – Mamma, du skjønner det ikke, Ruslan vokste opp på barnehjem. Han har klart seg selv, han er sterk og god, og virkelig snill, sa Mila, stadig mer fortvilet. Men moren bare trakk på munnen og klistret på et nytt punktert smil mens hun lette etter flere feil ved Ruslan. Han var ikke den han utga seg for foran datteren, det var hun overbevist om! Hennes morriske plikt var å åpne øynene til Mila før det var for sent! Ingen utdannelse, vanskelig å snakke med, viser ingen interesse for noe! Helgene brukte han foran TV-en – “jeg er sliten,” sa han alltid! Og det er med en slik mann min datter vil tilbringe livet sitt? Aldri! Hun vil nok takke meg en dag… Og når de får barn – hennes barnebarn – hva kunne en slik far lære dem? Tamara Vasilyevna var dypt skuffet, og Ruslan merket det godt. Han holdt seg unna, og kontakten ble stadig mer sporadisk. Tamara Vasilyevna besøkte dem aldri lenger. Milas far, en godslig kar, kjente sin kone godt og holdt seg nøytral. Men en sen kveld ringte Mila, veldig opprørt: – Mamma, jeg har ikke sagt det før, men jeg er på jobbreise i to dager. Ruslan ble forkjølet på byggeplassen og kom tidlig hjem fra jobb, men nå svarer han ikke på telefonen. – Hvorfor sier du dette til meg? – utbrøt Tamara Vasilyevna – dere lever livet deres, det virker ikke som dere bryr dere om oss foreldre lenger! Hvordan jeg har det, det går ingen ut over. Og så ringer du midt på natta for å fortelle at Ruslan er syk? Er du helt fra deg? – Mamma… – Milas stemme skalv, – jeg ble bare lei meg for at du ikke vil forstå at vi elsker hverandre. Og at du synes Ruslan ikke er verdig eller er tom innvendig, men det stemmer ikke! Hvordan kan du tro at jeg, din datter, ville forelske meg i en dårlig gutt? Tror du ikke på meg? Tamara Vasilyevna svarte ikke. – Mamma, jeg ber deg, du har jo nøkkel til leiligheten vår. Kan dere gå inn og se til ham? Jeg tror det har skjedd noe! Vær så snill, mamma! – Greit, bare for din skyld, – Tamara Vasilyevna vekket mannen sin. Ingen åpnet døra til datterens leilighet, så Tamara brukte nøkkelen sin. Det var mørkt inne. Kanskje ingen hjemme? – Kanskje han er borte? foreslo mannen rolig, men Tamara ga ham et strengt blikk. Uroen fra datteren hadde satt seg. Da hun gikk inn på stua, ble hun livredd – Ruslan lå i en merkelig stilling på sofaen. Han hadde feber! Ambulanselegen fikk ham på beina igjen: – Ikke vær redd, han har bare fått en komplikasjon etter forkjølelsen. Har han jobbet hardt i det siste? spurte legen medfølende. – Ja, det har han, svarte hun lavt. – Det går nok bra. Hold øye med temperaturen, og ring om det blir verre. Ruslan sov, og Tamara Vasilyevna satte seg i stolen ved siden av ham, rar til sinns – nå skulle hun passe på svigersønnen hun mislikte. Han lå der, blek, håret klistret til pannen av feber. Hun fikk plutselig medlidenhet. I søvne så han yngre, mildere ut, ikke så hard som vanlig. – Mamma, – hvisket Ruslan i halvsøvne, grep hånden hennes, – ikke gå fra meg, mamma. Tamara Vasilyevna ble rådvill, men lot seg ikke rive hånden løs. Slik satt hun hos ham hele natten. Tidlig neste morgen ringte Mila: – Mamma, unnskyld, jeg kommer snart selv. Du behøver ikke dra, det går nok bra. – Selvfølgelig går det bra, det har allerede gått over, – svarte Tamara, – vi venter på deg. Alt er fint. ***** Da hennes første barnebarn ble født, tilbød Tamara Vasilyevna straks sin hjelp. Ruslan kysset hånden hennes takknemlig: – Ser du, Mila? Du trodde mamma ikke ville hjelpe oss. Og Tamara Vasilyevna gikk stolt rundt i leiligheten med lille Timur på armen og sa: – Se her, Timka – du har de beste foreldrene og verdens beste bestemor og bestefar! Du er jammen heldig, lille venn! Så det viser seg, ordtaket har rett – man kan ikke forstå folk på et blunk. Det er bare kjærlighet som kan hjelpe oss å finne ut av det.

Ikke gå, mamma. En familiesaga

Et norsk ordtak sier at «en vet ikke hva en har før en har mistet det». Men Berit Johansdatter mente at det der bare var tull hun syntes selv at hun leste mennesker som en åpen bok!

Hennes datter, Sigrid, giftet seg i fjor.

Berit hadde sett for seg den perfekte svigersønn, med barn og barnebarn på rekke og rad. Og hun, bestemor, skulle være selve navet i denne store familien, slik som før.

