GJENFØDT LYKKE
Mann, kan du være så snill og la være å følge etter meg hele tiden? Jeg har sagt at jeg sørger etter min mann. Ikke stalk meg! Jeg begynner å bli redd deg! stemmen min steg noen hakk.
Jeg husker, jeg husker… Men det føles som det er deg selv du sørger over. Unnskyld meg, ga ikke min…beundrer seg.
Jeg hadde fått rekreasjon på et lite kursted i Gudbrandsdalen. Alt jeg ønsket meg var stillhet og fuglesang, ikke oppmerksomheten til pågående menn. For bare litt siden døde min ektemann, Trond, helt uventet. Jeg trengte tid til å puste, fatte tapet. Vi hadde akkurat begynt med oppussing av leiligheten vår, sparte hver eneste krone, unnet oss ingenting. Så… ble Trond brått dårlig, ambulansen kom for sent. Det var hans andre hjerteinfarkt. Jeg ble sittende igjen alene uten livsledsager, uten halvferdig oppussing, men med to tenåringssønner. Hjertet sank. Hvordan skulle jeg klare å bære dette?
På jobben fikk jeg et opphold på kurstedet. Jeg protesterte, ville knapt forlate leiligheten. Kollegene insisterte:
Du er verken første eller siste enke. Du har barn. Du må leve videre. Dra, Liv, få tankene litt bort, kom deg til hektene.
Så jeg dro, tung til sinns.
Det hadde gått førti dager siden Trond døde. Smerte i sjelen ville ikke slippe. De satte meg på rom med en sprudlende ung dame, Sigrid. Hun oste av livsglede. Det gjorde meg nesten irritert, for jeg følte meg ikke klar til å dele sorgen min med henne og hvorfor skulle en så ung jente bære mine byrder? Rundt henne svinset straks stedets underholdningsansvarlige, en typisk type for slike steder: enten enslige, skilte eller sørgende menn. Sigrid lo og sa:
Slapp av, Liv! Jeg har sjekket ut flere slike karer før!
Så forsvant denne «lille spurven» ut på dater om kveldene, mens jeg tilbrakte én uke inne på rommet, leste gamle bøker som jeg allerede hadde glemt handlingen til, holdt øynene på TV-skjermen uten å egentlig følge med.
Så, en morgen våknet jeg med litt lettere hjerte. Så ut: Norske løvtrær badet i morgensol, fuglene kvitret. Jeg bestemte meg for å ta en tur i skogen. Det var der jeg møtte ham.
Jeg hadde sett ham før i spisesalen, og umiddelbart likt ham lite. Han var en lav type, blikket altfor direkte. Han rakk meg så vidt til skuldrene. Ubehaget satt i kroppen. Men han var plettfri, ren, kledd som om han skulle på fest. Hver kveld neiet han høflig for meg. Jeg svarte bare ut i luften og dvelte ikke. En kveld satte han seg plutselig ved bordet mitt.
Savner du noen, frue? spurte han med fløyelsmyk stemme.
Nei, svarte jeg tørt.
Ikke si det, unge dame. Hele ansiktet ditt bærer sorg. Kanskje jeg kan hjelpe? fortsatte denne iherdige fremmede.
Du har rett. Sorg etter min døde mann. Noe mer du lurer på? sa jeg, sammenbitt, og reiste meg for å markere at samtalen var over.
Unnskyld, visste ikke. Mine kondolanser. Men la oss bli kjent. Kristian, presenterte han seg raskt.
Jeg forsto at Kristian var redd for å miste muligheten.
Liv, svarte jeg motvillig, og trakk meg tilbake.
Fra da av satte Kristian seg fast ved min plass under middagene, alltid med en bukett blåklokker de blomstret overalt i området. Det var hyggelig, men jeg var bestemt på å ikke innlede noe. Han ga seg ikke, slang seg med på mine kveldsturer, til slutt tok jeg på meg lave sko for ikke å overskride høydebalansen. Men Kristian brydde seg ikke, verken om hårløs issen eller lav høyde. Jeg skjønte, han bergtok kvinner med stemmen. Aldri har jeg hørt en slik varm og tiltrekkende mannsrøst. Jeg kunne føle jeg gled inn i hans nett.
Vi var nå faste på dansegulvet kveld etter kveld, tok sammen turer inn til Lillehammer for å kjøpe epler. Flere ganger forsøkte Kristian å invitere meg inn på sitt rom. Jeg stod på mitt.
Til slutt sa han:
Liv, jeg reiser i morgen. Vil du komme innom rommet mitt i kveld for en kopp te?
Det får jeg tenke på, svarte jeg.
Siste kvelden bestemte jeg meg for å gjøre ham til lags. Jeg visste hva det betydde.
Bordet hans var pent dekket, middag var tryllet frem. «Han har sikkert lånt bestikk fra spisesalen,» tenkte jeg med et smil. Kristian tilbød meg sete, og fant også frem en flaske musserende.
Skal vi starte, Liv? Vet ikke hvordan jeg skal skilles fra deg i morgen. Skriv adressen din, jeg lover å komme på besøk, sa han trist.
