INN I TOMHETEN Dima og Anja giftet seg da de begge var 19 år gamle. De kunne verken leve eller puste uten hverandre – det var en altoppslukende kjærlighet. Foreldrene deres bestemte seg derfor raskt for å gjøre forholdet lovlig, så det ikke skulle skje noe ulovlig. Bryllupet var storslått og uforglemmelig, med alle tradisjonelle innslag: dukke på panseret, blomsterflor, fyrverkeri, festlokale og rungende “Kyss!”. Anjas foreldre hadde ikke råd til å bidra økonomisk til datterens store dag – inntekten strakk bare til enkel mat og… drikke. All bryllupsutgiftene tok brudgommens mor på seg. Hun het Aleksandra Aleksandrovna, men siden det var tungvint å uttale, ba hun folk kalle henne Sanna Sannovna. Sanna Sannovna forsøkte sterkt å fraråde sønnen Dima å innlede et forhold til en jente med foreldre som drakk tungt. Men kjærligheten vant. Dima forsikret moren om at ingen negative gener ville berøre Anja – deres kjærlighet var altoppslukende og uovervinnelig. Men Sanna Sannovna forsøkte å advare Dima: “Sønn, fra et ospetre blir det aldri appelsiner. Hva om kjærligheten deres ikke varer lenger enn en spurvenese?” Anja og Dima sto på terskelen til skyfri lykke. De trodde alt lå foran dem – kjærlighet, glede, moro. Hele verden lå for deres føtter. Men livet forteller sine egne eventyr. Til bryllupet ga Sanna Sannovna og mannen dem en leilighet: “Nå kan dere bo lykkelige, barn!” Familielivet startet harmonisk. Anja fødte to døtre, Tanja og Svetlana. Dima forgudet dem og følte seg som herre i huset. Men før fem år var gått, begynte Anja mystisk å forsvinne om kveldene, og da hun kom hjem kjente Dima tydelig alkohollukt. Anja innrømmet til slutt at hun aldri hadde elsket Dima – det hadde bare vært ungdomsforelskelse. Nå hadde hun funnet drømmemannen og ville forlate familien, til tross for at denne mannen allerede hadde både kone og tre døtre. Dima falt i sjokk – alt virket meningsløst. Anja flyttet til en liten avsidesliggende bygd sammen med sin nye kjærlighet, overbevist om at med ham ville hun få paradiset selv i sivet, mens alt annet føltes trangt. Barna ble overlatt til skjebnen. Sanna Sannovna, klok og handlekraftig, tok jentene til seg. Hun og mannen skjemte bort barnebarna og elsket dem høyt. Dima, ensom og fortvilet, ble medlem av en religiøs sekt etter anbefaling fra en venn. Der giftet han seg med en enke med to sønner. Hverdagen ble tung; hans nye kone, Klava, krevde hans fulle oppmerksomhet. Klava ville ikke høre snakk om Dimas døtre: “De har da en mor! Du skal ta deg av Oleg og Vitja!” Årene gikk, og Anja dukket plutselig opp hjemme hos Sanna Sannovna med en liten datter, Masha. Hun ba om å få bo der en stund etter å ha forlatt kjæresten, som drakk og slo henne. Sanna Sannovna slapp dem inn, men etter en måned forsvant Anja på nytt – tilbake til bygda og sin “søte plageånd.” Masha ble igjen hos farmor og farfar. De tre søstrene fant kjærlighet, trygghet og respekt i huset til Sanna Sannovna, men livet gikk videre. Sanna Sannovna og mannen døde til slutt. Tanja giftet seg, men ble barnløs. Svetlana levde alene sitt liv ut. Masha fødte barn som 17-åring og flyttet til sin mor på landet. Ungdommen forsvant uten farvel, alderdommen kom uten å hilse. Anja ble til slutt alene. Eksmannen hennes ble syk og datteren hans tok ham med til byen. Hun selv ble utskjelt i bygda som en skamløs drukkenbolt, og det gikk ikke et vennlig ord om henne på folkemunne. Dima, til slutt, rømte fra Klava og sekten, og ble boende alene med tre katter i sin mors leilighet. Slik var det med kjærligheten… For en gang banket lykken på døren til Anja og Dima.

KIKKER INN I TOMROMMET

Jørgen og Ingrid giftet seg da de var nitten år gamle. De kunne rett og slett ikke leve uten hverandre, pusten ble tung bare de var fra hverandre noen minutter. Det var en rå, altoppslukende forelskelse. Derfor tok foreldrene begge umiddelbart affære for å få barna til å gifte seg det var liksom ingen grunn til å vente, for å unngå noe ugjort og ulovlig.

Bryllupet ble stort og uforglemmelig, slik det seg hør og bør: brudebilen pyntet med roser og en stor dukke på panseret, bankett på forsamlingshuset, skålende venner, og folk som ropte: «Kyssetid!»

Ingrids foreldre kunne dessverre ikke bidra økonomisk til festen. De hadde så vidt penger til det mest nødvendige og litt til øl på lørdagskveldene. Alt av utgifter tok moren til Jørgen på seg. Hun het Solveig Hansdatter, men alle kalte henne for Sølvi.

Sølvi hadde forsøkt å gi Jørgen en vennlig advarsel om å gifte seg med en jente hvis foreldre slet med alkoholproblemer. Men Jørgen bare lo det bort, og sa at kjærligheten hans til Ingrid skulle ta knekken på alt av dårlige gener. «Vi elsker hverandre så mye at ingenting kan komme mellom oss,» sa han.

Sølvi himlet med øynene og sa: «Jørgen, husk at av bjørk vokser det sjelden roser. Hva hvis kjærligheten deres viser seg å være like kort som nesen på en spurv?»

