Jeg mistet lysten til å hjelpe svigermor da jeg fant ut hva hun hadde gjort. Likevel klarer jeg ikke å la henne være alene.
Jeg har to barn. De har forskjellige fedre. Min eldste er datteren min, Ingrid, som nå er 16 år. Ingrids far betaler barnebidrag og har god kontakt med henne. Selv om min første mann nå er gift på nytt og har to andre barn i det nye ekteskapet, har han aldri glemt datteren vår.
Med sønnen min har vi hatt mindre flaks. For to år siden ble min andre mann plutselig syk, og etter tre dager på sykehuset døde han. Siden da har livet vært et sår. Jeg fatter ennå ikke at han er borte. Ofte ser jeg for meg at døra åpner seg og han kommer inn, smiler mot meg og ønsker meg en fin dag. Da bryter jeg sammen og gråter hele dagen.
Gjennom denne tunge tiden har svigermoren min, Elin, vært min største støtte. Det var ikke lett for henne heller, hun mistet jo sin eneste sønn. Vi holdt sammen, trøstet og støttet hverandre, snakket lange kvelder om ham og om tiden som hadde vært. Hun besøkte meg ofte, og vi ringte hverandre daglig. Det var som om vi begge kunne puste litt lettere hvis vi holdt oss nær hverandre.
En periode vurderte vi til og med å bo sammen, men Elin ombestemte seg. Slik har det gått sju år, hvor forholdet vårt har vært varmt og nært som venninner, kan man si.
Jeg minnes da jeg ventet sønnen min og Elin plutselig begynte å prate om pappatester hun hadde sett på TV om menn som i årevis oppdro andres barn uten å vite sannheten. Jeg sa med én gang at det var tull.
Hvis en mann tviler på farsskapet, kommer han aldri til å være der for barnet sitt, ble jeg såret og svarte henne.
Elin forsikret at hun stolte på meg, at jeg ventet barn med hennes sønn. Jeg var sikker på at hun senere ville kreve bevis, en pappatest, men hun sa aldri mer noe.
Så, i sommer ble Elin svært syk og helsa hennes forverret seg raskt. Hun trengte min hjelp, og vi bestemte oss for at hun skulle flytte nærmere meg her i Oslo. Vi kontaktet en megler og begynte å se etter leilighet til henne.
Men så havnet Elin på sykehus. Megleren trengte dødsattest etter hennes avdøde mann. Elin var for svak, så jeg dro hjem til henne for å finne dokumentet. Jeg lette gjennom mappene hennes og plutselig fant jeg noe som stakk dypere enn jeg trodde var mulig: en farskapstest.
Da sønnen min var bare to måneder gammel hadde Elin tatt en test som bekreftet farsskapet. Jeg kjenner raseriet velle opp alle disse årene, og hun trodde aldri helt på meg! Jeg klarte ikke tie stille, men konfronterte Elin. Nå ber hun om unnskyldning, sier hun angrer dypt på sin dumhet. Men jeg får det ikke ut av hodet. Jeg føler meg dolket i ryggen, for hun forholdt seg stille gjennom alle år.
Nå kjenner jeg at lysten til å støtte Elin er borte. Samtidig vet jeg at hun ikke har noen andre hun er helt alene.
Jeg vil ikke at sønnen min skal miste sin bestemor, og derfor kommer jeg til å hjelpe henne videre. Men den varmen og tilliten vi hadde, den kommer nok aldri tilbake.