Glemmer meg andre dag. Vet hvordan dere menn er. Hva skal vi skåle for, Kristian? spurte jeg, like klar til å satse på ham som på alt annet.
Har du ikke skjønt det? For kjærligheten, Liv, for kjærligheten! svarte han, og løftet glasset.
Neste morgen våknet vi omslyngede. Kjære Gud, hvorfor har jeg stivnet hele tiden, som en gammel sirup? Kunne jeg ikke bare gått rett inn til Kristian? Så mye tid bortkastet! Jeg var jo forelsket som en tenåring. Men nå måtte kofferten pakkes.
Jeg tok farvel med romvenninnen min, Sigrid. Hun satt på sengen og gråt.
Hva har skjedd, Sigrid? spurte jeg.
Jeg er gravid, Liv. Men aner ikke med hvem, hikstet hun.
Var det underholdningsmannen, eller hvem? Jeg forsøkte å finne ut av det.
Vet ikke. Jeg møtte også en annen her, fra nabohotellet. Han er gift, begynte «den erfarne spurven».
Hør, ring foreldrene dine. De får ta det derfra. Vi går ned til ledelsen, kanskje de vet noe mer, sa jeg, moralisert.
Sigrid løp gråtende ut. Ja, jenta kommer til å kjenne på livet.
Jeg gjorde meg klar til å dra hjemover. Alt var blitt så nært disse 24 dagene, spesielt Kristian…
Bussen kom. Kristian kom for å ta farvel, med sin vanlige lille blåklokkebukett. Tårene rant. Jeg ga ham en god klem. Så var det over. Et kort eventyr, men hjertet mitt holdt på å eksplodere. Hadde Kristian bare bedt meg bli, ville jeg sluppet alt og gått med ham…
Vi bodde jo i ulike norske byer, kontakt kun mulig via brev. Det var derfor brevet jeg fikk, var fra Kristians kone. Hun skrev at hun visste om oss, og at hun var tretti, jeg førti og at ingenting noen gang ville bli noe mer. Jeg svarte ikke. Til hva nytte?
Men, et halvt år senere sto plutselig Kristian på døren min. Sønnen min Erik sperret opp øynene, men sa ingenting.
Kristian? Bare på gjennomreise? spurte jeg, med håp om at han ville si at han var kommet for å bli.
Vel… hvis du ikke jager meg bort, Liv? nølte han i døråpningen.
Gutta forlot stua, litt sjenert.
Kom inn. Hva gjelder besøket? Har du med deg brev fra kona? spurte jeg spisst.
Unnskyld, Liv. Jeg prøvde å skrive deg brev, men hun fant det… Jeg innrømmer alt, vi har skilt oss, svarte han.
Kristian, jeg hadde aldri vært med på dette om jeg visste du var gift. Hva nå? spurte jeg, uten å ane hans planer videre.
Du, Liv, skal vi gifte oss? kom det ut av ham, helt uventet.
Jeg vet ikke. Jeg har jo barna hvordan vil de ta det? Dette må vi snakke grundig om, svarte jeg, men gledet meg over spørsmålet.
Barn er flott! Jeg har en jente på ti selv, overrasket han meg.
Datter? Har du forlatt henne?
Nei, Liv, sånn er jeg ikke. Jeg skal hente henne hjem, moren hennes sliter. Vi blir en sammensveiset familie! proklamerte han begeistret.
Vent litt, Kristian! Jeg kjenner jo ikke din datter engang. Gi meg tid. Jeg må snakke med guttene. Og så får vi se. Du, jeg kan lage deg middag du får spise, «brudgom» med hale! sa jeg spørrende og lo.
Selvsagt fikk vi aldri noen helt sammensveiset familie. Vi hadde både krangler, noen rømte hjemmefra, og alt mulig. Alle hadde sine krefter og svakheter, og det er ikke alltid lett å gi seg i diskusjoner.
Tiden flyr.
Min eldste sønn Erik og Kristians datter, Ragnhild, giftet seg. Snart var vi «upopulære» hos dem begge, for både Erik og Ragnhild begynte å rippe opp i gamle sårhøy og bebreidet oss: vi skulle ikke ha ødelagt to familier, faren burde ikke gått fra en alkoholisert kone, og jeg, som enke, burde ikke giftet meg igjen. De flyttet ut i egen leilighet.
Vi trakk på skuldrene, jeg og Kristian, og elsket hverandre likevel.
Ett år gikk.
Ingen av «bortkomne» barna vendte hjem, men Ragnhild ringte Kristian på bursdagen hans. Så, etter tre år, inviterte Erik og Ragnhild oss på besøk. Jeg og Kristian dro, overrasket og litt skeptiske.
Det viste seg at de hadde fått en sønn vårt felles barnebarn. For en glede! Rundt festbordet ba de oss om tilgivelse. Vi har lært, sa de, livet tar mange rare veier! Man må kunne tilgi. Og ære sine foreldre, for de gir oss livet. Derfor fikk gutten navnet Fredrik for at det skal være fred i familien.
Slik fikk jeg og Kristian vår gjenfødte lykke.
Denne erfaringen har virkelig lært meg at livet har sine smerter, men også sine små og store mirakler, dersom man tør å åpne hjertet på nytt.




