«Vil du ha mannen min? Han er din!» sa kona, med et gåtefullt smil til den ukjente kvinnen som plutselig sto i døra hennes.
«Vent et øyeblikk, Ingrid! Noen ringer på. Jeg tar kontakt igjen så snart jeg får vite hvem det er,» sa Elise nølende, og avsluttet samtalen med barndomsvenninnen. Ingrid hadde akkurat fortalt, med latterkrampefremkallende detaljer, om svigermors bursdagsselskap, og Elise lo så tårene trillet, som om hun var midt i en absurd revy.
Elise gikk mot døren, kikket gjennom dørkikkerten og frøs. Hun hadde forventet å se naboen, for fremmede slapp ikke enkelt inn i det sikre bygget deres. På utsiden sto det en ung kvinne, med et besynderlig utseende en Elise aldri hadde sett før.
Hun bestemte seg for å ikke åpne. Man skal ikke snakke med fremmede, det hadde hun lært særlig ikke i disse merkelige, moderne tider med så mye svindel og juks. Elise hadde et urokkelig prinsipp: Ingen samtaler med fremmede. Svindlere fantes overalt, men hun var ikke en av deres ofre.
Hun rakte ut hånden etter telefonen for å gjenoppta samtalen med Ingrid, men det ringte igjen. Den ukjente gav seg ikke; kvinnen ute i gangen visste eller følte at noen var hjemme, og hun ga seg ikke.
Elise var alene i leiligheten; ektemannen, Eirik, hadde dratt til en kamerat for å hjelpe til med noe på tomta. Hun gikk tilbake til døren, kikket igjen, og myste nysgjerrig på den fremmede.
Det var noe underlig, men også trist, over kvinnen. Likevel var det ingen fare å ane.
«Hva er det verste som kan skje om jeg åpner og bare ber henne gå?» tenkte Elise. «Da får jeg tilbake helgen min i fred. Hun har nok bare gått feil, eller vil selge noe rart.»
Elise tok et bestemt grep om dørhåndtaket og åpnet. Kvinnen rettet øynene mot henne, gned nervøst på et skjerf rundt halsen og tok et skritt frem.
«God dag! Er du Elise?» spurte hun, mens hun famlet med skjerfet. «Vel selvfølgelig er du det, hvorfor spør jeg egentlig.»
Elise hevet brynene. «Svindlere har blitt flinke, nå kan de til og med navnet mitt,» tenkte hun.
«Hvem er du, og hva vil du? Du har stått der i fem minutter. Si det du skal si, eller gå,» sa hun bestemt.
«Er Eirik hjemme?» spurte kvinnen, og Elise kjente varmen stige mot kinnet i overraskelse.
«Neimen i alle dager!» tenkte Elise. «Hun vet til og med hva mannen min heter. Hun har virkelig gjort hjemmeleksa.»
«Er du her for Eirik?» spurte Elise saklig, selv om hun egentlig hadde tenkt å si noe annet.
«Nei, jeg kom for å snakke med deg. Men hvis Eirik er hjemme, blir det vanskeligere for meg,» svarte kvinnen helt åpent.
«Vanskeligere for deg? Hva foregår her?» Elise kjente en stigende trang til å forstå.
«Han er ikke hjemme. Hva handler dette om?»
«Kanskje vi burde fortsette samtalen inne. Det er rart å prate om sånt her i oppgangen,» sa kvinnen, nå frimodig.
«Aldri i livet! Jeg slipper ikke inn fremmede. Si det du tror du skal si, og få det overstått,» svarte Elise kontant.
«Vil du virkelig gå gjennom de intime detaljene om mitt forhold til Eirik her midt i oppgangen, foran nysgjerrige naboer?» smilte kvinnen sarkastisk.
«Hva? Hvilket forhold?» ropte Elise høyere enn hun hadde villet.
«Elise, går det bra? Hvorfor roper du?» Det var fru Gundersen som kom ut av heisen.
«God dag, fru Gundersen! Alt er i orden. Hvordan er været?» prøvde Elise å styre samtalen.
«Det ser ut til å bli regn,» svarte naboen og ble stående nysgjerrig i døråpningen.
«Kom inn, da,» sa Elise motvillig, og slapp kvinnen inn.
Kvinnen gikk sakte inn og lot blikket gli over veggene, som om hun lette etter skjulte historier i fotografier og gamle glasskåler.
«Du har fem minutter. Snakk,» sa Elise, og sperret for adgangen til stua. «Dette er ikke et museum.»
«Jeg heter Ragnhild,» sa kvinnnen og tok av skjerfet. «Eirik og jeg er forelsket.»
«Å, for et evig klisjé! Kunne du ikke funnet på noe mer originalt?» avbrøt Elise, med et iskaldt smil.
«Hva er klisjeen? Mennesker blir forelsket. Det skjer, du er ikke den første kona i Oslo eller Drammen hvis mann har gått fra henne,» svarte Ragnhild og prøvde å komme forbi Elise.
«Er du sikker på at han ikke elsker meg, men bare deg?» spurte Elise, stadig smilende.
«Helt sikker! Ellers hadde jeg aldri stått her.»
«Problemet er bare at ektemannen min ikke elsker noen. Han kan ikke. Du tar feil, kjære deg,» svarte Elise rolig.
Ragnhild åpnet munnen for å motsi, men i det samme gikk døra opp og Eirik kom inn
og han så ut som han opplevde et parallelt univers; ukjent kvinne i gangen, ytterjakke på skeive og et blikk fullt av spørsmål.
«Ragnhild? Hva gjør du her en lørdag? Er det noe med jobben?» sa han forvirret.
«Nei, hun er her for deg,» sa Elise, nesten litt fornøyd.
«For meg? Hva mener du? Har det skjedd noe på kontoret?» spurte Eirik, med et forvirret ansikt.
«Nei, vennen min. Hun kom for å ta deg med vekk fra meg. Helt og holdent,» lo Elise.
Ragnhild ble synlig ille til mote, kastet skjerf og jakke på seg og rygget sakte mot utgangen.
«Allerede på vei ut? Hva med Eirik? Jeg kan forsikre deg, jeg gir han gjerne bort,» fleipet Elise uten å blunke.
Men Ragnhild hadde allerede forsvunnet ned trappa, uten et ord.
«Hva foregikk egentlig?» spurte Eirik forvirret.
«Det kan du vel fortelle meg! Hvorfor tropper denne modige damen opp og påstår at hun skal ta deg og at vi skal skilles?» spurte Elise.
«Du tuller? Jeg har ikke peiling. Hun har begynt å oppføre seg merkelig på jobben, men jeg har aldri gitt henne noen grunn. Jeg takler ikke flere slike dramaer. Jeg har jo lovet deg, husker du det?»
«Enig. For du vet, Eirik jeg finner meg ikke i sånt tull. Men man må nesten le, for kvinner i dag gjør det meste for å fikse sine rotete liv,» sa Elise og ristet på hodet.
Eirik tok av seg skoene og forsvant inn på kjøkkenet. Elise ble stående i inngangspartiet og tygde på alt som nettopp hadde skjedd, som om døra var en tykk isvegg mellom hun og virkeligheten. Hun tenkte at slike hendelser ikke burde forstyrre freden under taket deres.
Mot sin vilje lo hun stille for seg selv over Ragnhilds absurde forsøk. Det var åpenbart at uansett hvor mange som prøvde å riste i veggene rundt henne og Eirik, sto huset stødig, bygd av noe ingen fremmed kunne forstå.
