«Ingrid er ung, hun får flere barn!» lovet hun. Til slutt var det ingen som egentlig trengte barnet.
Ingrid og Robert vokste opp i en liten by nordpå, og gikk i samme klasse fra de var små. Etter videregående sa de takk for seg til bygda og dro til Oslo for å studere. De leide en knøttliten hybel, skaffet seg jobber og levde som samboere uten å legge bryllupsplaner. Da Ingrid plutselig ble gravid, fikk Robert panikk og pakket kofferten. Han hadde vel aldri akkurat planlagt seg en unge.
Ingrid ble både opprørt og rådvill, og fant ut at det tryggeste var å reise hjem til mamma for å få oppdra barnet der. Men Roberts mor, fru Johansen, som var både mektig og kjent i bygda, gikk straks ut og fortalte høyt og bredt at Ingrid ventet barn med «en helt annen», og at denne ungen aldeles ikke hadde noe med deres familie å gjøre. Litt av et familiedrama, særlig fordi begge slekter bodde i nabohus.
Hele vennekretsen visste selvfølgelig alt. Ingrid fødte ei vakker lita jente. Hun hadde ikke tenkt å si et vondt ord om Roberts familie faktisk drømte hun om å oppdra ungen i fred og ro. Men Roberts mor ga seg ikke: «Se på dem da! Den ungen er jo helt blond, vi er jo nesten bekmørke alle mann. Og det nese der hvem har hun arvet den av? Ikke fra oss, i hvert fall! Vi er jo pene alle, og det der er jo tja. Hun bare prøver å snike inn i slekta vår. Nei, noen folk er bare ute etter bråk!»
Til slutt hadde Ingrid fått nok, og foreslo DNA-test for å slippe maset. Hva annet kunne hun gjøre? Resultatet kom kjapt og kontant: Plutselig sto Roberts mor på døra og inviterte Ingrid inn for å møte sitt nyoppdagede barnebarn. Hun tok med seg hver eneste luksusting babybutikken kunne tilby; for Ingrid, som levde på morens alderspensjon, var det nærmest et kinderegg av glede.
Etter en stund ba den nye farmoren om å få barnebarnet sitt på helgebesøk. Ingrid syns at jenta var for liten, ett år gammel og fremdeles ganske mamma-avhengig. Farmora ble snurt, og truet med sak for retten for å «ha samvær med barnebarnet». Hun hevdet at alt ville gå så mye bedre for jenta hos henne, hvor det fantes både leilighet og oppvekstsvilkår og det som var. Dommeren måtte jo se at faren hadde fast jobb og tak over hodet (hun hadde til og med hentet fram boattest), mens moren var arbeidsledig og alene. Og Ingrid, hun var ung og kunne sikkert få flere barn, mente farmora. Om Ingrid bare ga fra seg jenta, så ville alt ordne seg. Hele bygda visste jo hvem fru Johansen var; dommere inkludert. Så da var saken sikker, mente hun.
Men Ingrid nektet å gi seg og sto på retten til å oppdra barnet sitt selv. Det ble en drakamp gjennom flere år. Jenta som den staselige familien hadde snakket ned, ble plutselig både høyt elsket og høyt ønsket. Hele slekta stilte som vitner, tok bilder, sladret, og prøvde å trekke folk over på sin side. Ingrid måtte flytte bort og nærmest leve i skjul. Det var full dramatikk, men til slutt roet det hele seg ned.
Robert giftet seg på nytt og fikk en sønn. Farmora mistet plutselig interessen for barnebarnet hun tidligere hadde kjempet for, og kastet seg over den nye guttebabyen i familien. Ingrids datter begynte på skolen, og moren flyttet til Oslo men pendlet hjem til sin egen mor og datteren så ofte hun kunne.
Så møtte Ingrid en ny kjæreste. Moren hennes oppmuntret henne til å gå videre med livet: «Nå ordner jeg det her noen måneder, så finner du deg litt lykke også! Bare slapp av, jeg ordner ungen til du lander.» Ingrid og den nye kjæresten giftet seg, leide seg en liten leilighet til 13 000 kroner i måneden og ventet barn sammen. Alt så strålende ut! Men Ingrid fikk det ikke helt til å stemme å hente datteren sin tilbake. Hun følte ikke de hadde plass, og mannen hadde ikke akkurat hjerte for bonusdatter. Det var tross alt venner og skole hjemme hos mormor, og hvordan skulle hun fått barnevakt når nr. to dukket opp? Da var det lettere at både mor og datter hadde det trygt sammen i bygda.
Etter hvert begynte likevel den gamle mormora å skrante. Flere turer med ambulanse, sykehusopphold og lang rekonvalesens. Da fikk jenta plass hos noen trofaste, pensjonerte nabokoner. Nå var ikke farmora interessert i barnebarnet i det hele tatt. Når hun møtte mormora i butikken, dro hun bare på smilebåndet og sa:
«Du skulle hørt på meg, du vet! Hadde du gitt meg jenta med én gang, hadde hun vært på den engelskskolen nå, snakket flytende språk, vært kløpper i piano og slikt. Men du, du har latt henne seile sin egen sjø. Hva skal det bli til av henne? Jeg har i hvert fall den nye han får alt han peker på!»
Faren hadde aldri brydd seg om datteren. Og jenta, som de voksne en gang sloss og kranglet om, var det nå ingen som løftet en finger for. Ingen vet hvordan det vil gå med henne i fremtiden…