Ingrid og Jørgen stod på terskelen til et liv de trodde skulle bli uten skygger. De var overbevist om at bare lykken ventet dem i fremtiden. Hele verden lå for deres føtter.

Men livet hadde andre planer.

Av bryllupsgave fikk de en liten treroms leilighet av Sølvi og mannen. «Lev og vær lykkelige, barna våre!» sa de.

I starten gikk det som i en drøm. Ingrid fødte to døtre, som fikk de norske navnene Ragnhild og Åse. Jørgen forgudet jentene sine, og han følte seg som en ekte familiemann og var veldig stolt.

Men før fem år hadde gått, begynte Ingrid å forsvinne hjemmefra sent på kveldene. Når hun endelig kom hjem, luktet det sprit av henne. Jørgen prøvde å få henne til å forklare seg, men Ingrid sa først ingenting, og senere bare, med hard stemme, at hun egentlig aldri hadde elsket ham. Det hele hadde vært ungdommelig forvirring, men nå hadde hun endelig funnet drømmemannen sin. Og at hun reiste til ham det fikk så være at han allerede var gift, med tre døtre.

Jørgen følte at han ble kvalt av tung tåke. Alt raste. Kona hans hadde sveket ham på det groveste, og han visste ikke opp eller ned.

Ingrid forsvant, sammen med sin nye kjæreste, til et lite sted på landsbygda. Hun hevdet at med riktig mann ved sin side var til og med et lite kott som et paradis men uansett hvem man bor med mot sin vilje, blir selv den videste eng en felle.

Barna etterlot hun til tilfeldighetene.

Heldigvis var Sølvi av det handlingskraftige slaget. Hun tok jentene til seg uten å nøle, sammen med mannen sin. De elsket barnebarna sine, og skjemte dem bort.

Jørgen, etter litt sår og savn, lot seg overtale av en gammel venn til å bli med i en religiøs sekt. Der giftet han seg etter kort tid med en enke, Berit, som hadde to sønner, Lars og Petter. Litt etter ble de også viet på nytt, etter bevegelsens regler.

Nå hadde Jørgen knapt tid til sine døtre. Berit hadde nemlig alltid nok av egne problemer, og hver gang Jørgen ville ta opp døtrene sine, brøt Berit inn: «Jørgen, de har da en mor, har de ikke? Hun får ta seg av dem. Kan du ikke ta med Lars på fotball og hjelpe Petter med matteleksa først » Jørgen adlød alltid.

Han elsket fortsatt Ingrid, men skjønte at hun var tapt for ham for godt.

Etter sju år dukket Ingrid plutselig uanmeldt opp hos Sølvi. Hun holdt en liten jente på fire år i hånden. Sølvi kikket nøye på henne: «Jaså, Ingrid, livet har ikke vært snilt med deg. Er det din datter?» sa Sølvi tørt.

Ja, dette er Mari. Kan vi bo her en stund? spurte Ingrid, mens hun byttet vekselvis på foten.

Slike gjester hadde jeg ikke ventet. Har du blitt kastet ut? ville Sølvi vite.

Nei, jeg dro selv. Jeg orket ikke mer. Mannen min slår og drikker ustanselig, klaget Ingrid.

Du valgte ham selv. Ingen tvang deg. Hvorfor ikke besøke dine egne foreldre da? spurte Sølvi ironisk.

Jeg lengtet etter døtrene mine. Ville treffe dem, sa Ingrid, litt dristigere nå.

Nei, se på deg, nå bryr du deg om barna! Du er som en gjøk, Ingrid, anklaget Sølvi.

Da ringte det på døren. Ragnhild og Åse hadde blitt tenåringer. De så forsiktig på Ingrid de forstod at hun var deres mor, men kjente ingenting for henne. Sviket hadde satt dype spor. Sølvi sørget ofte over at barnebarna hennes ble foreldreløse, selv om foreldrene levde.

Selvfølgelig lot Sølvi Ingrid bo hos dem, med Mari. Man kunne jo ikke sette noen på gaten. Men etter en måned var Ingrid forsvunnet hun hadde dratt tilbake til landsbyen, til sin «søte plageånd». Mari ble igjen hos Sølvi og mannen, som nå hadde tre barnebarn å ta vare på. Jentene elsket besteforeldrene og tok godt vare på dem. Hjemme hos dem hersket omtanke, respekt og varme.

Så gikk årene, ustoppelege som alltid.

Bestemor Sølvi og bestefar døde etter hverandre, og etterlot jentene til seg selv.

Ragnhild giftet seg, men ekteskapet ble barnløst.

Åse satt igjen alene, håret ble grått, og hun forble enslig.

Mari ble gravid som syttenåring det var ingen som visste av hvem og hun dro tilbake til moren sin på landsbygda.

Ungdommen gikk uten å si farvel, og alderdommen kom uten å hilse.

Ingrid hadde for lengst bosatt seg alene, siden samboeren hennes ble hentet til byen av sine døtre; han var syk og etter hvert pleietrengende. Jentene klandret Ingrid: «Hvis du hadde passet på ham, hadde han ikke blitt så dårlig!» Sa til slutt: «Ikke bland deg i andres saker!»

I landsbyen snakket folk stygt om Ingrid, kalte henne skamløs fyllekjerring. På små steder vet alle alt om alle. Ryktene fløy. Det var ingen nådig omtale.

Jørgen forlot til slutt Berit og klarte så vidt å komme seg ut av sekten han var blitt trukket inn i. Han bodde alene i leiligheten etter moren sin, med tre katter for selskap, og gikk fra vørterøl til tynn grønnsakssuppe. Senga var kald, og kjærligheten tilhørte en annen verden.

Så mange ganger hadde lykken stått på trappa til Ingrid og Jørgen…