Sindre, svigersønnen, virket både intelligent og driftig. Han var tydeligvis stolt av at han hadde orden på økonomien og en egen leilighet. Men de unge bodde alene, og det var som om ingen råd ble etterspurt hjemmefra!

Hun syntes Sindre hadde en dårlig innflytelse på Sigrid!

Sånne forhold passet ikke inn i Berits planer. Sindre begynte rett og slett å irritere henne.

Mamma, du skjønner det ikke, Sindre har vokst opp på barnehjem. Han har klart seg selv, er sterk, snill og god, sørget Sigrid over kaffekoppen en kveld.

Men det imponerte ikke Berit. Hun tygde bare sammen leppene og lette etter nye feil ved Sindre.

Nå syntes hun han ikke var samme mann som han latet som overfor Sigrid! Det var hennes morsplikt å åpne øynene til datteren før det var for sent!

Ingen utdanning å snakke om, vanskelig å samarbeide med, og uten ordentlige interesser!

Helgene satt han bare der foran TV-en fordi han «var sliten»!

Og med ham ville datteren bo livet ut? Nei, det måtte ikke skje, tenkte Berit. En dag ville Sigrid takke henne.

Hva skulle hennes fremtidige barnebarn lære av en sånn far?

Berit var fryktelig skuffet. Sindre, som hadde fått med seg Berits holdning, begynte etter hvert å unngå kontakt.

De snakket sjeldnere og sjeldnere, og Berit kom nærmest aldri på besøk til dem lenger.

Sigrids far, en snill og tålmodig mann, holdt seg nøytral som alltid.

En natt fikk Berit en oppringning fra Sigrid. Datterens stemme var spent og nervøs:

Mamma, jeg har ikke fortalt deg det, men jeg er på jobbreise i to dager. Sindre har blitt forkjølet på byggeplassen og dro hjem tidligere fra jobb i dag. Han følte seg ikke bra, og nå tar han ikke telefonen.

Sigrid, hvorfor forteller du alt dette til meg?, svarte Berit irritert. Dere ordner opp selv, og hva med oss? Ingen spør hvordan jeg har det! Og nå ringer du midt på natten for å si at Sindre har blitt syk? Er du riktig klok?

Mamma, Sigrids stemme skalv, og Berit skjønte hun var oppriktig urolig, jeg ville bare at du skulle forstå at vi er glade i hverandre. Du ser på Sindre som uverdig og tom, men du tar feil! Tror du virkelig jeg, din datter, ville valgt en dårlig mann? Stoler du så lite på meg?

Berit forble taus.

Jeg ber deg, mamma, du har jo nøkkel til leiligheten vår. Kan ikke du og pappa stikke innom og se til Sindre? Jeg har en vond følelse. Vær så snill, mamma!

Greit, men bare for din skyld, svarte Berit, og gikk for å vekke mannen sin.

De ringte på døren til Sigrid og Sindre, men ingen åpnet, så Berit låste seg inn med nøkkelen.

Sammen gikk de inn det var mørkt, var det kanskje ingen hjemme?

Kanskje han har gått ut? foreslo mannen, men Berit ga ham et strengt blikk. Datterens uro hadde smittet over.

Da hun gikk inn i stuen, stivnet hun. Sindre lå på sofaen, i en merkelig stilling. Pannen hans glødet av feber!

Ambulansen kom, og legen fikk raskt Sindre til bevissthet:

Ikke vær redd. Svigersønnen deres har tydeligvis fått komplikasjoner etter forkjølelsen. Han har nok jobbet altfor mye, sa legen vennlig til Berit.

Ja, han jobber mye, nikket Berit stille.

Det går bra, pass bare på feberen, og ring hvis det er noe.

Sindre sovnet igjen, og Berit satte seg i lenestolen ved siden av, forundret over seg selv der satt hun og passet på svigersønnen hun hadde avskydd.

Han lå der, blek og svett. I søvne så han yngre ut, og ansiktet var mykt og barnslig.

Mamma, mumlet Sindre plutselig, og grep hånden hennes ikke gå, mamma

Berit ble helt overveldet, men hun turte ikke trekke hånden til seg.

Slik satt hun hos ham til det lysnet av dag.

Tidlig, før sola sto opp, ringte Sigrid:

Mamma, tilgi meg, jeg kommer snart selv hjem, du trenger ikke dra noe sted, det går sikkert bra.

Selvsagt går det bra, det har allerede gått over Berit smilte. Vi venter på deg, alt er fint her.

***

Da barnebarnet deres Odin ble født, tilbød Berit straks all mulig hjelp.

Sindre kysset hånden hennes takknemlig:

Ser du, Sigrid? Du trodde mamma ikke ville bistå oss.

Og Berit bar stolt lille Odin rundt i leiligheten og hvisket til ham:

Ja, Odin, du er heldig! Du har de beste foreldrene, og verdens beste besteforeldre! Du er en heldig gutt, du.

Det er visst sant, som ordtaket sier: Du kjenner ikke folk ved første øyekast.

Og bare kjærligheten kan åpne hjertet og hjelpe oss å forstå hverandre.