Hun var ikke ensom. En alminnelig historie Det gryende morgenlyset kastet et svakt skjær over en sen vinterdag. Ute på gårdsplassen skranglet det når gårdsmennene skrapte bort snøen med store spader. Inngangsdøren smalt jevnlig igjen, hver gang den slapp ut folk på vei til jobben. Katten Feliks satt i vinduskarmen i sjette etasje og fulgte med på livet nedenfor. I sitt forrige liv var Feliks finansmann, kun opptatt av penger og prestisje, og aldri med tanker for annet. Men nå hadde han innsett at det finnes viktigere ting i livet. Nå visste han hvor uerstattelig et vennlig blikk, hjertelig varme, og et trygt hjem kunne være. Alt det andre kom i andre rekke. Feliks snudde på seg – på den gamle sofaen sov bestemor Olga, hans redningskvinne. Katten hoppet ned fra vinduet og la seg forsiktig ved hodeenden av puten, inntil det grånende håret hennes, og varmet henne med sin myke pels. Feliks visste at bestemor Olga slet med hodepine hver morgen, og han forsøkte å gjøre det han nå kunne. — Feliks, du er virkelig en helbreder, – utbrøt den gamle damen da hun våknet og kjente den lune kroppen. – Du tok smerten vekk igjen, flinke deg – tusen takk, hvordan gjør du det egentlig? Feliks ristet nonchalant på poten, som om det skulle bety; dette er da ingenting, jeg kan mye mer! Men plutselig lød det stille misnøye fra gangen. Sjalusien hadde vekket hunden Max. Max hadde vært bestemor Olgas trofaste følgesvenn i mange år. Så snart fremmede tråkket i trapperommet, varslet han høylytt – alle skulle vite at bestemor Olga var godt beskyttet. Som den naturlige leder var det slik han oppfattet seg selv i huset. «Hva var han før, tro? Byggeleder, eller kanskje politi?» tenkte Feliks lattermildt mens han betraktet Max. «For en bråkebøtte – jaja, han får bare bjeffe, kanskje gir det faktisk trygghet!» — Å, mine kjære venner, hva skulle jeg gjort uten dere? – stønnet bestemor Olga, mens hun langsomt reiste seg fra sofaen – Nå skal dere få mat, så går vi ut en tur. Kommer det inn pensjon snart, så kjøper vi kylling. Ordet «kylling» spredte uro og forventning hos både katt og hund. Feliks begynte å tråkke på sofaen og malte høylytt, mens han støtte den store pannen mot bestemorens slanke, giktbrutte hånd. — Så klok du er – og riktig røver, du forstår alt, – smilte bestemor Olga. Max ga lyd fra seg, for å vise at han skjønte dette han også, og stakk nesa mot knærne hennes. «Ja, det finnes levende sjeler – de gjør hjemmet varmere, og hjertet mindre ensomt», tenkte bestemor Olga og smilte. «Når jeg forlater dette livet, hva skjer da? Hva skal man tro, egentlig? Jeg håper jeg får bli en kattepus, så snille mennesker tar meg til seg. En hund orker jeg neppe – jeg kan ikke bjeffe så høyt, jeg har alltid vært stille av meg. Men hvem vet? Katt hadde passet meg, da kunne jeg vært ekstra god. Bare jeg kommer til varme folk… » — Huttetu, – lo bestemor Olga plutselig, – man får så besynderlige tanker i denne alderen. Sånn er det å bli gammel. Hun la ikke merke til hvordan Feliks, med et lurt smil i barten, sendte et triumferende blikk til Max. Se der, hun vil bli katt, ikke hund. Feliks kunne nå lese tanker, og det var slett ikke det verste han hadde lært seg. Sånn kan det gå når livet tar uventede vendinger

Hun var ikke alene. En enkel historie

Det gryende vinterlyset snek seg inn gjennom de isete vinduene i bygården. Ute på tunet skranglet kosten til vaktmesteren over snøen, mens folk løp ut og inn av inngangsdøren på vei til jobb med alvorlige ansikter og raske skritt.

Katten Sigurd satt på vinduskarmen i sjette etasje og betraktet stillferdig livet som utfoldet seg nedenfor.

I et tidligere liv hadde Sigurd vært økonom, og da var det ingenting annet enn penger som fylte tankene hans. Men det livet var for lengst bak ham.

Nå visste han at det fantes viktigere ting i verden.

Nå hadde han lært at ingenting er mer verdt enn et varmt blikk, et kjærlig smil, og et trygt hjem å komme til. Resten ordner seg.

Sigurd så seg tilbake på den slitte sofaen lå mormor Åse, hans redningskvinne, i dyp søvn.

Han hoppet ned fra vinduskarmen, listet seg bort og la seg forsiktig tett inntil hodet hennes, presset myk, varm pels mot det tynne håret.

Sigurd visste at hvert eneste morgen hadde mormor Åse vondt i hodet, og han gjorde alt han kunne nå for å hjelpe.

Sigurd, du er da den beste medisinen, mumlet hun med et forsiktig smil da hun våknet og kjente den lille kroppen hans, du tar vekk smerten hver gang, snille, flinke pus, hvordan får du det til?

Sigurd ristet med poten som om å si at dette, det var ingenting, han kunne jammen gjøre mer om det trengtes!

Men fra gangen kom det plutselig et lavt brummende knurr. Det var sjalu-larmen fra hunden Knerten.

Knerten hadde fulgt mormor Åse gjennom mange år, trofast og lojal.

Hver gang det kom fremmede til oppgangen, bjeffet han høyt og bestemt for å vise at her, her var mormor Åse under solid beskyttelse.

Av akkurat den grunn anså han seg som sjef i leiligheten.

“Hva var han egentlig i sitt tidligere liv? Byggmester kanskje, eller gammel politimann?” undret Sigurd mens han så på den høylytte Knerten, “en bråkebøtte, men pytt, han gjør jobben sin kanskje det faktisk er tryggere slik.”

Mine kjære, hva skulle jeg gjort uten dere, småsukket mormor Åse idet hun reiste seg fra sofaen, nå skal dere få litt frokost, så tar vi oss en tur ut etterpå.

Og om jeg får pensjon denne uka, da kjøper vi oss en hel kylling!

Ordet kylling utløste sprudlende jubel.

Katten satte i gang et ivrig tramp med potene, malte høyt og stanget den store pannen inn i de slitne og stive fingrene hennes.

Din store luring, du skjønner jammen hva jeg sier, sa mormor Åse rørt og klappet Sigurd over den tykke pelsen. Knerten glapp ut et bjeff, ivrig som alltid, og dyttet den kalde snuten bestem selv inn mot hennes kne.

“Åh, dere levende sjeler gir dette hjemmet liv og varme. Det blir aldri så ensomt når dere er her,” tenkte mormor Åse, et mykt smil i ansiktet.

“Hva som skjer når jeg ikke er her lenger det vet ingen. Folk sier så mye rart, hvem vet hva man skal tro? Jeg kunne gjerne blitt katt i et neste liv, tatt inn av gode folk. Hund klarer jeg nok ikke, stemmen min er for svak. Men som katt da hadde jeg vært snill mot dem som tok vare på meg.”

Huff, for noen underlige tanker, sa hun plutselig høyt og ristet på hodet se hva alderdom gjør med en.

Hun la ikke merke til at Sigurd, med et snedig blikk i øyekroken, så megetsigende bort på Knerten.

Se der, hun ville blitt katt, ikke hund.

Katten kunne nemlig lese tanker nå, enda et nytt talent han hadde tilegnet seg.

Slik hadde dagene blitt og det var kanskje ikke så verst likevel.